Denne saken ble første gang publisert i Finansavisen i juli 2019.
Først hører du det. Infernalsk dommedagsskrik. Så ser du det. Et tykt røykteppe som sveiper over åsen. Til slutt lukter du det. Eimen av blytunge høyreføtter er ikke til å ta feil av. Ei heller politibetjentene som formodningsvis lusker i buskene langs veien inn mot terrenget.Og enda har vi ikke engang kommet inn portene på Rudskogen Motorsportsenter denne julidagen.
Wunderbaum og åpne eksosrør
For en som vanligvis holder seg til mekanisk nytelse i form av italienske og britiske forgasserfødde designperler på fire hjul, kommer Gatebil i sterk kontrast til det normale ensemblet av såkalt likesinnede. I stedet for et publikum predominert av «Vi over 60»-lesere utstyrt med petimeterfilosofi og mikrometerlinjal, åpenbarer det seg, for fokaldeltakerne, en utopisk verden bak de store stålportene som gjemmer seg på toppen av en anonym avkjørsel et sted i nærheten av Rakkestad, i beste Østfold. Dette er det stikk motsatte av Goodwood Revival. I stedet er vi på Gatebil – en festival hvis fundamentale eksistens er basert på elskov for fullt rattutslag, sidelengs posisjon gjennom S-svinger, åpne eksosrør og svidd gummi. I stedet for høy sigarføring er det Wunderbaumen som henger høyt. Vi er i en av forbrenningsmotorens sterkeste skanser.
I det en fullblods amerikaner i racing-utførelse brøler forbi oss på rettstrekket, kan vi så vidt skimte føreren gjennom det sotede sidevinduet. Han gliser stort. Publikum slenger nakken og øyene i venstre retning med et byks – for å få et siste blikk av bilen i det den sendes skrått inn i en hårnålssving og forsvinner. Sekundet senere treffer den grå eksosrøyken oss. Et øyeblikk er alt vi ser grå tåke. Nok til å røre ved hjerteroten til de mest hengivne besøkende. Nok til å påføre hjerteflimmer hos innsvorene predikanter hos Miljøpartiet de Grønne.
Bruker titusenvis av kroner på en helg
– Du lekker jævlig mye olje, melder en skjeggete kar på firehjuling. Han gestikulerer ut mot banen og bretter ut armene i store bevegelser. Mye olje altså.
Runar Austestad legger seg under den nå skrutinerte racerbilen sin, en grå Audi Quattro Coupe Type 85. Bakken er sort der oljen har lekket.
– Det får vi vel fikse?, spør hordalendingen og ser bort på sine kamerater som sitter ved et langt plasthagebord ved siden av. Han er kun lettere bekymret for sin kreasjon med knappe 700 hestekrefter.
Vi har underholdning fra A til ÅHans Jørgen Andersson, arrangør
Mens resten av hans venner og bekjente denne helgen er på Tysnestreffet, en lokal musikkfestival, bruker 29-åringen heller 20.000 kroner på å komme seg til Rudskogen.
– Gatebil har jeg vært på siden før jeg kunne kjøre bil selv, sier Austestad, fortsatt ikledd kjøredressen fra heatet han nettopp har returnert fra.
Svetten renner. Det er nærmere 26 grader i solsteiken.
– Vi er her for det som skjer ute på banen. Juli-treffet er årets happening.
Austestad setter seg i sving for igjen å klargjøre bilen for neste runde. Etter pytten å dømme er det litt å ta tak i.
Ingen vegetar
Gatebil-festivalen er ikke som en sedvanlig festival sommerstid. Her forventes det ikke at du skal komme i turtøy og gummistøvler. Ei heller antrekk som havner i glansfulle motemagasiner. Ingen tilbyr deg kombucha-te eller vegansk burger. Blomsterkjolen er byttet ut med ermeløse trøyer, Volvo-capser, samt reklameeffekter fra et utall anlegssmaskinbedrifter, bilprodusenter og amerikanske whiskymerker.
– Vi har underholdning fra A til Å, sier Hans Jørgen Andersson.
I 1993 var han med på å starte Gatebil. Da var det kun han og et par kamerater som leide banen på Rudskogen.
– Målet i år er å bikke 40.000 besøkende, sier den daglige lederen.
På telefonen hans er det kontinuerlig aktivitet. Ved siden av oss stiller det seg opp en rekke biler. Mange ruser motoren. De virker mer enn klare for den neste runden.
– Jeg må nesten ta denne, sier Andersson og peker på mobilen.
«Bilen er klar? Herlig», sier han til personen i andre enden. Andersson er fortsatt med bak rattet på banen. Med et smil om munnen returnerer han til oss. Han er også klar for den neste runden.
– Nå er vi rundt 5-600 i sving i løpet av helgen, hvorav 40 personer er et fast crew og tre er fulltidsansatte.
Fest hele helgen
Ute på banen er det det aktivitet hele dagen. Fra 08:00 til 17:30. «Drift Show». «Straight Line». «Extreme Race». «Breisladd». Alle kan melde seg på og stille opp på med egen bil, så lenge de har mekket lenge nok og grundig nok. En teknisk sjekk må alle deltakerne passere.
Rundt den gruskledde leiren som omkranser racingbanen er det spor etter gårsdagens hurrafester. Det er lørdag, og mange ankom allerede et par dager tidligere. Weber-griller, svensk øl, energidrikke, piknikstoler og olabukser ligger spredt rundt en gammel campingvogn. Den kremhvite glassfiberskapningen har sett sine bedre dager. En gang på 80-tallet fraktet den kanskje stolt en mønsterfamilie på fem, fra Hellerud til Montebello Camping på glade sommerdager. Nå, nærmere 40 år senere, har noen malt et stort smilefjes i fronten. Likevel ser den trist ut. Modellnavnet har også fått en overhaling, her i form av et strøk sort lakk, slik at den nå har skiftet navn fra «Hobby» til en nokså mye mer nedverdigende karakteristikk – som kun deler de samme to første bokstavene.
Internasjonalt
Blant de mange depotene på området står det biler med registreringsskilt fra all verdens land. England. Irland. Russland. Nederland. For å nevne noen. Også Sverige da selvsagt. «Söta bror» er ikke bare opphavslandet til mange av kjøretøyene, men også til brorparten av ølboksene som står rundt alle hjørner. Derimot er det en som skiller seg nokså godt ut fra de omkransende statistene.
– Is this your car?, spør vi en Gucci-kledd engelsktalende mann som står ved en svært så iøyenfallende doning.
– Nei, det er hans, presiserer moteløven og slenger tommelen bakover skulderen, i retning en kompis. «Sultan!».
– Jeg aner ikke hvor mye penger jeg har brukt på bilen, jeg fikk den bare bygget for å være så rask som mulig.
– Jeg aner ikke hvor mye penger jeg har brukt på bilenSultan Qassimi
Eieren snakker om bilen som den skulle vært en halvgammel Toyota Corolla. Sultan Al-Qassimi er fra Abu Dabi. Bilen er en totalt ombygget britisk Aston Martin, med karosseri i rent karbonfiber og amerikansk motor med doble turboer.
– Den yter kun 800 hestekrefter, sier han, og nikker bort mot kreasjonen som nå står med panseret oppe. Et par strikt kledde teknikere henger over motoren og snakker lavmælt.
– Til gjengjeld veier den ekstremt lite, melder Sultan oppriktig.
Sultan tripper lett på bakken med sine gullfargede kjøresko. Han er kledd i energidrikkereklame fra topp til tå. Dykkerklokken fra Rolex henger løst rundt håndleddet.
– Jeg fikk bilen fløyet fra De forente arabiske emirater til London. Så kjørte noen den på henger, via ferge, hit til Norge.
Araberen er her kun for Gatebil.
– Jeg setter meg gjerne opp mot gutta
Tar du en titt på de mange klistremerkene på deltakernes biler kan du unnskyldes for å konkludere med at de fleste av sjåførene er mennesker utstyrt med Y-kromoson. De lange oppstilte rekkene med partytelt er fulle av karer som henger over bilene sine. Her får du ikke status uten olje under neglene.
Ved en hvit BMW er det imidlertid en dame som er sjefen.
– Jeg setter meg gjerne opp mot gutta, sier Anniken Ullebø.
Dette ikke hennes første Gatebil-festival.
– Men det er første gang bak rattet på banen her, sier hun.
For tre år siden fikk Ullebø muligheten til å kjøpe bilen hun nå sitter på panseret til.
– Det er mye tid investert. Og penger til dekk, drivstoff og byggingen.
Totalt har hun brukt rundt 200.000 kroner på sulamitten. Om en knapp time skal hun for første gang konkurrere i festivalens eget VM: Breisladd.
– Skal man gidde dette må hele livet handle om bil, sier hun. Selv jobber hun til daglig i en bedrift som driver med bilutleie.
– Skal man gidde dette må hele livet handle om bilAnniken Ullebø
Nyvasket og nedskitet
Fra en blodsenket Audi lyder det som tolkes som en kjedelig sangtekst:
«Because of the extreme amount of bass, listener discretion is advised».
Øyeblikket etter durer det infernalsk fra bassen i bagasjerommet – i tråd med advarselen. Hele bilen rister i takt. Deler av publikum tar seg instinktivt til ørene. De to som sitter i doningen ser ut til å ta det hele med slående ro. Hørselsskaden har med andre ord tatt dem for lenge siden.
På denne avstengte delen av banen kan entusiastene stille ut bilene sine – og stereoanlegget. Her er det alt fra rustne amerikanere til splitter nye Volvoer. De aller fleste er personalisert, senket eller nærmest teppebombet med klistremerker.
«2FAST4U», står det å lese på bilskiltet tilhørende en rød sportsbil av typen Toyota Supra.
– Ikke raskere enn meg, skryter en forbipasserende til sitt følge.
Beinhard konkurranse
Blant de aller raskeste er Vidar Frogner. Og han kan dokumentere det. I fjor satt han banerekord på Rudskogen med sin Porsche 993 GT2 Evo Extreme. Rundetiden har han naturlig nok notert på sideruten av bilen: 1 minutt og 22,9 sekunder.
– Dette er den feteste serien i Norden. Vi kan gjøre hva vi vil – innenfor visse rammer, sier mossingen.
Han har kjørt Gatebil siden 2011, og vunnet tre år på rad.
– Godt miljø, bra stemning og fet konkurranse gjør at jeg kommer tilbake hvert år, forteller entusiasten ikledd en Martini-racingdress, slik mange av Porsches egne sjåfører har båret opp igjennom tidene.
Hans hvite racerbil sitter pent i solen som gløtter inn i depotet. Rundt Frogner yrer det av støttespillere og nysgjerrige publikummere. Det er klart at han er en av de mest kjente i miljøet.
Parkeringsplassen hans ligger nærmest startstreken, med relativt rene gulv og tak – som står i stor kontrast til forholdene i den andre delen av området hvor det mekkes på sand under partytelt.
– Sponsorene dekker det meste, sier Frogner. Bilen hans er full av logoer.
– Det er mye fighting og close racing
I nabogarasjen står en av Frogners største rivaler, Jan Øivind Ruud.
– Det er mye fighting og close racing, sier Ruud om Extreme-løpet både han og Frogner deltar i. Her er det kun de aller heftigste kjøretøyene som får stille på startstreken.
Selv har han en bil som kommer opp i 265 km/t på Rudskogen.
– Samholdet og fellesskapet er det som er bra her. Også for oss blodseriøse, sier han.
Kjøretøyet, en såkalt Stealth B7, ligger som trykket ned på bakken. Lav som en dacshund. B7 får de andre bilene til å se ut som lodne sankt bernhardshunder på stylter.
– Spesialbygget, påpeker eieren.
Ikke for alle
Grisedyrt og svinharry, i en nærmest ekvilibristisk harmoni. De mange depotene huser alt fra en Lamborghini til en raggete Volvo 240. To motpoler som vanligvis aldri ville parkert ved siden av hverandre, selv ikke på kjøpesenteret, står her side om side. Begge like klare til dyst.
– Dette er som en godtepose, sier Ruud. På Gatebil er det mye søtt og litt surt i unikt fellesskap, fortsetter han.
«Nei og nei», utbryter speakeren. Stemmen hans raller over anlegget. Extreme-løpet er i gang og en bil har kjørt av banen i kampens hete. Frogner og hans Porsche må gjøre en unnamanøver Hollywood verdig. Resultatet gikk derimot i Ruuds favør. Sistnevnte gikk av med seieren etter et par heseblesende runder før det rutete flagget vaiet på oppløpssiden. Bilene tikker i varmen i det de kommer brumlende tilbake inn på depotet. Ruud har armen ut av vinduet og vinker. Publikumet har fått den dramatikken de kom for.
– Vi driver festivalvirksomhet
I det solen sveiper nedover mot horisonten senker roen seg over banen på Rudskogen. Men volumet opprettholdes. Menneskemassene har satt fra seg kjøretøyene og beveget seg til konsertområdet.
Pils sprettes. Staysman og Lazz kommer på scenen. ItaloBrothers også. Festen fortsetter.
– Vi driver festivalvirksomhet, sier Andersson. Og målet er å drive sunt, fortsetter han.
Det er snart 30 år siden de arrangerte den første utgaven av Gatebil.
– De siste årene har vi vært innne i en liten bølgedal når det gjelder tallene, forklarer sjåføren og gründeren. Nå har vi gode indikasjoner på økninger igjen.
Som med andre festivaler vet han godt at et bra besøkstall er nøkkelen til suksess.
– Opplegget er jo ganske væravhengig.
Gjennom årene har de prøvd seg på forskjellige konsepter under Gatebil-navnet. Blant annet har de drevet bilmagasin med samme navn, som nå er en del av Autofil. Noen av racene kan du også se på TV i etterkant.
Hjem til hjul
Søndag ettermiddag er det på tide å vende bilfronten hjemover. Siste løp er kjørt. Tilbake til bompenger og evigstigende bensinpriser. Begge representanter for den dinosaurbrennende dystopien.
For den omreisende Gatebil-gjengen venter flere festivalhelger. Om et par uker gjentas bøtteballetten på Rudskogen, før de i september inntar Mantorp i Sverige. Motorgleden er ubestridelig, uansett sted. Slik lever forbrenningsmotoren videre. Utopisk eller ei.
Gatebil-festivalen
Såkalt «trackday»-festival, hvor deltakerne kan kjøre på racerbane med egne biler. Foregår over mellom to til fire dager, fem ganger i løpet av sommerhalvåret. Arrangeres i både Norge og Sverige, på Rudskogen Motorpark, Vålerbanen og Mantorp.
På kvelden avholdes «aftertrack» med live musikk fra kjente artister. Mange besøkende slår også opp telt eller campingvogn på de omliggende områdene. Enkeltarrangementet tiltrekker seg opptil 40.000 besøkende, fra hele Europa.
For en dag på banen med egen bil betaler du fra 600 kroner og oppover i inngangspenger.
