En 1967 Ford Mustang fastback svinger inn på parkeringsplassen, og stanser foran en funksjonær for registrering. Den er mørkegrå med oransje striper, tydelig senket og står på dekk som bare så vidt holder seg innenfor skjermene.
Mustang er jo i utgangspunktet navnet på en villhest som lever på den amerikanske prærien. Buldringen fra eksosen levner ingen tvil om at denne stripete utgaven har noen ekstra ville hester under panseret.
Bakdekkene river seg løs fra asfalten med et brøl, og etter noen sekunder er bare refleksvesten til funksjonæren synlig gjennom røyken.
Hekken dras ut noen grader til venstre, nesa løfter seg, og Mustangen spinner sidelengs inn på utstillingsområdet der den lokale sheriffen står og venter.
Han hilser til lua, Mustangen slutter å spinne, og rygger pent på plass ved siden av et par andre av samme arten. Døren åpner seg, og ut kommer Jan Petter Weber.
– Skal si det røsker, hva har du under panseret?
— Det er en 351 Windsor, den er «stroket» til 460. Det vil si at stemplene har fått lengre slaglengde, noe som øker mengden luft og bensin som får plass i sylindrene. På norsk blir det vel omtrent 7,5 liter volum. Mange av delene kommer fra Ford Racing, og den yter 575 HK og 990 Nm. Kassa er en forsterket T5 manuell. Antall dekk i løpet av en sesong er valgfritt, avhengig av hvor mye du røyker, sier Weber.
– Kjører du mye med den, eller er det mest utstillinger og treff?
— Den brukes så sant det er bare veier, er ikke noe særlig på vinterføre. I 2017 kjørte jeg ned og besøkte Mustang-klubben i Luxembourg. De var gærne de, ler Weber.
Burgere og Elvis
Det kommer stadig flere biler, blant annet en gedigen 1955-modell Cadillac Fleetwood og en nesten like stor 1965-modell Ford Fairlane 500. Hele plassen ser ut til å være skåret ut av USA og fraktet over dammen.
Arrangøren har fyrt opp grillen, og snart brer lukten av hamburgere seg utover og blander seg med eksos og svidd gummi. Odd Andersen har med en Chevrolet SS Chevelle fra 1966. Han sier den er i original stand, men har fått ny motor.
Også er den bygget om fra manuell til automat, så begrepet original kan visst tøyes litt. Under panseret ligger det en 5,7-liters V8, og på stereoanlegget er det Elvis som får utfolde seg. Andersen er litt sparsommelig på tall om hestekrefter, men sier at det går veldig lett å ta burnout med den.
Dragster
Ved siden av står Trygve Kolstad med panseret åpent. Det er ikke fordi noe er galt, men fordi det ligger et blankpolert smykke der og skinner i vårsola. Bilen er en rød 1969-modell Ford Mustang Mach 1 Super Cobra Jet.
Den var nokså sliten etter å ha blitt brukt som dragster, blant annet i EM i dragracing på 80-tallet. Kolstad forteller at han har brukt fire år på restaureringen. Godbilen har en V8-er på 7,5 liter, som har vært plukket ned og bygget opp igjen. I tillegg har den fått ekstra oljekjøler, pluss noen godsaker i kraftoverføring og oppheng som er identisk med det du finner på GT40.
– Hvor mye effekt henter du ut av den nå, er det like mye som da den gikk som dragster?
– Den holder fint følge med trafikken, det er mer enn nok til kjøring på norske veier, sier Kolstad, og høster litt humring fra de andre gutta.
– Den holder fint følge med trafikken, det er mer enn nok til kjøring på norske veier, sier Kolstad, og høster litt humring fra de andre gutta.
Sheriff i byen
To biler med sheriff-stjerne står side om side. Arne Ronny Svensson stiller med en 1981-modell Oldsmobile Cutlass. Det ser temmelig offisielt ut, men han sier at han har laget den sjøl. Utseende har han kopiert fra politibiler i filmer, og stjernen på døra er blitt laget av et reklamebyrå.
Svensson sier han har hatt norsk politi liggende bak ham et par ganger. De har visstnok kommentert lampene på taket, men så lenge han ikke skrur de på ute på veien går det greit.
Kompisen hans Carlo Nielsen står ved siden av, med den forrige bilen til Svensson. Det er en Ford LTD 1977 modell.
— Den ble kjøpt av en sjømann i New York. Forhandleren skulle tømme lageret før jul, og sjømannen fikk en utrolig god pris. Den ble så billig at de ansatte på tollbua trodde han forsøkte å svindle dem. Den ble tatt med opp på Gardermoen og visstnok kjørt ganske hardt, for å typegodkjenne bilen. Det tok et halvt år å få på skiltene. Lampene på taket bruker jeg ikke på veien, men jeg har med originale håndjern, om noen skulle slå seg vrange, sier Nielsen.
Kosebil
Midt blant alle de store flakene med digre V8-ere står det en brite. Bilen er britisk, men eieren er norsk. Morten Lia kan fortelle at han har overtatt sin fars 1961 Ford Anglia, siden faren aldri får tid til å bruke den.
Lia understreker at selv om han har arvet bilen, lever faren i beste velgående. Det er betydelig mer beskjedne tall Angliaen har å by på, en liter, fire sylindre og nok hester til å følge trafikken. Lia har ikke prøvd seg på motorveien ennå, men regner med at det går greit.
— Det er en kosebil, der det viktigste er å ta det med ro, sier Lia.
Amerikansk stemning
Bilene stilles opp på rekke og rad, og mellom dem står folk og prater. Det er mye slitte dongeribukser, rullings og en del tatoveringer.
Gode historier og latter blander seg med lyden av V8-ere, det er tydelig at disse bilene brukes mye og ofte.
– Hvorfor tror du Amcar-miljøet står så sterkt i Grenlandsregionen?
— Mye av grunnen tror jeg er nettopp det du ser her i dag. Vi bruker bilene, de står ikke til pynt. Mange av oss har vært med i både 20 og 30 år, og kjenner hverandre fra barndommen. For mange har drømmen vært å eie en Mustang eller en sånn Plymouth GTX, og nå er det mulig. Det er godt samhold, og vi hjelper hverandre med saker og ting. På store treff blir det skikkelig amerikansk stemning, med musikk og mat. Trivelig er det, sier sheriff Svensson.
