Denne saken ble første gang publisert i Finansavisen Motor i oktober 2017.

–Oi, oi, oi. Er det den nye Lexus-en?

En godt voksen mann nærmer seg parkeringsplassen der den brede, japanske bilen tangerer asfaltens hvite striper. Mannen går med en hånd så vidt løftet, slik du ville nærmet deg en hund du er noe usikker på.

I Norge, og spesielt i Oslo, er terskelen for å initiere en god gammeldags «bilprat» forholdsvis høy. I alle fall når det er snakk om helt nye, dyre biler. 

Eieren kan ha dårlig tid, eller bare være en av dem som har kjøpt bilen for å bekrefte sitt usympatiske vesen – ikke for å havne i prat med fremmede om hva som «sitter under panseret».

Kåre Valebrokk beskrev seg selv som en «nysgjerrig jævel», så med det i tankene gis mannen det universelle signalet på at man er velkommen. 

Kåre Valebrokk beskrev seg selv som en «nysgjerrig jævel», så med det i tankene gis mannen det universelle signalet på at man er velkommen

Den menneskelige ekvivalenten til logrende hale: Et håndtrykk.

– Jeg skal bytte inn en Jaguar F-Type. Jeg skal ha denne bilen, proklamerer den presumptivt fremtidige Lexus-eieren mens han betrakter bilens linjer.

Med gutteaktig toneleie spør han om lov til å sette seg inn. Hendene føler seg frem langs dashbord, ratt og senterkonsoll. Lovord følger etter. Det er en klar ekstase for den nye, blanke Lexusen.

Drivlinjen du fortjener

Nye Lexus LC 500h er genial. Det må umiddelbart og bombastisk konstateres. Noen små forbehold finnes selvfølgelig, men mer om det senere.

For å forstå hvorfor LC 500h er så spesiell, må det graves dypere enn den entusiastiske Jaguar-eieren fikk sjansen til på noen minutter. Bilen må kjøres.

Når du kaster deg bak rattet, setter en bestemt finger mot den runde startknappen og fyrer opp, er det stille.

 V6-eren på 3,5 liter lar ikke en dråpe bensin ta fyr, men bilen triller likevel frem når du er i «D» og slipper bremsen. Det er alltid en litt underlig følelse, men i en hybrid er det forventet.

Det som imidlertid ikke forventes er hvor annerledes Lexus LC 500h fremstår, sammenlignet med det gamle hybridsystemet de fleste Toyotaer og Lexuser fremdeles har.

 Når du har kommet deg ut på veien, blitt kjent med motoren og begynner å presse bilen, blir det tydelig at mye har skjedd hos Lexus i det siste.

Vekk er lyden av en bråkete støvsuger fastkjørt i et langhåret teppe. Borte er den lite tilfredsstillende duren fra en overlastet plastbåt med underdimensjonert påhengsmotor og få, nytteløse knop fra å komme i plan. Den trinnløse girkassen er død. Nesten.

Vekk er lyden av en bråkete støvsuger fastkjørt i et langhåret teppe.

For første gang i historien oppfører en Lexus hybrid seg omtrent som en tysk premiumbil. Girskiftene er slagkraftige, raske og presise. De japanske ingeniørenes jobb mot dette målet har antagelig vært vanskelig, men de har omsider klart det. LC 500h har en drivlinje Lexus kan være stolt av.

Grunnen til at drivlinjen nå oppleves langt skarpere, er at Lexus har hektet en konvensjonell firetrinns automatgirkasse på hybridsystemets kontinuerlig variable gir. Målet er å simulere ti faste utvekslinger, noe Lexus langt på vei får til.

 Det låter innviklet, og i realiteten er det betraktelig mer komplisert, men hovedpoenget er at hybridsystemet nå fungerer slik kresne kunder bør kunne forvente.

 Kommer du fra Porsches Doppelkupplungsgetriebe vil du muligens savne en mer resolutt respons, men forskjellen er langt mindre graverende enn tidligere.

Alvorlig tysker

På en annen kant av byen står en BMW i8 og lader i en dunkel garasje. Den lader fordi det er en plugg-inn-hybrid – ordkombinasjonen som får bilimportører, selgere og politikeres tenner til å løpe i vann. 

Det er en plugg-inn-hybrid – ordkombinasjonen som får bilimportører, selgere og politikeres tenner til å løpe i vann

Saftig politisk korrekthet følger med den generøst dimensjonerte kabelen som slanger seg på gulvet før den ender i veggboksen. Overlegenhet kommer raskt når noe kan lades.

At i8 i beste fall bare evner å kjøre noen få mil på elektrisitet alene, er litt uvesentlig i denne sammenheng. Viktigere er det at du kan skryte av muligheten, og ikke minst at i8 er brutalt rask på grunn av sin delelektriske drivlinje.

I matt sort lakk er den det nærmeste du kommer en Batmobil godkjent av Statens vegvesen. i8 ser direkte ondskapsfull ut, uten å virke det minste gammel. BMW-en har vært på markedet i over tre år, men dens eksotiske fremtoning, artige «se på meg»-dører og raske linjer, gjør at den holder seg ytterst moderne.

Også innvendig er sportsbilen dagsaktuell. Mens resten av konsernets design-filosofi synes å tendere mot det konservative, står i8 som noe kontrært og futuristisk. Sammenlignet med Lexusen virker den mer fremtidsrettet rent visuelt.

Fornøyelig japaner

Der i8 sklir naturlig inn i en høybudsjetts science fiction-film med overbevisende roller, er LC 500h «all about luxury». Om Lexusens konseptbillignende utseendet ikke overbeviser, vil interiøret definitivt gjøre det. 

Tenk Aston Martin, bare med japanernes industrielle pertentlighet. Bilen er så velbygd at en samlet Motor-redaksjon – i likhet med Jaguar-mannen – lot seg besnære. Slik unison enighet er en sjeldenhet, men LC 500h har tydeligvis evnen til å bringe det frem.

Det er samtidig verdt å nevne at multimediasystemet i den japanske bilen ikke er like brukervennlig som det i BMW-en. Normalt ville dette vært et anselig argument mot LC 500h, men det overskygges av totaliteten: Japans beste bilinteriør noen-sinne.

Kontinentkrysser

I Lexusen har du seks forskjellige kjøreprogram. Det er for mange. Lunter du rundt i «Comfort», får du mye av det du behøver, og «Sport»-programmene (det er flere) fremstår forholdsvis like. LC 500h er stram, men komfortabel. Det er en bil du vil legge ut på tur i, fremfor å søke etter nærmeste track day.

Det merker du på kjøreegenskapene.

Styringens variable utvekslingen gjør rattingen rask – ikke helt ulikt følelsen du får i en av de store, nye Ferrariene. Tilbakemeldingen fra hjulene er naturlig nok langt svakere i Lexusen, men det betyr ikke at den digre kupeen er slapp. 

For dem som i utgangspunktet lar seg friste av en stor, japansk 2+2-seter kjører Lexus LC 500h hardt nok.

Over i BMW-en er det imidlertid ikke til å legge skjul på at kraftreservene overgår det Lexusen tilbyr. i8 har firehjulstrekk med elkraft foran og en tresylindret bensinmotor i midten.

 Sammen med en liten elmotor driver forbrenningsmotoren bakhjulene, og totalt hamres inn en systemeffekt på 362 hestekrefter. Fra 0 til 100 km/t går unna på heftige 4,4 sekunder.

Lexusen har omtrent samme effekt, 359 hestekrefter, men ytelsene er i praksis et stykke bak BMW-en. På samme måte som i svingene er i8 en sportsbil, mens Lexus LC 500h er grand tourer – en bil du vil krysser land med.

Noen forståsegpåere har tidligere sutret over for tidlig understyring på i8, og med en rask kikk på BMW-ens spinkle dekkbredde kreves det ingen doktorgrad i rakettkirurgi for å forstå at andre sportsbiler i større grad klorer seg fast i kurvene. 

Men i8 er kapabel. Mer så enn Lexusen når det kommer til fart og selvtillit i de litt nifse svingene. Tar du en Porsche 911 Carrera 4S med i betraktningen må både i8-en og Lexusen se seg slått, men så er også Porschen langt dyrere.

Og det er her Lexusen markerer seg særlig positivt. Prisen. I villeste utstyrsutgave, «Sport+», er alt av utstyr inkludert, men prisen havner på forholdsvis edruelige 1.228.000 kroner. Å skulle karakterisere en bil til over én million kroner som «mye for pengene» virker kanskje litt søkt, men i denne sammenheng er det ikke uberettiget.

Lexus LC 500h har batterikapasiteten til å kjøre litt på elektrisitet, den har et overbevisende eksteriørdesign, herlig interiørkvalitet og en nydelig motorlyd. Den slår ikke BMWs ladbare superhybrid på akselerasjon og kjøreegenskaper, men så koster den heller ikke like mye.