På papiret er det en klar seier. Volvo skilter med vanvittige 390 hestekrefter i sin ladbare norgessuksess XC60 T8. Selv med en startpris på 776.000 kroner, er det registrert over 1.000 slike bare siden nyttår. 

Det oppgitte forbruket er latterlig lave 0,23 liter pr. mil, og på korte turer trenger du ikke å bruke den firesylindrede bensinmotoren i det hele tatt.

Duellanten her, omtrent like store BMW X3 M40i, har til sammenligning «bare» 360 hestekrefter, om enn fra en rekkesekser med biturbo. 

Her er det ingen ledning, og dermed et oppgitt forbruk på 0,84 liter pr. mil. Fra 0 til 100 km/t går unna på 4,8 sekunder, over halvsekundet raskere enn Volvoen. Startprisen er likevel 1.037.200 kroner, over 250.000 kroner mer. 

Her er det ingen ledning, og dermed et oppgitt forbruk på 0,84 liter pr. mil. Fra 0 til 100 km/t går unna på 4,8 sekunder

Ikke rart da, at BMW knapt selger noen av denne X3-varianten.

Her kunne testen sluttet, som en litt for lang notis. En sjanseløs BMW mot en sterkere og rimeligere Volvo. La oss avkrefte dette.

LUREEKSOS: Renskårne linjer preger Volvoen, men de fire eksosrørene er bare fjas. Foto: Håkon Sæbø

Ungdommelig svenske

Men først litt mer sukker på Volvo-grøten. XC60 T8 er slett ingen dårlig bil. Den har en linjelekker og særegen fremtoning, og på innsiden utstråler den en eksklusiv nordisk eleganse. 

Kinesiske eiere til tross, imaget er insisterende svensk, med blågule flagg innvevd i setene og en nærmest manisk holdning til sikkerhet (fartssperre, anyone?). Det hersker en lett og elegant stemning i XC60, hvor ingen – absolutt ingen – elementer er videreført fra mursteinsvolvoene man husker fra gamle dager.

Saaakte evolusjon i Bayern

Over i BMW-en er alt typisk BMW. Det er funksjonelt og ekstremt velfungerende, man sitter riktig og ingenting overrasker. Med unntak av volumkontrollen som lar seg styre av at man snurrer fingeren rundt i luften, har vi sett dette interiøret i årevis nå. 

Utvendig ser bilen også ut som en gammel kjenning, til tross for at den ble helt ny i fjor. Som substitutt for designutvikling nøyer BMW seg med å øke dimensjonen på grillen, som nå truer med å sprenge seg ut av bilen.

PÅ TOMGANG: Ikke at det noe direkte galt med dette utseendet, men særlig spennende er det ikke lenger. Foto: Håkon Sæbø

Idétørken i det bayerske formingsfaget er imidlertid fort glemt idet sekseren på 3 liter starter opp. Den har en dyp røst som mener alvor. Svensken har derimot en høyfrekvent og litt metallisk stemme man ønsker skal ti stille.

Men det er når gasspedalene trykkes inn at forskjellen mellom bilene vises til fulle. BMW-en responderer kvikt, og den ypperlige girkassen legger inn riktig gir uten nykker eller kvaler. X3 M40i oppleves litt bløtere enn for eksempel en Porsche Macan, men gir uansett en solid følelse av kontroll. 

FØRERORIENTERT: Det er få overraskelser bak rattet i BMW-en. Foto: Håkon Sæbø

På ujevne bygdeveier med sprekker og telehiv kommer X3 til sin fullkomne rett. Den er presis, rask og letthåndterlig, og samtidig dempet nok til at slag og andre ubehageligheter merkes lite i kupeen – om det ikke er reale søkk man kjører oppi. Freude am Fahren lyder BMWs tyske slagord – glede ved kjøring. Ikke feil.

Multitasking gone bad

Og som den observante leser nok har forstått: Det er her Volvoen begynner å slite. For å ta det minste problemet først, styringen. Den oppleves en anelse mer diffus enn i BMW-en. At bensinmotoren driver forhjulene og elmotoren bakhjulene, gir dessuten en merkelig følelse på snøføre.

SMAKFULLT: Et visst retropreg fra tidlig 80-tall i vår Test-Volvo. Foto: Håkon Sæbø

Og det er hybridsystemet som virkelig roter det til på kjøregledefronten. Bilen har rett og slett for mye å tenke på. Trykker du gassen inn, må den tenke seg litt om før kreftene fordeles, og i et slikt regime er det lite fristende å kjøre aktivt. 

Hvis du virkelig vil, sparker den raskt i fra, men da akkompagnert av en ubehagelig jamring fra motoren. Det er som om 2-literen prøver å fortelle deg at slemme ingeniører har pakket den full av flere hestekrefter enn den er komfortabel med. 

Det er som om 2-literen prøver å fortelle deg at slemme ingeniører har pakket den full av flere hestekrefter enn den er komfortabel med. 

Det er altså 390 relativt motvillige svenske hester vi har med å gjøre. Mot 360 ivrige tyskerhester.

Ved vanlig kjøring er det ellers ingenting med Volvoen som engang hinter om at du har kjøpt en bil med nesten 400 hester. Det oppleves mer som 170, og mye av det skyldes selvsagt lyden. Den bloddopede rekkefireren høres ut som 1,6-literen i Opelen du kjøpte brukt i 1999, selv om det jo står en viss respekt av at sindige Volvo ikke har latt seg friste til kunstig motorlyd fra høyttalerne.

Ved vanlig kjøring er det ellers ingenting med Volvoen som engang hinter om at du har kjøpt en bil med nesten 400 hester. Det oppleves mer som 170

Og for å virkelig gni det inn: XC60 oppleves som tung, noe den jo også er på grunn av batteriet og hybridkonstruksjonen, og er ikke fullt så kapabel på dårlig vei som X3. Trikkeskinner og utallige hull i Oslos bompeprede gater merkes mer her enn i den tyske bilen.

START HER: Startknappen i Volvo-en. Foto: Håkon Sæbø

Hestehandel

I en avgiftsfri drømmeverden tar X3 altså seieren i denne duellen. Og her er vi ved en ubehagelig sannhet: Hybridbiler er ikke først og fremst laget for moro skyld, heller ikke når produsentene har en mengde hestekrefter å slå i bordet med. De er laget for å kutte utslipp, som gjerne kan være teoretiske.

For om man drar på langtur, spretter bensinforbruket i Volvoen raskt til værs når strømmen er brukt opp.

At Volvo XC60 T8 selger i hopetall er fullt forståelig når man ser på vaskeseddelen og prislappen. Men om kjøreglede betyr mest, er det en tradisjonell bil du vil ha – ikke en hybridbil – og helst med seks eller flere sylindre. Hestekrefter er ikke alltid det de gir seg ut for å være.