De evige flammene i Midtøsten fikk ny næring med angrepet på selve hjertet i verdens energiinfrastruktur, de gigantiske oljefeltene i Saudi-Arabia, for en uke siden. Håpet til Iran er at dette skremmer president Donald Trump nok til å heve den økonomiske blokaden av landet.

Bærebjelken i Trumps utenrikspolitikk har hittil vært kanonbåtdiplomati, også kalt «maximum pressure»-strategien. Ved hjelp av denne har han allerede innkassert flere seire.

Her kan nevnes at Mexico og Canada med tollpistolen rettet mot hodet måtte svelge stoltheten og akseptere nye handelsavtaler diktert av USA. I tillegg jobber Mexico for harde livet med å stanse strømmen av migranter på vei nordover.

Nord-Korea er også på trofélisten. Troverdige trusler om «fire and fury» og utslettelse ga Kim Jong-un så frynsete nerver at han til slutt aksepterte å stanse testingen av atomvåpen og ballistiske missiler.

Høy smerteterskel

Kanonbåtdiplomatiet har derimot ikke ført frem med Kina. I stedet for å heise det hvite flagget, har kineserne svart med mottiltak hver gang Trump har lansert nye og kraftigere sanksjoner.

Problemet er at kineserne har høy smerteterskel. Dermed har handelskrigen kunnet eskalere til høyder hvor ikke bare Kina lider, men der amerikansk økonomi også går sur.

Det sistnevnte passer Trump dårlig. Neste år er det valg, og historien viser at få presidenter får fornyet tillit om de må føre valgkamp med resesjon og stigende arbeidsløshet som bakgrunnsmusikk. Derfor er det i hans egeninteresse å gjennomføre en taktisk retrett og be om godt vær inntil valget er overstått.

Paradoksalt nok er den største usikkerhetsfaktoren i forholdet mellom verdens to største økonomier nå ikke lenger Donald Trump, men Xi Jinping. Vil Kina akseptere en handelsvåpenhvile, eller vil de i stedet gjøre alt for å destabilisere konjunkturene slik at Trump kastes ut av Det hvite hus? Så langt tyder heldigvis det meste på det førstnevnte.

Truer med oljeprissjokk

Trumps «maximum pressure»-strategi har heller ikke gitt uttelling mot Iran. I stedet for å kapitulere, har Teheran økt innsatsen og svart med stadig mer aggressive angrep mot tankskip og annen oljeinfrastruktur.

Med Irans siste fremstøt er det liten tvil om at landet både har evne og vilje til å utløse et oljeprissjokk om ikke USA bøyer av. Teheran krever at USA letter på sanksjonene for å starte forhandlinger. Så langt er dette blitt kontant avvist.

Det er ikke i Trumps egeninteresse at Iran-krisen fortsetter å eskalere. Blir det et oljeprissjokk, vil økonomiske nedgangstider og sinte bilister farge valgkampen hans.

Bolton ofres

Oppsigelsen av John Bolton, den fremste eksponenten for kanonbåtdiplomatiet, for to uker siden er et signal om at Trump skjønner at han må tone ned risikoprofilen i utenrikspolitikken og stanse eskaleringsspiralen mot Iran og Kina.

På kort sikt vil et diplomatisk gjennombrudd med Iran være negativt for oljeprisen. Den langsiktige effekten av en mindre konfronterende utenrikspolitikk er likevel positiv ettersom en bedring av handelsrelasjonene med Kina vil være godt nytt for verdensøkonomien og dermed petroleumsetterspørselen.

Så kan vi puste lettet ut? Sannsynligvis er den geopolitiske risikoen nær toppen og vil avta frem mot presidentvalget neste høst. Det vil i så fall gi børsen medvind de neste 6-12 månedene.

Faren ikke over

Dette betyr likevel ikke at faren er over riktig ennå. Selv om det er i alles egeninteresse at Iran-konflikten løses i fred og fordragelighet, er det langt fra sikkert at det går bra. Første verdenskrig er bare ett av mange eksempler på at store egoer, misforståelser og forsinkede telegrammer kan resultere i en storkrig ingen ønsker.

Før vi ser klarere tegn til at eskalasjonssyklusen er brutt, er det forhastet å avskrive faren for nye forsyningsavbrudd og oljeprishopp. På kort sikt blir det spennende å se om Trump responderer på det siste angrepet med nye straffetiltak eller om han belønner Teheran med sanksjonslettelser i bytte mot forhandlinger.