Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Premium i oktober 2019.
Klokker stroppet rundt håndleddet ble ikke en greie før soldater under første verdenskrig så nytten av å slippe å fiske opp lommeuret hver gang de måtte sjekke om det var tid for suppe aller angrep.
Men lærremmenne de hadde viste seg etter hvert å være lite praktisk til hardbarket bruk. I tillegg til at den begynte å lukte dritt etter et par svette timer i skyttergraven, kunne de lett ryke og miste festet fra baretten (den lille pinen som holder remmen festet til urkassen).
Upraktisk til tross – slik var ståa frem til 70-tallet, sett bort i fra at remmene etter påfølgende verdenskrig ble oppgradert til en konstruksjon av bomullsstoff.
G10
Så ramlet det inn en ny spesifikasjon fra den britiske forsvarsmakten.
Militæret brukte ofte ur med sveisede baretter. Det sikret uret mot å bli mistet hvis noe skulle ryke, men hindret i praksis å bytte ut remmene når de var utslitte. Og soldater ble på denne tiden utstyrt med en kronograf, levert på nettopp lærrem.
Ville du derimot bruke en annen rem måtte skjemaet «G-1098» fylles ut og gis til basens materialforvalter. Da ville du få utlevert en rem laget etter den nye spesifikasjonen. Denne skilte seg ut fra andre remmer ved dens praktiske utforming, og fikk kallenavnet «G10» (fra skjemaet). Senere ble G10-remmen også kjent som en NATO-rem, da fordi den ble kategorisert under et NATO-objektnummer i militære systemer.
Fargen var grå, bredden var 20 mm og lengden var slik at den kunne bæres utenpå jakkeermet. Spennen var laget av krommet messing. På baksiden av remmen var det et ekstra stykke nylon, som skulle tres på for å sikre uret fra å skli av. Enkelt og greit.
Mange briter i uniform begynte etter hvert å bestille remmene i sine egne regimentsfarger. Det skulle gi liv til en helt ny trend på klokkefronten.
Fra Mogadishu til Stureplan
Remmen har siden blitt ekstremt populær også utenfor militære kretser. Entusiaster liker NATOen for dens solide konstruksjon, som gir mange muligheter for å enkelt endre utseendet på uret uten å måtte bruke verktøy.
Til menigmann ble den derimot brakt inn i populærvarmen av ingen ringere enn det svenske moteklokkemerket Daniel Wellington. De begynte å levere sine batteriklokker med billige NATO-inspirerte remmer i nylon med spreke farger. Det kan observeres å ha slått svært godt an hos verdens fjortiser og pappagutter.
