NOK er fryktelig svak
Er det Gretas skyld? Det er i alle fall ikke Lan Maries.


Av: Harald Magnus Andreassen og Synne Holbæk-Hanssen, Sparebank 1 Markets
VI PROGNOSEMAKERE HAR BOMMET stygt på kronekursen, og mer spektakulært enn på lenge. Kronekursen har vært svak de siste årene og har falt videre de siste ukene, til det svakeste nivået noen sinne, både mot euro og mot våre handelspartneres valutaer samlet.
Kronekursen faller selv om oljeprisen har steget og Norges Bank har hevet renten fire ganger det siste året, mens flere andre sentralbanker har kuttet. Det er heller ikke noe galt med veksten i Norge; vi vokser raskere enn våre handelspartnere og arbeidsledigheten faller. De «tradisjonelle» forklaringsmodellene, som bruker oljepris og renteforskjeller mot utlandet som sentrale forklaringsfaktorer, har bommet fatalt, med opptil 15–20 prosent (selv vår litt mer raffinerte modell, som tar med noen flere ordinære makroindikatorer, har bommet over 10 prosent). Hvis oljeprisen skulle forklart dagens kronekurs måtte den ha ligget på USD 20/fat, eller lavere. Hva i alle dager har skjedd?
Vi prognosemakere har bommet stygt på kronekursen, og mer spektakulært enn på lenge.
Det florerer med mulige forklaringer, fra global usikkerhet, korreksjon av høyt kostnadsnivå, norsk boligboble og gjeldsberg, oppflisingen av norsk partipolitikk, og oljealderens slutt, sløsing med oljepenger i en overdimensjonert velferdsstat, formuesskatten, oppdrettsskatten og ikke minst oppslutningen om Lan Marie Berg og MDG.
Problemet med noen av disse forklaringsfaktorene er at det neppe har skjedd noen store endringer i de siste kvartalene som kan forklare reprisingen av kronekursen, eller at de ikke har forklart endringer i kronekursen tidligere.
DET ER NOK NOE i noen av disse forklaringene. Våre analysekollegaer i Sparebank 1 Markets har – som alle andre i kapitalmarkedet – fokusert mye på ESG (miljø, sosiale forhold og selskapsstyring i analysen av bedrifter) de siste kvartalene. Aksjekursene for ansvarlige, grønne selskaper har skutt i været. Aksjekursene for «syndige» aksjer har vært svake. Og svakest av alle har oljeselskapene vært. De prises nå som om oljeprisen ikke er vel USD 60/fat, men USD 20, eller lavere.
Kronekursen slapp taket i oljeprisen omtrent samtidig som oljeaksjene gjorde det samme, i siste del av 2017. Bytter vi ut oljeprisen med oljeaksjene som forklaringsfaktor i våre NOK-modeller, treffer modellene langt bedre. Ved å modellere kronekursen ved hjelp av avkastningen til oljeaksjer i stedet for oljeprisen, er det kun de de siste 3 til 5 prosentene vi sliter med å forklare.
Hva er felles for Norge og oljeselskapene? Selvsagt at begge er påvirket av oljens fremtid. I løpet av de par siste årene har globale investorer åpenbart erkjent at oljealderen ikke kommer til å vare så lenge, i alle fall at inntjeningen ikke kommer til å holde seg oppe til evig tid. Da hjelper det ikke at inntjeningen og utbyttene er høye i dag. Norge er selvsagt ikke en oljeaksje, men markedene ser at olje er viktigere for oss enn mange andre land. Hva har så påvirket globale investorers holdninger? Den «grønne bølgen», med Greta Thunberg i spissen og stadig mer forskningsbasert kunnskap om at klimatrusselen er reell, har bidratt til at investorene setter sine penger på at politikken blir langt om i klimavennlig retning før politikerne har turt å vedta det.
ET ANNET FORHOLD vi har fokusert på i flere år, er at mange trekk i utviklingen i norsk økonomi de siste tiårene har vært svært lik utviklingen i Australia, Canada og delvis Sverige, «supersyklus-landene», som vi kaller dem. Både Australia og Canada er råvareeksportører. Australia har kull og noe naturgass og mye jernmalm – som sendes til Kina. Canada eksporterer olje og mange andre råvarer,
Selv for et trenet valutaanalytiker-øye er det ikke mulig å se forskjellene på valutaindeksene for australske dollar, canadiske dollar eller norske kroner siden 2010. De har beveget seg mye og oftest i takt. Da råvare- og oljeprisene stupte fra 2013–2016 falt disse valutakursene like mye. Og da prisene steg fra 2016, fulgte ingen av disse valutakursene med opp. Det siste året har Australia kuttet renten og Norge hevet, uten forventet valutakurseffekt. Om noe er den motsatt, NOK har blitt litt svakere, i alle fall akkurat i det siste.
Sverige eksporterer ikke olje eller mye råvarer. Den svenske kronen har likevel stort sett endret seg i takt med de andre valutaene. Det kan tilsi at det også er noe annet felles for supersyklus-landene. Internasjonalt fokus på høye boligpriser og gjeldsvekst i alle disse fire landene kan være en bidragsyter til investorers flukt fra disse valutaene. De ti siste årene har vi alle hatt svært lav rente uten at det egentlig var gode innenlandsk grunner til det, i alle fall ikke slik tilfellet var i land hvor gjelds- og boligboblen sprakk. Bolig- og gjeldsfesten fortsatte i supersyklus-landene, mens de andre slikket sine sår og har redusert gjeldsgraden kraftig. (Vi som sitter inne i denne mulige boblen kan selvsagt ikke se at det er det vi gjør. Bobler er usynlige innenfra).
TILFELDIG ELLER IKKE, de to siste årene har det begynt å butte på boligmarkedene og gjeldsveksten dempes klart i alle de fire landene, samtidig som valutakursene i tre av landene har sluttet å følge sine «vanlige» ankere, råvareprisene.
Både den «grønne» historien og uro for bolig/gjeld – eller begge – kan trolig bidra til å forklare de svake valutakursene. Ettersom valutakursene i disse landene har utviklet svært likt de siste årene, er det uansett er fåfengt å forklare kronekursen med innenlandske, særnorske forhold, politiske eller andre. Det er heller det globale «grønne skiftet» og Greta som har skylden, ikke Lan Marie.
Og kanskje at vi, som de andre i gjengen, har hatt en altfor lav rente (i alle fall vs. husholdningene) og kan ha lånt oss til fanter, slik vi og andre har gjort før. Da kan det være kjekt med svake valutaer og dermed hjelp til omstilling, både ut av karbonboblen og en mulig bolig/gjeldsboble.
MEN NÅ TROR vi uansett at NOK har falt mer enn nok. Kjøp!
Vårt økonompanel skriver hver uke om makroøkonomi, markeder og økonomisk politikk
| 2. november | Jan L. Andreassen | Zombieland |
| 26. oktober | Jostein Tvedt | Svak krone – struktur versus konjunktur |
| 19. oktober | Tormod Andreassen | Resesjon hvis arbeidsmarkedet svekkes |
| 12. oktober | Jørgen Gudmundsson | Brevet til en banksjef |
| 5. oktober | Erik Bruce | Det er ikke bare handelskrigen |
| 28. september | Kyrre M. Knudsen | Thunberg, Trump og Trygve |
| 21. september | Kyrre Aamdal | Utlånsreguleringer fortsatt nødvendig |
| 14. september | Bjørn Roger Wilhelmsen | Trumps dollarparadoks |
| 7. september | Egil Herman Sjursen | Penger og valg |
| 31. august | Øystein Børsum og Kjetil Martinsen | Trump-resesjonen er her |

