Lakseskatten var ikke død

Da utredningen om skatt i oppdrettsnæringen ble fremlagt (Havbruksskatteutvalget), under ledelse av professor Karen Helene Ulltveit-Moe, så hele utredningen og forslaget om en særskatt på oppdrettsselskapene temmelig død ut. Høyre, FrP og Venstre annonserte nemlig allerede i vår at de ikke ønsker en slik særskatt, og Senterpartiet vil heller ikke ha en slik skatt. Da er det flertall mot særskatten og Siv Jensen kan legge utredningen i skuffen for dårlige forslag.

Men utredningen skal selvfølgelig ut på høring, og det meste av pressen er så absolutt for en lakseskatt. Derfor beveger fisken seg.

Utgangspunktet er klart. De økonomiske resultatene i oppdrettsnæringen er fenomenale og verdsettelsen av selskapene på Oslo Børs er skyhøy fordi investorene (eierne) tror de gode tidene vil vedvare i mange år. Uten en ekstraskatt.

Det som lett glemmes er at oppdrettsselskapene uansett betaler 22 prosent i selskapsskatt. Med store overskudd blir det mye skatt av 22 prosent også.

Særskatten skal være en grunnrenteskatt eller ressursskatt slik vi har det i kraftsektoren og olje- og gassindustrien, og den skal være på 40 prosent. Man legger til grunn at oppdrettsselskapene bruker en begrenset ressurs som er i fellesskapets eie, og at staten kan bestemme hvem som har rett eller konsesjon til å drive. Bruken eller utnyttelsen av de begrensede havområdene (fjordene) gir en avkastning utover det «normale», og derfor vil man beskatte denne grunnrenten.

Det høres ikke så galt ut. Men likevel er det slik at driften i sjøområdene er noe annet enn fosser (vannkraft) og olje og gass på sjøbunnen i Nordsjøen. Fossene som skaper kraften, kan ikke flyttes og det kan heller ikke oljen. Oppdrettsnæringen, med sine merder, kan flyttes til havs, på land og til andre land. Da er det ikke like lett å snakke om en grunnrente eller ressursrente fra begrensede naturressurser.

Og uansett hva man kommer til, så selger staten i dag oppdrettskonsesjoner og innkasserer grunnrenten. Denne kommer da på toppen av 62 prosent skatt av overskuddet.

Vi er derfor skeptisk til innføringen av en særskatt i oppdrettsnæringen, og vi forstår Høyre, FrP og Venstre, og det er logisk at Sp også støtter næringen.

Men holder vi Sp utenfor (partiet hører jo til på rødgrønn side), så trenger motstanderne hjelp fra regjeringspartner KrF, og i Klassekampen kan det se ut som «KrF kan forpurre laksefesten.»

Næringspolitisk talsmann i KrF, Steinar Reiten, er nemlig ikke så opptatt av de økonomiske og juridiske spørsmål om grunnrenten, og om oppdrettsselskapene ikke allerede betaler en grunnrente (i startfasen for oppdrettsnæringen var det ikke resultater å skryte av), han snakker bare om finansieringen av velferdsstaten. «Oppdrettsnæringen og andre deler av næringslivet må belage seg på at alle må være med å bidra og kanskje belage seg på å bidra med mer i årene som kommer.»

Jada, jada, men det har ikke noe med oppdrettsnæringen og en grunnrentebeskatning å gjøre.

Reiten snakker om utfordringer når oljen og gassen forsvinner og finansieringen av velferdsstaten, men det saken handler om er en særskatt for en enkelt næring. 22 prosent skatt eller 62 prosent skatt.

Det er mulig at KrF og en uklar stortingsrepresentant kan «forpurre» laksefesten, men vi velger å tro at Siv Jensen og Erna Solberg kan gi ham en abc i næringspolitikk.

Noen har også gjort et nummer av at oppdrettsnæringen eller Sjømatbedriftene har arbeidet (lobbyvirksomhet) mot en mulig særbeskatning av næringen. Det er merkelig. Det ville vel vært en unnlatelsessynd ikke å arbeide for sine egne interesser.

Man kan ikke bare legge seg ned når noen vil ha en særbeskatning på 7 milliarder kroner.

Så fet er laksen faktisk ikke.