Hver sin professor

I kampen om dagligvaremarkedet og spørsmålet om forbud mot prisdiskriminering (alle kjøpere har krav på samme innkjøpspris), bruker både Rema 1000 og NorgesGruppen hjelp fra professorer. Det er selvfølgelig hyggelig at professorene får oppdrag og penger fra næringslivet, men trenger man virkelig professorer til å slå hverandre i hodet med i denne saken?

Er forbrukerne ranet og lurt for milliardbeløp, slik Rema- og Kolonial-siden påstår, eller er det snakk om helt ordinære forhandlinger mellom uavhengige parter, slik NorgesGruppen mener?

Et stort antall av Finansavisens lesere (kanskje alle) har trolig sittet i forhandlinger som ikke er så forskjellige fra det butikker og leverandører driver med. Vi alle kan leke professorer her.

Det vi alle nå vet, eller har fått stadfestet, etter Konkurransetilsynets analyse av dagligvarehandelens innkjøpspriser, er at NorgesGruppen, som har 43 prosent av markedet, har lavere innkjøpspriser enn Rema 1000 og Coop. Det har vi visst lenge. Og det har også Ole Robert Reitan visst (like godt som oss).

Fordi NorgesGruppen kjøper inn billigere enn konkurrentene (la oss si 10 prosent lavere) kan de prise lavere (Kiwi-kjeden vinner priskonkurransene) eller oppnå bedre marginer og resultat på bunnlinjen. Det ergrer Reitan og de andre dagligvarekjedene. Uten professorer kommer vi da til første hovedspørsmål: Hva gjør Rema 1000 og de andre? Jo, de må prise seg ned mot de priser NorgesGruppens kjeder og butikker tar fra kundene, og marginene blir dårligere enn hos NorgesGruppen. Ole Robert og Odd Reitan (som absolutt vil være billigst) kjemper en ulik kamp. Men poenget er at både NorgesGruppens og Rema 1000s kunder får lave priser i butikkene. Forbrukerne er vinnerne, og det er jo målet eller poenget, i hvert fall sett fra myndighetenes side.

Neste spørsmål: Hvis leverandørene (Orkla, Nortura, Tine og så videre) vet at de må levere varer til Rema 1000, Coop og de andre butikkene til samme pris de krever fra NorgesGruppen, vil de da sette ned eller opp sine priser? Professorene får gjerne si noe annet, men vårt businessinstinkt sier oss at leverandørene setter prisene opp. Pizza og Coca-Cola blir dyrere. NorgesGruppens forhandlingsposisjon er svakere fordi leverandørene, med rette, sier at de nå får mindre betalt fra de øvrige aktørene. Alle skal få de samme innkjøpsbetingelsene (forbudet mot prisdiskriminering).

Leverandørene setter prisene opp

Det blir ikke like aktuelt for NorgesGruppen å skvise leverandørene, selv om de selvfølgelig vil ha lavest mulig innkjøpspriser. Men med forbud mot prisdiskriminering mister de, relativt sett, noe av sin fordel.

Alle kjedene kan true leverandørene med at de vil eksponere egne merker mer hvis det (vaskepulveret) blir for dyrt hos Orkla, men det er ikke noe nytt. Alle har massevis av egne merker (satsingsområde hos Coop).

Konklusjonen blir at prisene går opp for forbrukerne hvis konkurransen om billigst mulig innkjøp faller bort.

Finnes det ikke noe alternativ til forbud mot prisdiskriminering? Jo, så absolutt.

Hvis importrestriksjoner på mat fjernes, vil det trolig raskt dukke opp nye dagligvarekjeder med et vareutvalg som er billigere og større enn det de norske kjedene har i dag.

Dette tror vi alle professorene også vil mene. Men dette er de ikke spurt om. Nå handler alt om hvor store rabatter NorgesGruppen får når deres butikker bruker all sin rå markedsmakt mot leverandørene.

Og om de skal tvinges til å «dele» med konkurrentene.