Dolly Parton og Kiwi

Aftenposten og avisens kommentator Joacim Lund er av den mening at det er en «svært gledelig utvikling» at Konkurransetilsynet «tar grep for å hindre leverandørene i omfattende prisdiskriminering». Såkalt prisdiskriminering betyr at leverandørene Tine, Orkla, Nortura, Coca Cola og de andre krever ulike priser fra de forskjellige dagligvarekjedene, avhengig av motpartens (butikkenes) markedsmakt.

Dette har vi nylig kommentert, og vår konklusjon var og er at det vi snakker om er sunn konkurranse, som presser prisene ned for forbrukerne, ikke opp.

Aftenposten og Lund roter dette til ved å snakke om Dolly Parton og Kiwi, som begge «jobber ‘9 to 5’ med å fremstå som billige».

Så begår Lund den fatale feilen å koble aktørene og konkurransen i dagligvaremarkedet opp mot at «maten i norske butikker er med god margin dyrest i Europa». Det er den jo (rundt 50 prosent dyrere enn innen EU-området), men det har lite eller ingenting med marginene i det norske dagligvaremarkedet å gjøre. Svaret, som alle, inkludert Lund, burde kjenne, er at prisen fra bonden er så mye høyere i Norge. Det er derfor vi har importtoll på flere hundre prosent på basisproduktene og et strengt importvern forøvrig. Det vet Lund.

Men det går fremover, selv om Dolly Parton nok forstyrrer tankegangen litt.

Vi vet nå det vi lenge har trodd og formodet, at NorgesGruppen – som har nesten halvparten av dagligvaremarkedet – betaler mindre til Orkla og Tine enn Rema 1000 og Coop. Slik blir det med knallharde forhandlinger og konkurranse.

Og blant annet på grunn av dette, vinner NorgesGruppens Kiwi-kjede de fleste prissammenligninger som VG gjennomfører og offentliggjør (gammelt nytt), men prisene er som Lund og Aftenposten har fått med seg, «så å si klin like».

Dette er ikke et mysterium

Faktum er altså at innkjøpsprisene er forskjellige og prisene til forbrukerne nesten like.

Kiwi «fremstår» ikke som billig (Dolly Parton), men er faktisk billig og billigst.

Dette er ikke et mysterium, og vi ler godt av Lund som naivt spør «hvor blir det av pengene?»

De er på bankkontoen til NorgesGruppen og kalles overskudd. Det er dette som irriterer Ole Robert Reitan i Rema 1000 så mye. Med ulike priser inn og like priser ut, tjener NorgesGruppen mer (mest), og vi er ved kjernen i debatten og kranglingen mellom dagligvarekjedene: De andre kjedene (bare to store) må sette sine priser ned til Kiwi-nivå for å få solgt maten. NorgesGruppen er prisledende og de andre må følge.

Det vi ikke vet, er hva som skjer hvis leverandørene med statens bistand (lovpålegg) må kreve samme pris fra alle kjøpere (store som små). Vi mener det har formodningen for seg at leverandørene da vil kreve høyere priser fra NorgesGruppens kjeder for å kompensere for lavere priser til Rema 1000 og de andre. Resultatet er at prisene for forbrukerne går opp, fordi Kiwi fortsatt vil være prisledende. Rema 1000s og Coops marginer vil øke med lavere innkjøpspriser, men ikke nok til å true Kiwi eller Dolly Parton.

Utfordrere (nye butikker og kjeder) får det litt bedre, men det er først hvis importvernet faller at det blir vesentlig billigere og bedre, med større vareutvalg, her i landet.

Med statlig regulering av prisene (Stalin er ikke død), blir det bare verre og dyrere.