Egil Herman Sjursen Foto: Marit Hommedal

Mange år med lederstillinger i næringslivet har fått meg til å ha den dypeste respekt for hardt arbeidende og skikkelige mennesker. I alle områder av samfunnet møter vi brodne kar, men min vurdering er at norske næringslivsledere, inklusive ledere i finansiell sektor, står for hederlighet og ærlighet.
Ved å følge den offentlige debatt får man en følelse av norsk næringsliv styres av griske, selvopptatte og umoralske mennesker. Lederne i oljesektoren driver med systematisk forurensning på samme måte som de ansvarlige i flyselskapene. Og lederne av finanssektoren driver hovedsakelig med hvitvasking av penger og komplett mangel på moral.

Det vi lever av

Det alvorlige i denne retorikken er jo at det som snakkes aller mest ned er det vårt samfunn aller mest bygger på. Når styret ved en av våre ledende utdanningsinstitusjoner ikke lenger vil la oljepenger finansiere deres virksomhet så skjønner man alvoret. Det stilles alvorlige spørsmålstegn ved om vi har et økonomisk system som preges av mangel på moral og hederlighet. 

Bekjempelse av fattigdom drukner aldeles i den hjemlige politiske debatt.

Ved at debatten så sterkt går i denne retning så undergraves hele basisen for vårt kapitalistiske system. Er der underliggende, lett skjulte, politiske agendaer i en slik retning?
La oss ta retorikken rundt norsk oljeproduksjon. Vi vet at behovet for energi globalt vil stige med rundt 30 prosent frem mot 2050. Det aller meste av denne veksten er forventet i Asia og i Afrika, de delene av verden som også opplever en fortsatt klar befolkningsvekst. Denne befolkningsveksten på rundt 2 milliarder mennesker skal løftes ut av fattigdom, noe vi alle burde enes om er et vesentlig mål. Bekjempelse av fattigdom drukner aldeles i den hjemlige politiske debatt. Beslutningene om å kutte kjøttpålegg på skolematen fremstår slik sett i et grelt lys.

Kull eller olje?

Midt oppe i dette skjer en omfattende urbanisering der andelen mennesker som bor i byer forventes å stige fra rundt 55 prosent av jordens befolkning til opp mot 68 prosent. Urbanisering og befolkningsvekst øker etterspørselen etter energi. Det er blant annet derfor det planlegges over 1.300 nye kullkraftverk i totalt 59 land over hele kloden. Vi vet at dette er en stor forurensningskilde som er langt mer alvorlig enn noen alternativer. 

Norge står for rundt 1 promille av verdens CO2-utslipp, mens Kina alene står for nærmere en tredjedel.

Verdens oljeforbruk ventes å stige frem mot 2040. Ikke i Norge eller den vestlige verden for øvrig, men i stort sett hele non-OECD området. Norge produserer rundt 2 prosent av verdens oljeproduksjon og forbruker rundt 0,2 prosent. Norge står for rundt 1 promille av verdens CO2-utslipp, mens Kina alene står for nærmere en tredjedel. Likevel skapes det et inntrykk av at det er Norges plikt å redde verden.

Klima og realiteter

Kull står alene for rundt 43 prosent av CO2-utslippene globalt, en andel som dessverre ikke er fallende. Argumentet med at vi skal gå foran og kutte norsk oljeproduksjon, hjelper ingen og øker de globale utfordringer. Det er i tillegg grunnleggende umoralsk i forhold til den fattigste del av verdens befolkning. En moral uten økonomi, og med lokalt trangsyn, fremstår som en illeluktende moral.
Derfor er det altså at jeg spør om moralen egentlig har noen økonomi. Bør moralens voktere, altså de som så snart som mulig vil nedlegge norsk oljeproduksjon med klima som argument, etterhvert bli konfrontert med realitetene? Nemlig at nedleggelse av norsk oljeproduksjon, kombinert med økt etterspørsel etter energi i store deler av verden, vil øke produksjonen av kullkraft og dermed igjen nettopp øke den globale forurensningen. 

Sneversyn

Skal vi akseptere et sneversyn som løfter banneret lokalt, men som gir økte globale utslipp som konsekvens?
Mye spennende skjer innenfor fornybar energi. Norge har store muligheten til å øke energiproduksjonen fra rene energikilder. Men det er ikke enkelt, og kanskje ikke riktig, å bygge ut flere fossefall i Norge, bare tanken virker forhistorisk og kjettersk. Og vindmøller er ikke noe vi ønsker oss, vi har jo tross alt ikke all verdens plass i dette landet. 

Når et universitet ikke vil ha penger fra oljesektoren, faller det lett å foreslå at alle ansatte går ned 20 prosent i lønn slik at de slipper å lønnes med oljepenger.

Igjen kan vi stille spørsmål om moralens økonomi. Er det slik at forkjempere for ren luft og en god fremtid for oss alle, skal fritas fra å gjøre gode økonomiske globale vurderinger? Når et universitet ikke vil ha penger fra oljesektoren, faller det lett å foreslå at alle ansatte går ned 20 prosent i lønn slik at de slipper å lønnes med oljepenger. Slik ville vi jo kunne ivareta både økonomiens moral og moralens økonomi. Lykke til !