Den seneste tiden har det skjedd en merkbar bedring i den kinesiske innkjøpssjefsindeksen (PMI) for industrien. Indeksen er en av de bedre konjunkturindikatorene vi har for kinesisk økonomi, og siden Kina er den viktigste vekstdriveren for global økonomi, er det viktig å ta indeksen på alvor. Kort oppsummert har PMI-en på få måneder gått fra å vise at aktiviteten faller, til nå å indikere den høyeste veksten siden slutten av 2016.

Samtidig har en rekke nøkkeltall for andre land vist mer positive takter. I Tyskland har IFO-indeksen stabilisert seg, etter å ha avtatt nesten uavbrutt siden sommeren 2018. I eurosonen har innkjøpssjefsindeksen flatet ut, og i USA har ISM-indeksen for industrien sluttet å falle. At alt dette skjer på samme tid kan være tilfeldig, men erfaringen fra det seneste tiåret er at sykliske omslag i Kina kan gi betydelige effekter på andre økonomier.

Ikke overraskende har markedsutviklingen vært av det positive slaget. I kredittmarkedene har påslagene generelt avtatt, og forskjellen i prisingen mellom gode og dårlige selskaper har blitt mindre, særlig i Europa. I aksjemarkedene har S&P 500 steget 4,5 prosent så langt i fjerde kvartal, mens indeksen for de største europeiske selskapene er opp med 2,5 prosent. Den seneste tiden har børsutviklingen vært litt mer ruglete som følge av økt global handelsusikkerhet. Generelt er markedene likevel mer positive til handelskrigen nå enn på sensommeren.

Med bakgrunn i dette er det viktig å forstå om bedringen i Kina er begynnelsen på en ny oppgangskonjunktur, eller om det er et midlertidig blaff. Førstnevnte tilsier at bedringen i markedene vil fortsette, mens sistnevnte kan være et tegn på at markedene har steget litt for mye.

Èn ting er sikkert. Det sykliske oppsvinget skyldes ikke at kinesiske myndigheter har økt stimulansene. Grafen viser den historiske utviklingen i kredittimpulsen og innkjøpssjefsindeksen. Historisk har de to utviklet seg i takt, der økt kredittimpuls typisk har bidratt til høyere aktivitetsvekst, og vice versa når kredittimpulsen har avtatt.

Alle som følger Kina vet at endringer i kredittimpulsen er styrt av myndighetene. Enten i form av ordre til bankene om å endre utlånsveksten, eller gjennom endringer i reguleringer i skyggebanksektoren. Normalt har myndighetene brukt begge disse kanalene for å stimulere økonomien.

I 2019 har vi handlingsmønsteret vært et helt annet. Myndighetene har fortsatt å stramme inn reguleringene i skyggebankmarkedet, samtidig som bankene har blitt hemmet av nye krav til utlån. Bankenes utlånsvekst har riktig nok tiltatt, men den ville vært høyere dersom myndighetene ikke hadde innført begrensninger på hvor stor andel av utlånene som skal gå til små og mellomstore bedrifter.

I stedet er det mye som tyder på at oppgangen i PMI-en skyldes økt internasjonal etterspørsel. Her er det to mulige forklaringer. Den første er generell optimisme globalt, som gir opphav til økt etterspørsel av kapitalvarer fra Kina. Denne er tvilsom, all den tid det meste av nøkkeltall for de store økonomiene fortsatt tegner et blekt vekstbilde.

Den andre er handelskrigen. I sommer varslet Trump en betydelig økning i tollsatsene mellom september og desember. Erfaringen fra tidligere runder er at bedriftene fremskynder kjøpene fra Kina for å omgå tollsatsene. Dette etterfølges av en tilsvarende nedgang etter at tollsatsene har blitt innført. Denne forklaringen virker mer sannsynlig.

Det globale makrobildet er selvsagt sammensatt. I Tyskland er den svake utviklingen også drevet av problemene i bilbransjen, og her er bildet nokså blandet. Om bilbransjen etter hvert stabiliserer seg, vil det utvilsomt ha positive effekter på veksten i Europa. Enn så lenge er det mye som tyder på at stabiliseringen av nøkkeltallene de seneste månedene er midlertidig, og at global økonomi vil bremse ytterligere når vi begynner på 2020.