Mange økonomer har måttet lære seg å tenke nytt om hvordan penger skapes. Tidligere var det i prinsippet enkelt. Sentralbankene utstedte penger, og bestemte dermed tilbudet. Så kom nye, avledede former for penger, og bildet ble komplisert.

Nå er den fysiske pengemengden neglisjerbar og penger er i praksis kun å finne i binære tallkombinasjoner på bankenes servere. Nå er det private banker som «skaper» pengene.

En følge av dette er at pengemengdestimulansen av økonomien skjer gjennom økte utlån, kredittimpulsen. Husholdningene og bedriftene må øke sin gjeld videre om det skal bli noen monetær impuls. Det vet landene som har prøvd seg på kvantitative lettelser. De økte likviditeten og presset lange renter ned, men så lenge publikums låneetterspørsel ikke økte, ble det ingen impuls å snakke om, og veksten hanglet videre.

Seniorøkonom Kyrre Aamdal i DNB Markets forklarte disse sammenhengene i sin 2015-rapport «Hvor kommer pengene fra?». Komprimert til det nesten urettferdige, var budskapet at pengene skapes når bankene gir et lån.

Når banken gir et lån skapes penger i form av nye innskudd. Låntaker gir et gjeldsbrev til banken, mens banken gir et gjeldsbrev tilbake i form av et innskudd i banken. Et gjeldsbrev fra en kunde blir dermed til penger låntakeren kan handle med, for eksempel ved å kjøpe en bolig. Penger er skapt.

Det samme skjer ved alle dagens småtransaksjoner, når en kaffekopp eller t-banebillett kjøpes via en app eller et sveip med bankkortet. Kunden får sin kaffe og implisitt et gjeldsbrev fra Visa, MasterCard, DNB eller andre.

Om sentralbanken øker sine sentralbankreserver, altså bankenes innskudd i sentralbanken, kommer disse pengene aldri i omløp. Sentralbankreserver kan kun flyttes mellom banker, ettersom publikum ikke har konti i sentralbanken (Norges Bank forsøk på digitale sentralbankpenger er foreløpig et stykke unna realisering).

I så fall kan vel bare bankene øke sin «pengetrykking» og løfte ethvert land ut av stagnasjon? På ingen måte. Det er bankene som skaper penger, men de skaper dem ikke ut av ren luft, «ex nihilo», understreker Pontus Rendahl og Lukas Freund, University of Columbia, i en artikkel på økonomibloggen Vox.

I stedet omformer bankene illikvide verdier til likvide verdier. De gjør låntakerens fremtidige evne til å nedbetale lånet om til bankinnskudd, forklarer de.

Rendahl og Freund peker på at også artikler i tunge økonomiske tidsskrifter ser ut til å misforstå dette, og snakker om penger som skapt av luft eller som englestøv og bankene som «magiske pengetrær». I så fall ville pengemengden være ubegrenset.

Helt feil, ifølge Rendahl og Freund. Bankene forholder seg til «assets». Kjerneverdien er en realistisk tro på at gjelden vil bli gjort opp. Lånet vil bare bli gitt om banken har tro på at det vil bli nedbetalt.

Om det oppstod tvil om bankens kunders evne til å betjene sine lån, ville det raskt slå ut i bankens finansieringsvilkår og banken ville risikere selv å bli illikvid eller insolvent. Derfor fikk Countrywide Financial i USA og Northern Rock i Storbritannia «bank runs» under finanskrisen.

I Finanstilsynets ferske Finansielt utsyn finner man den sedvanlige bekymringen over publikums gjeldsvekst. Men Finanstilsynet vurderer også bankenes stilling. «Norske banker er (...) bedre rustet enn før til å yte kreditt ved et økonomisk tilbakeslag og økte utlånstap», er vurderingen.

En grunn er bankenes solide kapitaldekning. En annen at norske banker har forsvinnende lave tap på utlån, 0,1 prosent av kapitalen. Bankene har klart å omdanne fremtidig betjeningsevne til penger. Pengene (utlånene) er ikke tatt ut av løse luften. Så lenge det fortsetter, og utlånsveksten dessuten faller, er det neppe grunn til å bruke de største advarslene om potensiell krise.