– Norge er fellesferie, hyttehelg, sofasøndag og tacofredag, sier østerrikske Alexander Stöckl, trener for det norske landslaget i hopp.
– Men det er på tide at vi beveger oss fra at det er typisk norsk å være god, til at det er typisk norsk å bli bedre for hver dag.
Han taler til en fullsatt sal på Grand Hotel på et frokostseminar om innovasjon. Publikum er noen av medlemmene av nettverksgruppen Executives’ Global Network (EGN) Norge.
– Norge ligger langt bak mange andre europeiske land når det gjelder innovasjon. Sverige ligger langt, langt foran Norge, sier han.
– Jeg tror det er noe med norsk kultur som gjør at vi stritter imot endring, men i stedet holder oss til det trauste.
Prestasjonskultur
I 2011 kom østerrikeren og den tidligere skihopperen til Norge for å bli trener for herrelandslaget i hopp.
Med en visjon om at Norge skulle være verdens viktigste hoppnasjon, kastet han seg ut i oppgaven. Siden det har medaljene rent inn, og i 2015 ble han kåret til årets trener.
– Hvordan skaper man vinnere?
– Man skaper ikke vinnere, man skaper gode prosesser og kompetanse i alle ledd. Da får man en prestasjonskultur, og med selvstendige utøvere bidrar det til at man får man vinnere, sier han.
– Kunsten ligger i samspillet, og i å ha en åpen og ærlig kommunikasjon, sier han.
Usikkerhet og ubehag
Men han mener det også handler om å våge.
– Skiflygning er naturlig nok forbundet med risiko. Men innovasjon handler om risiko på mange områder, risiko for å gjøre noe nytt og annerledes. Ofte får nye metoder kritikk i begynnelsen, slik Jan Boklöv gjorde med V-stilen. En innovasjonskultur innebærer usikkerhet og ubehag. Og noen ganger går det galt. Men uten risiko kommer man ingen vei, så det å ta risko er å ta ansvar.
Her mener han næringslivet har mye å lære av idretten.
– Toppidrett og næringslivet har egentlig mange fellestrekk, både i idrett og næringsliv er visjon og et klart mål viktig. Næringslivet er jo ofte flinkere til å avklare delmål, sier han.
Tilliten starter i språketAlexander Stöckl
Ansvarlig for egne oppgaver
– En prestasjonskultur innebærer at vi er flere som bidrar til at vi lykkes i fellesskap, og det gjelder uansett om det er idrett eller næringsliv. Nøkkelen, mener jeg, er at hver enkelt må være 100 prosent ansvarlig for sine egne oppgaver som skal bidra til at laget lykkes med den store visjonen.
Stöckl tror det er lurt for næringslivet å finne dem som er uredde.
– Et eksempel på noen som tar ekstremt høy risiko for å oppnå mer frihet, er flyktninger. De har satset alt. Jeg tror næringslivet gjør lurt i å ansette en flyktning med god utdannelse, sier han.
– Det er selvfølgelig ulikt hvor mye frykt vi har i oss, men noe av det er også tillært. Barn har sjelden frykt. Dessuten er det mulig å utfordre seg selv til å tørre mer.
Økt arbeidsmoral
En undersøkelse gjennomført blant EGNs over 1.000 medlemmer viser at de mener at det å få en leder fra en et annet land vil virke positivt inn på resultatene, og at det kan bidra til nye impulser og ideer. Medlemmene tror at en utenlandsk leder kan bidra til økt arbeidsmoral, men også at vedkommende trolig er mer autoritær enn det de er vant med fra norske ledere.
Fikk ingen svar
Alexander Stöckl erfarte at det langt fra var lett å komme inn som utenlandsk leder.
– En av utfordringene som leder er å opparbeide seg tillit. I begynnelsen foreslo jeg ulike ting, og spurte om de andres mening. Men jeg fikk ingen reaksjoner. I Østerrike ville de protestert hvis de var uenige. Men her fant jeg ut at hvis de ikke svarte, var de ikke enige. Og det var jeg som måtte tilpasse meg.
At Stöckl har lært seg norsk på rekordtid har vært veldig bevisst.
– Da jeg fikk tilbud om denne jobben, sa jeg at skal jeg gjøre det på en ordentlig måte, må jeg flytte til Norge og begynne å snakke norsk. Det er bare da jeg kan skjønne kulturen, sier han.
– Tilliten starter i språket, og du kan ikke lese mellom linjene på et språk du ikke bruker til vanlig, sier han.
– Men i dag er det mange norske bedrifter som har engelsk som arbeidsspråk. Hvordan vil det da påvirke kulturen?
– I en internasjonal bedrift, hvor alle skifter til et felles språk, blir det noe annet. Da blir man enige om kommunikasjon på et visst nivå, og så bygger man kultur og kommunikasjon på andre måter, sier han.
