Sjeføkonom Jan L. Andreassen, Eika Gruppen Foto: Eivind Yggeseth

Både den europeiske og den amerikanske sentralbank gjennomfører i disse dager en bred og grundig analyse av sine respektive pengepolitikker. En gjennomgang som også vi bør ta, men da også må innbefatte en gjennomgang av handlingsregelen for bruk av oljepenger, skattepolitikk og våre reguleringer.

Hva med handlingsregelen?

Dosering av bruken av oljepenger setter på mange måter rammen for vår penge- og kredittpolitikk.

Bør vi fortsette å bruke om lag 3 prosent av oljefondets verdi over statsbudsjettet, eller skal vi tilpasse uttaket til et annet nivå?

De lave rentene ute reduserer vår avkastning og trekker i retning av mindre bruk av oljepenger. Men kan vi tillate oss å tære på formuen nå som den er blitt uventet stor? Skal vi virkelig bevare en finansformue på 3 ganger BNP til fremtidige generasjoner? Bør vi aldri spise av fondet, uansett hvor stort det blir?

Kanskje man burde overføre mer av oljefondet til private pensjonskonto? Mange barnløse har jo ikke noen fremtidig generasjon å spare til. Kanskje de vil ha pengene sine nå?

Velger vi å fortsette som før, blir statsbudsjettene trolig stramme på 2020-tallet.

Ny skatte- og kredittpolitikk?

Dagens skattesystem gir kunstig lav avkastning av å holde penger i banken, og kunstig høy avkastning ved å drive med eiendomsspekulasjon. Med nominelle renter nær null forsterker skattesystemet faren for økt finansiell ustabilitet.

I dag regulerer vi ved bruk av kvantumstiltak, kredittreguleringer som hindrer individer og bedrifter å optimalisere sine ønsker for egenutvikling. Jo strengere reguleringer, desto større velferdstap blir det for alle som er avhengig av lånte midler for å realisere sine drømmer, desto større forskjell blir det mellom de kredittavhengige fattige og de velbeslåtte rike.

Alt må sees under ett. Bruken av oljepenger, endringer i skattesystem, i kredittreguleringene og i rentene må tilpasses på en slik måte at faren for fremtidig finansiell ustabilitet reduseres.

Må snu i flokk

Norges Bank, Finanstilsynet og Finansdepartementet var i høst samsnakket, og samstemte, i sine anbefalinger om å stramme inn på aggregert etterspørsel i norsk økonomi. Renteheving, innskjerpinger i boliglånsforskrift og stram finanspolitikk var byråkratenes anbefalinger denne høst. Nå som konjunkturene snur, må de all trekke i flokk, men i motsatt retning.

Kan vi finne på noe nytt? Nye virkemidler?

Det er i det hele tatt tid for å gjennomgå så mange sider av den økonomiske politikken som mulig.

Mitt forslag er å vurdere ulike former for borgerlønn. Dele ut penger til folk. Mer til distriktene, mindre til byene. Det kan bidra til å bedre inntektsfordelingen, og redusere behovet for nye rentekutt.

Ingen god idé, sier du? Vel, det bør i hvert fall utredes.

Det er i det hele tatt tid for å gjennomgå så mange sider av den økonomiske politikken som mulig. Se på dem med friske øyne, og i sammenheng, gitt den nye tid. I forkant av Norges lav-vekst æra.

Tone ned inflasjonsmålet?

Norges Bank kan ikke love en gitt inflasjon i Norge, hverken for lønninger, eiendomsverdier eller konsumpriser, som jo alle avhenger av kronekursen. En kronekurs vi ikke evner å spå.

Renten virker fortsatt på norsk økonomi, men trolig på en annen måte enn før.

Selv vil jeg foreslå at man i fremtiden ikke lover for mye. Uten å kunne styre kronekursen kan man ikke love 2 prosent inflasjon over tid.

Verden er blitt for komplisert til at en svært åpen økonomi i et land med under én promille av menneskeheten kan styre sin egen skjebne.

Et sløvere rentevåpen

Handlingsrommet for renteendringer er redusert, nå som det ventes negative innskuddsrenter i ESB, det neste tiåret.

I inflasjonsmålets 20-årige liv har kommunenes gjeld firedoblet seg, mens husholdningenes gjeld er økt med 5-gangeren.

Renten virker fortsatt på norsk økonomi, men trolig på en annen måte enn før.

I et aldrende Norge, med langt lavere befolkningsvekst enn før, slår renteendringer mindre ut på den økonomiske veksten enn før. Et rentekutt vil eksempelvis gi lavere forventet inntjening på innskuddsbaserte pensjoner, som jo folk flest i privat sektor er blitt tvunget over på. Folk har også mye gjeld allerede. Lite vil den øke - uansett rente.

Brente låntakere

Faren er at når man øker renten unødig, skremmes husholdningene til å bli unødig forsiktige. Brente låntakere skyr gjeld.

Uten å kalle det en fare for økonomien, vil jeg tippe at spareraten gradvis stiger som følge av at vi er et forgjeldet, aldrende folkeferd, som av ulike grunner blir mer bekymret for fremtiden.

Norsk økonomi er på vei inn en ny tidsalder hvor investeringene i oljesektoren og på fastlandet er på vei ned. En tidsalder hvor befolkningsveksten og rentene forblir minimale. En tidsalder hvor vi kommer til å måtte se på vår økonomiske politikk med friske øyne.