Norsk næringsliv starter alltid året med å ta på seg dress og dra på konferanse. Nystrøken skjorte eller bluse er en selvfølge. Nye sokker eller strømper er også en fordel. Men ikke minst er det viktig å huske pene sko.

Bentøyet synes godt på den røde løperen og for næringslivstoppene er det kanskje den eneste gangen i året de kommer på TV.

Men for guds skyld, det viktigste av alt: Bekymringsrynkene.

Et velfungerende næringsliv er ingen selvfølge, det må landet få høre. Vi bør være bekymret.

Onsdag neste uke møtes de igjen, til en NHO årskonferanse som har fått tittelen «Neste trekk». For organisasjonen som står bak har siste trekk vært å ansette Mari Sundli Tveit. Den tidligere naturforvalteren og rektoren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er blitt politikkdirektør i NHO.

Bekymringsrynker er ikke Sundli Tveits sterkeste side. Det er et mildt vesen som ved hjelp av en smittende latter har avvæpnet den ene konfliktsøkende professoren etter den andre. Mild, ikke lett. Hun ble professor, prorektor og universitetsrektor før hun fylte 40 år.

Fusjonen

Den 14. januar 2014 var det alvor. Da var hun påtroppende rektor ved NMBU i Ås. Universitetet var pyntet og Kongen var tilstede. Det var også en ulmende uro rundt den mest omstridte fusjonen i norsk akademia noen gang.

I 2008 hadde Stortinget vedtatt å slå sammen Veterinærhøgskolen i Oslo og Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås. I ettertid var det åpen krangel mellom de ulike miljøene.

Det var en av Norges hardeste og mest innbitte universitetskonflikter.

Åtte av ti ansatte ved Veterinærhøyskolen var imot sammenslåingen. De ville ikke ha for tette bånd til et universitet som representerte landbruksnæringen. Dyrevelferdens frontkjempere ville ikke inn i det moderne landbrukets mørke hule.

– Jeg tok over da striden var på sitt mest intense. Jeg tok over den dagen fusjonen var en realitet. Det var en veldig krevende situasjon, innrømmer Sundli Tveit. Hva gjorde hun?

– Først var det viktig å anerkjenne og forstå spenningen, utryggheten og de ulike ståstedene.

Hun tok med seg kaffekoppen og begynte å gå rundt. Snakke med flest mulig.

– Deretter handlet det om å skape et felles prosjekt der alle måtte bidra og alle kunne få sin rolle. Det store, ambisiøse målet ble å skapet et bærekraftsuniversitet. For å oppfylle den ambisjonen måtte vi ha med alle. Naturvitenskapene, teknologimiljøene, økonomene, landskapsplanleggerne og veterinærmedisinerne. Vi trengte hele porteføljen med fagkunnskap for å skape det bærekraftige universitetet vi ønsket.

Det kan visstnok overføres til det meste.

– Tverrfaglighet er nøkkelen til å finne de nye løsningene. Bryt ned siloene og tenk på tvers. Da finner du de nye løsningene.

Men Sundli Tveit er kjapp til å understreke at dette ikke var noe hun gjorde alene.

– Flyttingen er ikke ferdig. Den delen av NMBU som fortsatt står overfor de største endringene er de som skal flytte. De har gjort en imponerende kraftanstrengelse. Jeg har heiet på dem og lagt til rette, men det er de som nå ser ut til å lykkes.

Hun lener seg over bordet i øverste etasje på Næringslivets hus:

– Skal jeg fortelle deg noe? Det kommer til å gå bra!

– Det hjalp kanskje på humøret da du bygget et fjøs til 7 milliarder kroner til veterinærene?

– Ikke kall det et fjøs!

De nye byggene for veterinærmedisin skal huse landets største gårdsbruk målt i antall husdyr.

– Det er et universitetsdyresykehus! Dette handler i veldig stor grad om beredskap for landet vårt. Norge har klart å holde smittenivåene lave. Vi tar det for gitt, men det er utrolig viktig for samfunnet. Det er en sentral del av samfunnssikkerheten, i en verden der smitte i mye større grad enn tidligere sprer seg globalt.

BLIR POLITISK: Mari Sundli Tveit ble professor, prorektor og universitetsrektor før hun fylte 40 år. Nå skal hun lede NHO-politikken. Foto: Andreas Klemsdal

Akademikerfamilie

Nysgjerrigheten fikk hun fra familien i Lommedalen. Begge foreldrene var akademikere, moren på det som i dag heter OsloMet og faren på Norges idrettshøgskole. Da de var ute på reise handlet det ikke om hvor stranden var, men hvor historien hadde vokst frem.

Når de ikke var på oppdagelsestur var de på ski. Maris far er en liten legende i idrettsmiljøer og har visstnok utdannet flere gymlærere enn noen andre.

Og han tok hele tiden med barna på ski.

– Vi gikk utrolig mye på ski! Han hadde ski som fag på Norges idrettshøgskole. Men han var aldri opptatt av at vi skulle gå fort eller langt. Vi skulle kose oss på tur, det var alltid målet, forteller Sundli Tveit.

Litt enkel forskning gir ny viten om disse skiturene. Avisarkivene avslører at Per Tveit sendte inn en patentsøknad på et «skislep». Altså en innretning som gjør det greit å taue barn etter seg i sporet, mer avansert enn et tau. I 2006 kunne Per Tveit forklare oppfinnelsen for Aftenposten:

«Døtrene mine var glade i å gå på ski, men det ble fort for langt, og så ville de slepes. Jeg prøvde å dra dem med skistaver, men det er jo håpløst i lengden. Da kom jeg på denne ideen.»

Per Tveit gikk bort for to år siden. Selskapet som ble etablert basert på patentet eksisterer fortsatt, så slepet bidrar fortsatt til skiglede for store og små.

I dag bor hun i Ås med mann og barn, og det er oppdagelsesturene hun har videreført, i større grad enn skiturene.

– Vi er opptatt av å oppleve ting sammen. Barna mine er ikke alltid like begeistret. Under julemiddagen i år klaget sønnen min over våre ruinferier.

– Vi har gått opp ruten for Den franske revolusjon i Paris og stått ved Apolloruinen i Syrakosa på Sicilia. Som regel lurer barna på hvor langt det er til stranden. Men jeg tror de innerst inne opplever at det er verdifullt.

Det er Alma på 17 og Bendik på 15 år som følger moren på ruinsafari.

Familien i Lommedalen ble etterhvert utviklet videre. Mari har to halvsøsken i USA og etter de mer eller mindre vellykkede skiturene som liten fikk hun to stebrødre, Stian og Thomas. En storfamilie av det moderne slaget.

– Jeg har et godt forhold til alle og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg hadde en kjempefin oppvekst i Lommedalen, med både en mor og en far - og steforeldre - som alltid har hatt troen på meg.

STORFINT BESØK: Mari Sundli Tveit går ikke av veien for en tur i fjøset med Kronprinsesse Mette Marit. Dette bildet er fra 2017. Foto: NTB Scanpix

Neste trekk

Men nå er det straks årskonferanse.

– For NHO er det en av årets viktigste dager. Vi ønsker å løfte frem de temaene som brenner mest for norske bedrifter og samfunnet. I år handler det om klima og bærekraft og det blir jo ikke større enn det.

– Hva er «Neste trekk»?

– I 2019 tok de aller fleste inn over seg at vi må endre. I 2020 trenger vi ikke lenger å diskutere om, men hvordan. Det handler om fremtiden for våre barn, om planeten vi lever på. Vi skal løfte frem bedriftene som sitter på en stor del av løsningen.

– Vi flyr like mye som før, vi eier flere biler enn noen gang og vi spiser i store trekk like mye kjøtt som vi alltid har gjort. Det er vanskelig å finne konturene av noe grønt skifte hos befolkningen. Likevel forventer folk flest at bedriftene skal redde klimaet. Er ikke dette et stort paradoks for norsk næringsliv?

– Jeg er ikke i tvil om at det også kommer store endringer hos konsumentene. Det er endringer som vil tvinge seg frem. Så er vi så heldige at de aller fleste bedrifter har innsett at de må gjøre noe. De innser nå at de sitter på en mulighet til å være med å løse problemene.

– La oss si jeg er NHO-medlem med en bedrift som fremstiller tekstil på den andre siden av jordkloden. Disse fraktes med skip til Norge hvor det selges til ekstrem lavpris i en norsk kjede. Hvis jeg virkelig skal bidra til det grønne skifte så er vel det beste jeg kan gjøre, i ytterste konsekvens, å legge ned bedriften og melde meg ut av NHO?

– Det er bedriftenes oppgave å gjøre bedriftsvurderinger. Men finnes det bedrifter i dag som ikke har gjort tilpasninger? De aller fleste vil ha muligheter for å forbedre produksjon og prosesser på en eller annen måte. Små grep eller store. Jeg håper også politikerne kan få inn mer bedriftslogikk når de utformer sin klimapolitikk videre. Det skal jeg jobbe for.

Nå vil den tidligere rektoren bidra til sterkere kobling mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner.

– Det meste vi selger i dette landet kommer fra kunnskap.

Sundli Tveit minner om at omstillingen er avhengig av folk med riktig kompetanse.

– Seks av ti bedrifter sier i dag at de ikke får den kompetansen de trenger. Fire av ti sier at de ikke kan utvikle bedriften sin i den retning de ønsker på grunn av manglende kompetanse, mens to av ti faktisk sier at de har måttet nedskalere av samme årsak.

Derfor må vi få med flere.

– Vi har et stort utenforskap i Norge. Det er skadelig for den enkelte og det er skadelig for samfunnet. I fremtiden er vi avhengig økt endringstakt og da er faren enda større for at mange blir stående utenfor. Vi må ruste de unge til å stå gjennom utdanningsløpet og beherske arbeidslivet. Og bli bevisst på at utdanning ikke er noe du gjør én gang i livet, men noe du gjør gjennom hele livet.

Vi minner henne om at norske universiteters satsning på kommersialisering av forskningsresultater fortsatt mangler de store suksesshistoriene. Hun minner oss om at en av Norges største næringer ble født på universitetet i Ås, som den gang het Norges Landbrukshøyskole.

– Et utrolig eventyr! Snakk om innovasjon som ble til næringsutvikling. Vi hadde noen få professorer som var akkurat passe gærne, som sa nå skal vi lage et helt nytt husdyr. Og det skal være laks. Hvor mange milliarder utgjør denne næringen i dag? 90 milliarder kroner?

Les også

NHO kritiserer regjeringens inkluderingsdugnad: – Må gå fra ord til handling

Én av tre bedrifter vil ha mer inkludering. Det er på høy tid at regjeringen får fart på inkluderingsarbeidet, mener NHO.

Seiler sin egen sjø

Det mest miljøvennlige vi har er det som allerede er produsert. Mari var fem år da familien kjøpte seilbåt. En Allegro 27, en svenskprodusert seilbåt i glassfiber som ble laget i rundt 300 eksemplarer.

Politikkdirektøren tar frem sin milde, lekende latter igjen når hun forteller om sitt liv med å videreføre familiens flytende klenodium. En gang var hennes far på sjøen sammen med ektemannen. De presterte å miste roret utenfor Langesund. Plopp!

– Og gjett hvem de ringte! Gjett hvem de ringte!

De ringte selvsagt båtens høye beskytter som deretter ringte båtens opprinnelige konstruktør som fant frem støpeformene. Han laget et nytt ror og kom opp fra Sverige med det.

Hun tar oppgaven som seilbåtkonservator på alvor.

– Min dårligste investering noen gang er ny motor til den båten. Det var en investering kun gjort med hjertet. Og nå trenger jeg nye seil. Kjenner du noen som kan skaffe seil til en Allegro 27?

Underholdning er det også i klubbregattaene i Moss, som hun deltar på sammen med et damelag. Da er det ikke båten fra 1960-tallet som er på vannet, men en båt i klassen Ekspress.

– Vi har tross alt rasket til oss flere andreplasser. I klubbregattaen, ler hun.

Hun har fulgt samme strategi på land som på vann. I seiling som i karrieren:

– Jeg har aldri hatt en karriereplan. Jeg har fått og grepet muligheter. Også har jeg ikke vært redd. Eller, jeg har kanskje vært litt redd, men jeg har kanskje tenkt ok jeg går for det!