Av: Sjeføkonom Bjørn Roger Wilhelmsen, Nordkinn Asset Management

DET ER 11 ÅR SIDEN forrige resesjon i verdensøkonomien. I følge National Bureau of Economic Research (NBER) er denne oppgangsperioden den lengste siden byrået begynte å tallfeste konjunktursykler siden 1854.

Denne oppgangsperioden siden finanskrisen i 2008–2009 har på ingen måter vært en rett strek. Hele tre ganger var den nære på å bli avbrutt av en resesjon. Først under den europeiske gjeldskrisen i 2012, deretter på oljeprisfall og nedgang i fremvoksende økonomier i 2015–2016 og nå sist som følge av geopolitisk usikkerhet (særlig handelskrigen) i 2018–2019.

Til forskjell fra hva som har vært vanlig historisk, så kommer ikke disse rentekuttene til å bli reversert på lang tid selv om global vekst og inflasjon skulle ta seg opp

Bjørn Roger Wilhelmsen

Internasjonal handel og global industriproduksjon opplevde i 2019 den svakeste utviklingen siden finanskrisen. Økningen i tollsatsene mellom Kina og USA bidro til svakere vekst, men det var ikke den direkte effekten som dominerte. Handelskonflikten gav opphav til stor geopolitisk usikkerhet og et kraftig sentimentsjokk i næringslivet, som i seg selv var tilstrekkelig til å sende verdensøkonomien inn i resesjon. Veksten i foretaksinvesteringene har falt markert.

UTBRUDDET AV CORONAVIRUSET i Kina er en ny kilde til usikkerhet og vil utvilsomt dempe veksten i Kina og omkringliggende områder i starten på 2020. Spesielt tjenestesektoren, som for eksempel reise, handel og restaurantbesøk, blir rammet. Denne sektoren har vokst mye de siste årene. Det har også Kinas andel av verdensøkonomien. Det er derfor sannsynlig at verdensøkonomien blir smittet av viruset.

ARIIKKELFORFATTEREN: Sjeføkonom Bjørn Roger Wilhelmsen, Nordkinn Asset Management. Foto: Are Haram

Virusutbruddet rammer økonomien på et ganske uheldig tidspunkt ettersom veksten i utgangspunktet var svak på grunn av handelskrigen. Aksjemarkedene var heller ikke spesielt godt forberedt på nye sjokk: De globale indeksene hadde steget mye mot slutten av 2019 og volatiliteten i markedet var rekordlav ved inngangen til året.

Samtidig er det satt i gang kraftige tiltak for å dempe spredningen. Dersom man skal stole på lærdommene fra SARS-utbruddet i 2003 og andre epidemier, så vil effekten på økonomi og markeder være merkbare, men relativt kortvarige.

De viktigste grunnene til at verdensøkonomien trolig unngår resesjon i 2020 er at USA og Kina inngikk en avgrenset handelsavtale i fjor høst, Storbritannia og EU er enige om en utmeldingsavtale og sentralbankene har kuttet rentene. Fed leverte i fjor høst tre rentekutt på til sammen 0,75 prosentpoeng, mens Den europeiske sentralbanken vedtok i september en stimulansepakke som inneholdt blant annet rentekutt og obligasjonskjøp.

Til forskjell fra hva som har vært vanlig historisk, så kommer ikke disse rentekuttene til å bli reversert på lang tid selv om global vekst og inflasjon skulle ta seg opp. Årsaken til at «this time is different» er at sentralbankene nå reviderer sine pengepolitiske strategier. ECB vil trolig innføre et mer symmetrisk inflasjonsmål på 2 prosent, i stedet for å betrakte 2 prosent som et tak. Fed har allerede et symmetrisk inflasjonsmål, men ønsker å styrke denne symmetrien ved å kompensere for at inflasjonen i lang tid har ligget under 2 prosent med å tillate at den i en periode kommer over 2 prosent. Kort fortalt innebærer disse strategiendringene at renteøkninger nærmest kan utelukkes i 2020, og sannsynligvis også i 2021.

Forutsatt at coronaviruset ikke får vesentlig større økonomiske implikasjoner enn det som har vært vanlig tidligere, så ligger forholdene nå til rette for et moderat oppsving i investeringer og global økonomisk vekst i løpet av 2020. Før utbruddet av coronaviruset var det allerede tegn til at stemningen i industrien var i ferd med å vende forsiktig opp i mange land.

DEN DÅRLIGE NYHETEN er at når resesjonen en gang kommer, og det vil den gjøre, så er det en risiko for at den blir dypere. Det er blant annet en naturlig konsekvens av fjorårets stimulansepakke; sentralbankenes handlingsrom er nå mindre enn den var for ett år siden og vesentlig mindre enn hva tilfellet var før finanskrisen.

Mens pengepolitikken har begrensninger, spesielt i Europa, så finnes det riktignok større handlingsrom i finanspolitikken. Utfordringen med finanspolitikken som virkemiddel i konjunkturstyringen er at den bestemmes av våre folkevalgte som kan ha vanskeligheter med å identifisere risiko for nedgangstider tidsnok. Nødvendige tiltak blir gjerne implementert lang tid etter at en resesjon har oppstått. Pengepolitikken er som regel førstelinjeforsvaret.

I tillegg er det en risiko for at sentralbankenes stimulanser har presset opp prisene på aksjer og foretaksobligasjoner utover det som kan forsvares ut i fra fundamentale forhold, noe som vil kunne gjøre fallhøyden større når resesjonen oppstår. Det vil kunne oppstå en negativ spiral mellom finansmarkedene og realøkonomien som gjør nedturen dypere.

Det er også risiko for at sentralbankens egne spådommer om vedvarende lave renter de neste årene motiverer bedrifter og husholdninger til å ta opp mer gjeld enn hva som er forsvarlig over tid. Det øker sårbarheten i det finansielle systemet. Samspillet mellom finansielle sårbarheter og en nedgangsperiode kan skape finansielle kriser som kan være vanskelige å forutse og påvirke for myndighetene, noe som kan forsterke nedgangen i økonomien når den kommer.