Emblemsvåg og Emblemsvåg svarer meg i Finansavisen 5. mars, og fortsetter sin problematisering av fornybare energikilder ved bruk av selektive eksempler og misforståelser rundt hvordan LCOE (Levelized Cost of Energy) beregnes.
Som nevnt sist er LCOE beregnet hensyntatt levetiden og kapitalkostnaden, og ikke basert på en 20-årig levetid uavhengig av teknologi. La oss ta et (forenklet) eksempel med et vannkraftverk med levetid på 70 år, byggekostnad på 1,1 milliarder kroner, driftskostnader på 1 øre/kWh og produksjon på 200 GWh/år. Vi antar ingen behov for reinvesteringer i levetiden, bruker kapitalkostnad på 6 prosent, og får en LCOE på 35 øre/kWh.
Et vindkraftverk med levetid på 30 år (20 er urealistisk kort), byggekostnad 900 millioner kroner, driftskostnader på 1,3 øre/kWh og produksjon på 200 GWh/år gir også LCOE på 35 øre/kWh. Vi ser hvordan kraftverket med lavest kapitalkostnad har kortest levetid. Det betyr også at man etter 30 år kan reinvestere i et nytt vindkraftverk.
Alle kraftsystemer baserer seg på en blanding av ulike former for kraftproduksjon, nettopp fordi LCOE for hver enkelt ikke uttrykker kostnaden til kraftsystemet, som både vi virker å være enige i. Emblemsvåg og Emblemsvåg fokuserer på å problematisere dette for vind- og solkraft, men dette gjelder alle kilder til kraftproduksjon. La oss igjen ta et par forenklede regneeksempler:
En LCOE for kjernekraft på 70 øre/kWh er basert på at kjernekraften kjører jevnt hele året bortsett fra fire–fem uker med vedlikehold og påfyll av brensel. Skulle kjernekraft forsyne et helt land, ville den måtte kjøre i snitt om lag 60 prosent av tiden, og systemkostnaden vil være 40–50 prosent høyere enn LCOE.
I Norge har vi siden 1960-tallet hatt et vannkraftsystem med overføringsforbindelser til landene rundt oss. Dersom man kuttet alle forbindelser og vil opprettholde forsyningssikkerhet, måtte vi bygge 20 prosent mer vannkraft enn det vi normalt trenger som sikkerhet i år med lite nedbør, og systemkostnaden blir 20 prosent høyere enn LCOE-en. Slik kunne vi fortsette, teknologi for teknologi.
Skal man vurdere systemkostnaden for et kraftsystem, må man simulere reelle, komplette systemer, og ikke tro at det er én teknologi alene som kan ta over. Når vi i Statkraft gjør denne type vurderinger, finner vi altså at systemer med høye andeler vind og sol blir den rimeligste løsningen i fremtiden for land som ikke er like heldig stilt som Norge og har et stort eksisterende vannkraftsystem – selv om vi altså er avhengige av utveksling med landene rundt oss.
Henrik Sætness
Strategidirektør i Statkraft
