Både for smittehåndteringen og for økonomien kreves løsninger av typen «whatever it takes». Jo mer effektive smitteverntiltak, jo hardere blir økonomien rammet, i hvert fall på kort sikt.

Nordea Markets’ globale sjefstrateg for valuta, Martin Enlund, illustrerer kostnadene slik:

Hvis et land stenger ned brutalt, og halverer produksjonen i én måned (noen som tenker Kina her?), gir det et BNP-fall for året under ett på 4,2 prosent (her ser Enlund med vilje bort fra eventuelle effekter av oppspart etterspørsel, friksjon ved oppstart etc).

Prisen for å få ned det helt store og ukontrollerte rushet av pasienter samtidig er ekstremt høy. Men hva er prisen hvis helsevesenet bryter sammen og unødig mange pasienter dør?

Søndag kveld kom regjeringen med sine to store låne- og garantifond. Mandag ble det bredt flertall på Stortinget om krisepakken, inkludert full lønn under de første 20 permitteringsdagene og en viss inntektssikring for selvstendig næringsdrivende. Fed kuttet søndag kveld styringsrenten til 0 og andre sentralbanker er i ferd med å følge etter.

Gjennomgangstonen er skritt for skritt. Noe av det er naturlig. De fleste lands regjeringer vurderer og presenterer fortløpende nye tiltak. Samtidig virker noen av forsinkelsene litt merkelige. Det ene tiltaket fra søndag kveld, å gjenopplive Statens obligasjonsfond, kunne vært lansert for halvannen uke siden. Dette er en blåkopi fra finanskrisen, som ikke krevde nytenking. Det er kanskje ingen grunn til å vente de helt store resultatene fra dette fondet. Under finanskrisen ble maksimalt litt under 10 milliarder av totalt 50 milliarder kroner lånt ut.

En grunn til den moderate interessen under finanskrisen var at markedsrentene sank fort. Kanskje bidro eksistensen av Statens obligasjonsfond og de andre nasjonale og internasjonale støttetiltakene til rentefallet, og i så fall burde vi juble. Men kanskje tar det vesentlig lengre tid nå å få ned rentene, og i så fall kan fondet potensielt vise seg langt viktigere.

Fortsatt velger sentralbankene å kutte litt og litt, selv om de innerst inne tror at rentene uansett skal ned til null. Hva vant Norges Bank ved å kutte først 50 punkter og så trolig 50-100 punkter til denne uken? Mandag viste markedene tydelig at vi på ingen måte har nådd bunnen. Oslo Børs stupte fra start og kronen svekket seg videre.

I håndteringen av epidemien skiller det seg ut to definitive sinker, Sverige og Storbritannia. Svenske «eksperter», som riks-epidemiolog Anders Tegnell, mener man vinner lite ved å nekte befolkningen fri bevegelse eller ved å stenge grensene. Da kan mandagens krisepakke på 300 milliarder kroner vise seg å bli et bittelite plaster på såret.

I Storbritannia er ekspertene stort sett på linje med sine kolleger alle andre steder enn Sverige, men der heter problemet Boris Johnson. Johnson nekter hardnakket å innføre de fleste tiltak. Igjen: Det hjelper lite på markedenes skepsis at også Storbritannia gradvis ruller ut økonomiske tiltak, hvis smitten sprer seg eksponensielt.

Man bør holde seg unna valutaene, aksjene og andre investeringer i land som «fortsatt har underliggende eksponensiell spredning foran seg», mener Enlund. Det gjelder Spania, Storbritannia, USA og trolig Sverige. «GBP og SEK kan vise seg å være de verste stedene å gjemme seg», frykter han.

Dette er allerede synlig i markedene. Pundet har svekket seg klart mot euro de siste to-tre ukene, og har stupt mot dollar. For svenske kroner er bevegelsene like store, og de har i sin helhet kommet i løpet av halvannen uke.

Ja, også norske kroner svekker seg kraftig, selv mot svenske. Annet var ikke å vente, gitt oljeprisfallet. Spørsmålet nå er hvordan markedene reagerer hvis Norge lykkes bedre i å begrense spredningen enn Sverige og Storbritannia.