Helgens drama rundt de sær-kommunale karantenereglene handlet om helse kontra de økonomiske konsekvensene av nedstengningen av Norge. «Løsningen» ble en instruks om å åpne kommunale grenser, en instruks ordførerne fortsatt kan velge (og velger) å ignorere.
Finansdepartementet anslo før helgen at nedstengningen de to første månedene koster 110 milliarder kroner, og at hver måned utover dette koster 30-40 milliarder kroner i tapt produksjon. Dette er bare foreløpige anslag inntil Steinar Holdens n’te statlige utvalg kommer med sin analyse av de økonomiske konsekvensene av corona-håndteringen. Noen vil ikke vente på denne konklusjonen. Et knippe fremstående økonomiprofessorer lanserte i helgen sitt eget nettsted for å samle analyser om corona og økonomi.
«Sjelden har uavhengige råd fra økonomer vært mer verdifulle enn akkurat nå. Vår jobb som økonomer er å gi relevant analyse til folk og beslutningstagere», skriver Ragnar Torvik, professor ved NTNU, til beslutningstagere og journalister. Til nå domineres nettstedet av kronikker fra initiativtagerne og andre fremstående økonomer. Nesten alle konkluderer med at kostnadene ved den massive nedstengningen er for høye i forhold til gevinsten, men dette er til nå påstander og postulater, ikke tallfestede analyser.
Kjernespørsmålene er: Hva er verdien av et liv, er alle liv like mye verdt og hva er tapet hvis dagens og fremtidens arbeidsstyrke ikke får realisert sitt (økonomiske) potensial?
Politikere fatter jevnlig vedtak som direkte baserer seg på en implisitt verdsetting av liv. Det skjer i samferdselspolitikken, og det skjer selvsagt i helsepolitikken. Men ingen sier fra Stortingets talerstol: «Vi kunne spart tre liv årlig ved å bygge motorveistandard (eller flere sykehus, e.l.), men mitt parti har kommet til at 100 millioner kroner er en for høy pris å betale». Hvis noen likevel sa akkurat dette, ville de være nesten på linje med verdsettingen som brukes i samfunnsøkonomiske analyser.
I 1962 publiserte Transportøkonomisk utvalg (nå TØI) «Håndbok for beregning av kjørekostnader på veg», som ble til Statens vegvesens bibel, «Håndbok 140». Økonomiske beregninger av verdien av et liv ble en integrert del av samferdselspolitiske beslutninger. Ifølge Direktoratet for forvaltning og økonomistyring er verdien av et liv i 2020 34,58 millioner kroner.
Med andre ord: Et tiltak som sparer tre liv kan samfunnsøkonomisk forsvares hvis det koster under 105 millioner kroner. Hvis tiltakene særlig skjermer barn, åpner den statlige veilederen for å doble tallet.
Så langt har coronadøden primært rammet eldre, men også enkelte yngre med underliggende sykdommer. For å vurdere gevinsten av smittedempende tiltak, kan Steinar Holden og andre økonomer ikke nøye seg med 34,58 millioner kroner, altså «verdien av et statistisk liv» (VSL). De burde kanskje heller se på «verdien av et statistisk leveår» (VOLY) fordi mye handler om å forlenge allerede lange liv. Etter 2012, da VOLY lå på rundt 1/30 av VSL, har staten ikke hatt noen rettesnor for å verdsette et ekstra leveår, men diskusjonen har tydelig vist at et ungt år skal telle mer enn et gammelt år.
Til nå har nedstengningen i stor grad vært begrunnet med at helsevesenet ikke har kapasitet hvis for mange blir syke samtidig. På et eller annet tidspunkt er ikke tallet på respiratorer like kritisk lenger. Da kan det bli stilltiende aksept for at «de fleste av oss er nå relativt trygge, og de som fortsatt er i faresonen er ikke like mye verdt som oss andre».
Det vil ikke bli vakkert, men det vil være en videreføring av praksisen og tankesettet som har vært brukt på smertefulle avveininger i hvert fall siden «Håndbok 140».
