Aksjemarkedet ingen ledestjerne

This is the way the world ends

This is the way the world ends

This is the way the world ends

Not with a bang but a whimper.

T.S. Eliot, «The Hollow Men» (1925)

Finanskrisen ble ikke varslet med et brak, men et klynk. En ørliten bevegelse i en obskur rente som normalt lå dønn stille (renten på CDO-ene i subprimetransjer) fikk Pål Ringholm, nå i SpareBank 1 Markets, til å advare om at noe var i gjære.

Dette var i februar 2007. Først i oktober samme år nådde aksjemarkedet i USA toppen, og de virkelig stygge børsfallene kom i 2008. 

Da S&P 500-indeksen traff bunnen i mars 2009 (og da hovedindeksen ved Oslo Børs traff sin bunn i november 2008), var tilstanden i økonomien ytterst bedrøvelig. Men aksjemarkedet så gjennom elendigheten og skimtet lysere tider.

Hovedindeksen ved Oslo Børs falt igjen onsdag, men er opp over 15 prosent fra intradagbunnen på 605 poeng 16. mars i år. Forrige uke steg S&P 500-indeksen 18 prosent på tre dager. Hovedindeksen steg halvparten så mye, men i både USA og Europa var oppgangen på tre dager den kraftigste siden 1933. 

Så det er ikke rart om investorer begynner å lure på om bunnen er nådd, og om aksjemarkedet igjen ser gjennom elendigheten og skimter grønne enger. Men i 2007 tok det tid før aksjemarkedet skjønte hva som var på gang, og i år var aksjemarkedet i USA på all-time high så sent som 19. februar, lykkelig uvitende om hva noe så lite som et virus kunne stelle i stand. Så hvorfor skulle aksjemarkedet ha rett nå?

Aksjemarkedet spår gjerne ni av de neste tre oppturene. Under finanskrisen var det ifølge Goldman Sachs ikke mindre enn seks oppturer i aksjemarkedet som ligner på den forrige uke. I de siste 18 «bear market rallies» har verdensindeksen MSCI AC World i gjennomsnitt steget nesten 15 prosent, og oppturene har i snitt vart i 39 dager.

Hvorfor oppstår «bear market rallies» i det hele tatt? Goldman Sachs-strateg Peter Oppenheimer peker på to vanlige forklaringer, foruten at det skal mye til at en børsindeks faller (eller stiger) kontinuerlig, uten korreksjoner av noe slag:

• Forventningene til langsiktig vekst stiger, selv om utsiktene på kort sikt fortsatt er dårlige.
• Tiltak fra myndighetene. 

25. november 2008 kunngjorde for eksempel Federal Reserve QE (omfattende obligasjonskjøp), og aksjemarkedet steg til begynnelsen av 2009 – før det falt til den definitive bunnen i mars samme år.

Goldman Sachs mener tre ting må på plass for at S&P 500 skal ha truffet bunnen: 

• Større klarhet i at smitten og tiltakene mot den ikke blir for omfattende.
• Omfattende tiltak fra myndighetene.
• Posisjonering på ekstreme nivåer, en indikasjon på at investorene har fått solgt fra seg.

Det første punktet er genuint usikkert. Kina opplyser at landet nå skal begynne å rapportere asymptomtiske tilfeller, altså smittebærere som selv ikke har symptomer. 1.541 tilfeller ble rapportert mandag, og Kinas egenrapporterte suksess i å begrense smitten kan være langt fra tilfellet, fastslår Swedbank.

Det andre punktet er på sett og vis på plass, men det reelle behovet avhenger av det første punktet. Det siste punktet er ikke på plass, ifølge Goldmans egne indikatorer.

Råvare- og rentemarkeder er som regel flinkere til å signalisere vendepunkter enn aksjemarkedet.

Men selv det er ikke rett frem etter nesen: En renteoppgang kan skyldes økte budsjettunderskudd, og ikke økte langsiktige vekstforventninger. Det skal ikke være lett.