Gutta som aser seg opp i det Norske Selskab om å møte kvinner kan roe helt ned. Vel må de på sikt innfinne seg med å drikke GT og portvin i dype lenestoler også omgitt av kvinner, men det finnes et sted for dem. Et sted Christian Ringnes ikke blir truet med bortvisning om han ymter om kvinnelig selskap i bilen, rett og slett fordi selskapet hans helst blir hjemme. En plass, om ikke urørt av kvinnehender, så foretrukket av det mannlige selskap.
Et sted som fremdeles er menns slagmark.
Før du spenner på deg smokingen, det er snakk om søppelplassen. Renovasjonsanlegg for fintfolket.
Særlig i disse innestengte tider trenger du bare nevnte søppelplass, og menn begynner å pakke bil, trekke frem henger og planlegge denne testosteronfylte utflukten til fristedet. Et sted der det er lov med litt rot, skrot og hevede stemmer.
For da søppelplassene åpnet igjen i påsken var det lange køer. Og en kjapp observasjon viste at det slettes ikke var dårlig stemning, til tross for kilometerlange køer. Enkelte hadde til og med planlagt for friminuttet fra hjemmekontor og hjemmeskole. Det var tanket på termos og pakket matpakke. Det var møtt opp flere timer før åpning fordi «det er så lange køer at jeg nok må være der noen timer før for å slippe inn før de stenger» og andre unnskyldninger for å la svigermor styre hjemme, mens de svingte henger.
Ut i det fri
Desperasjonen etter å gjøre noe mandig overtok, og hageavfall og gamle stakittgjerder ble stappet rett inn i skinnsetene på Mercedes-suv-en, bare for å komme deg avgårde.
Og søppelplassen har en egen plass i noen menns hjerte.
Faren til en god venn har aldri dristet seg nær facebook. Men i vinter ble det endelig tid for innmelding i det digitale selskap. Hvorfor? Jo, så far kunne kjefte offentlig på det lokale renovasjonsanlegget.
Om du nå sitter klar til å skrive rasende, kjønnsnøytrale kronikker, ta en prat med dine venner av begge kjønn. Sannsynligheten er høy for at overvekten av menn vet akkurat hvor de forskjellige sorteringsenhetene står på dynga, når det er best å dra og hvilke hansker som funker best. Kunnskap de fleste kvinner ikke gidder å forholde seg til.
Det sagt, å rygge med henger er skills som alltid respekteres. Og kvinner som rygger med henger får selv den mest hardbarka og skrullete mansjåvinist til å nikke annerkjennende.
Det er ikke en kjønnskamp som utspiller seg heller. Det er som oftest menn mot menn på søppelplassen. Kvinner parkerer pent, kaster det de skal og forsvinner. Mens det munnhugges mot andre «eksperter» og brukes god tid, når en del menn inntar domenet.
Eller er det fritt?
Søppelplassen er en frikirke for den rastløse og hendige. Her kaster man sine bekymringer og leder, sine hodepiner og gode minner på den evige hvileplass. En skrifteplass for dem som søker ut, fremfor inn. Ut med det gamle, inn med det nye. Orden.
Noe fristed for menn er det ikke. Her skal det jobbes. Alle har en plass. Alle har en oppgave.
Det kan dog komme ukvemsord som ville fått Erik Heidenreich til å klappe igjen bagasjerommet og tuslet hjem med uforurettet sak.
«Døh, du kanke hive den der a».
«Hallo, se og kom deg bort dit»
«Det er IKKE lov å rygge her, samma hva du sier».
Gjerne ispedd et såpass fargerikt språk at rorbua ville gått på repeat fremdeles på NRK.
Jørgen Hattemaker og Kong Salomon er aldri likere enn på søppelplassen. Kanskje er makten til førstnevnte større her. For ingen andre steder ser du menn i sko til 4.000 kroner stå med flakkende blikk og armene fulle av blandet søppel og bli ropt til av statsansatte. Først med mild stemme, deretter med militær disiplin. Menn som skåler for at de ikke er «lønnsmottagere» på årlige julebord på Theatercafeen, står i stram giv akt og ber om tilgivelse for feil bruk av plastposer, mens de bærer svigermors klesrulle lydig til metallcontaineren.
Eller ydmykelsen over å se en av de ansatte fiske opp en av posene du kastet feil, før du slukrøret må kaste den riktig plass.
Erfarne søppelfjellfolk vet å spørre en ekstra gang. Og takke pent. Da går det seg til i søppelland.
