Publisert 1. juni 2020 20:58
Lesetid: 3 minutter
Statsminister Erna Solberg (H), med barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til venstre og finansminister Jan Tore Sanner (H) til høyre. Foto: NTB Scanpix
Da regjeringen fredag la frem den tredje krisepakken, haglet det med kritikk og skjellsord. Det var snakk om et tafatt tiltak, et mageplask, en skål kald havregrøt, noe kraftløst og urettferdig. Som Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det: «Regjeringen viser liten vilje til å få opp aktiviteten i norsk økonomi».
Og så var det alle de (i pressen) som, oppskriftsmessig, mener regjeringen bruker for mye penger, og at pengebruken nå vil skade oss senere.
Dette med viljen er nesten til å le av. Eller gråte av.
Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet for 2020 er nå anslått til 485 milliarder kroner. Fredagspakken alene er på 27 milliarder kroner.
Selv om beløpet bare utgjør litt over 4 prosent av avkastningen i Oljefondet, som tilsvarer det gamle målet for handlingsregelen (nå er det 3 prosent), er det snakk om uhorvelig mye penger. Hvilken klode befinner Slagsvold Vedum seg på, eller Ap-leder Jonas Gahr Støre, som sier at «dette vil ikke bidra til å få hjulene i gang»?
Statsminister Erna Solberg (H) sier at «vi vil se på hvordan vi generelt kan bidra til å styrke aktiviteten i økonomien, og i dag legger vi frem en tiltakspakke som skal få fart på næringslivet igjen».
Effekten av 485 milliarder kroner er det selvfølgelig umulig å si noe om. Tiltakene er, etter hvert, blitt mange, og det er mye nybrottsarbeid.
SV-leder Audun Lysbakken ser ikke proporsjonene, og tøver i vei om at «regjeringen fortsetter å insistere på å gi mest hjelp til de rikeste og kutter i formuesskatten i stedet for å hjelpe flere tilbake i jobb».
Det regjeringen gjør med formuesskatten, er å øke verdsettelsesrabatten for arbeidende kapital fra 25 til 35 prosent. Provenyeffekten er anslått til 1,3 milliarder kroner, og regjeringen skal altså bruke 485 milliarder kroner i krisepakkene. Det er neppe dette tiltaket som vil få fart på Norge igjen, men et hardt presset næringsliv kan ha glede av en noe mindre skattebelastning.
Vi bekymrer oss ikke over pengebruken
De store beløpene går til de permitterte (dagpenger) og kontantstøtte til bedriftene.
Regjeringen har øst ut, nettopp fordi det er vanskelig å si hva som virker, hvor lenge permisjonene vil vare og når bedriftene som har hatt og har omsetningsfall vil være tilbake i normalen. I år, til neste år eller først i 2022?
Vi bekymrer oss ikke over pengebruken, og det er absolutt ingen grunn til å tro at regjeringens krisepakker vil bli fulgt opp like generøst de kommende årene. Men må man, så må man.
Det redder kanskje dagens næringsliv fra en internasjonal krise på linje med depresjonen på 30-tallet, og i Norge har vi et sikkerhetsnett for alle. Det er dette som gjelder nå, og vi «stjeler» ikke fra fremtidige generasjoner ved å bruke ett års avkastning i Oljefondet. Tvert imot er det slik at krisepakkene kan redde eller hjelpe fremtidige generasjoner.
Noen ser ut til å mene at regjeringen burde bruke den økonomiske nedturen til et løft for den grønne omstillingen i samfunnet, og regjeringen har satt av 3,6 milliarder kroner over tre år til en grønn omstillingspakke. Men det er ikke utslippsfrie busser og lastebiler eller havvind som gjelder nå. Finansminister Jan Tore Sanner (H) sier det enkelt slik: «Norges vei ut av krisen handler ikke om å bruke mest mulig penger, men å iverksette de riktige tiltakene slik at flere kan komme tilbake i jobb og bedriftene kan satse».
Og dette må skje nå. Ikke om fem eller ti år. Selv med en pengebruk i år på 485 milliarder kroner, vil mye av næringslivet, og dermed også arbeidsplassene, drukne.