Det er ikke lett å overbevise folk om at det er lurt å kjøpe aksjer i selskaper som har lav lønnsomhet fra driften. Det selv om man kaller slike aksjer for «verdiaksjer», ettersom de ofte prises lavere som en følge av mindre lønnsomhet.

Historien viser imidlertid at selskapenes lønnsomhet svinger mye over tid. Og bedrifter som har for høy inntjening i en periode har en tendens til å begynne å hvile på laurbærene. De blir dessuten litt slappere med kostnadskontrollen. Mens de som lever med kniven på strupen naturlig nok konsentrerer seg mer om å få ned kostnadene sine, og kanskje snapper de de flinkeste medarbeiderne fra de selskapene med best lønnsomhet. Investorer og analytikere har historisk hatt en tendens til å trendforlenge bedriftenes lønnsomhet, så de med god inntjening antas å fortsette å ha det og de med svak fortjeneste ventes ikke å bli spesielt mye bedre over tid.

Som tidligere aksjeanalytiker i ti år vet jeg en del om det. Undersøkelser fra USA viser at hvert år faller ca. en tredjedel av de flinkeste i lønnsomhetsklassen ut av gruppen med den beste fjerdelen. Ca. samme antall fra verdiaksjene, den nederste fjerdelen av selskapene, forsvinner ut av sin kategori på grunn av økt lønnsomhet – noe som historisk har medført høyere aksjeprising.

Vi har nå vært gjennom er ekstra lang periode med relativ svak kursutvikling for verdiaksjer. Denne er forsterket av sentralbankenes intensjoner om å holde lange renter lave og resesjonen som startet innen global industriproduksjon i begynnelsen av 2018. Det hjalp ikke med at det kulminerte med global resesjon i første halvår 2020 trigget av et virus.

Seks ganger i løpet av de siste 30 årene har verdensøkonomien bunnet ut etter større en økonomiske nedtur eller resesjon. Hver gang har det markert startskuddet for flere år med meravkastning ved å eie verdiaksjer. Vi kan vel trygt si at andre kvartal 2020 kommer til å være bunnen for verdensøkonomien denne gangen.

Jeg tror årsaken til at verdiaksjer gjør det bra på vei ut av økonomiske kriser skyldes at antall konkurser øker betraktelig i økonomiske nedturer. Da er det de selskapene som i utgangspunktet har dårligst inntjening som vil dra mest nytte av den økte bransjelønnsomheten – i kjølvannet av alle konkursene og den reduserte konkurransen. I tillegg er de selskapene som har kniven på strupen som vil kutte mest kostnader under den økonomiske nedturen. I sum vil da inntjeningen til de svakeste i bransjen, eller for en hel bransje som har unormal svak lønnsomhet, øke relativt mye mer enn lønnsomheten til de beste. Dette reflekteres igjen i bedre aksjeavkastning.

I dag er forskjellen i prising mellom verdi og kvalitet eller vekst rekordhøy. Basert på historien de siste 40 årene skal verdiaksjene nå stå overfor en periode med meravkastning i hvert av de neste tre årene på ca. 23 prosentpoeng for å komme tilbake til normal prisningsforskjell, ifølge Goldman Sachs. Og triggeren til trendbruddet står vi midt oppe i nå, en økonomisk resesjon. Råvarebransjen er et eksempel på en bransje som har sett dårlig lønnsomhet over flere år, og som dermed har blitt priset kraftig ned allerede i forkant av årets børskrakk. Norsk Hydro stod i 60 kroner for litt over to år siden. Kursen er nå 25. Selskapet har store skjulte verdier i vannkraft. Noe av det vil synliggjøres ved salg ganske raskt.

Og hvis vi antar at aluminiumsprisen skal tilbake til et nivå hvor man kan forsvare nye utbygginger, vil selskapet tjene godt over 5 kroner pr. aksje om noen år. Da vil vi nok se en aksjekurs nærmere 50 kroner. For Elkem er prisen på silikoner allerede opp ca. 25 prosent fra bunnen i Kina for noen uker siden. Lagrene stuper og indikerer at prisen må enda mer opp for å dekke økt etterspørsel. Analytikerne mener selskapet skal tjene ca. 2 kroner neste år. Inntjeningen i dag, med dagens spotpriser på valuta, silikoner og resesjonstilstand, indikerer ca. 3 kroner pr. aksje. Da fortjener selskapet en aksjekurs nærmere 30 fremfor dagens 20 kroner.