Vi er skeptisk, for ikke å si direkte negativ, til stadig flere vindkraftverk på land.
Det er også opinionen og ledende politikere som olje- og energiminister Tina Bru.
Det er enorme inngrep i naturen for å sette opp turbiner som kan bli opp til 200 meter høye, og mange steder er vindmøllene satt opp, og skal settes opp, i nærheten av bebyggelse.
Mange er derfor av den mening at tillatelse til vindkraftverk ikke bør gis uten lokalsamfunnets samtykke. Når vannkraften dekker mer enn 90 prosent av Norges strømproduksjon, stilles det også spørsmål om effekten og behovet.
På den annen side bør det være slik at når en konsesjon er gitt, så kan den ikke trekkes tilbake. Såpass ryddighet og forutsigbarhet bør de norske og utenlandske investorene ha.
Men de som har søkt om og fått konsesjon for bygging og drift av vindmøller, må også sette i gang innen de frister som er gitt. Nå står kanskje flere hundre anlegg i fare fordi eierne ikke har kommet i gang (egen skyld), og frister går ut i år og til neste år.
Det er lett å si at vindparker arbeider i motvind for tiden.
Men dette betyr ikke at barnslig og politisk ideologi i argumentasjonen fra vindkraftmotstanderne kan godtas.
Mimir Kristjansson, journalist og forfatter, er blitt gruppeleder for partiet Rødt i Stavanger, og han håpet på ordførerjobben i Stavanger ved siste kommunevalg, med det gikk ikke. Stavanger er Stavanger.
Den heftige motstanderen av vindkraftverk på land («Naturen eier vi alle»), Kristjansson, har funnet ut at mer enn halvparten av vindkraften i Norge eies av utenlandske kapitalinteresser, og NRK Nordland hevder at av 18 nye vindkraftverk som bygges mellom 2018 og 2020, er 16 utenlandsk eide.
«Det er ikke eierne i Blackrock som får vindturbiner i nærmiljøet,» sier Kristjansson, og han irriterer seg over statsråd Tina Bru som har sagt at «vi har ikke noe grunnleggende imot utenlandske investorer i Norge. Det er mange utenlandske investorer på norsk sokkel også. Det viktigste er at verdiene blir igjen i Norge, og man betaler jo skatt hvis man går med overskudd.»
Akkurat det bør selv en Rødt-politiker ha fått med seg.
Norge har hatt stor glede og nytte av konsesjonslover og hjemfallsrett for fossefall, men den norske olje- og gassindustrien ville neppe ha vært hvor den er, uten utenlandske oljeselskaper og utenlandsk kapital, selv om staten og (daværende) Statoil fikk store eierandeler i funnene.
Utenlandsk kapital har sett muligheten i norsk vindkraft, og derfor finner vi selskaper som Blackrock, Credit Suisse, Stadtwerke München, BKW Energie og Hyfe Holding GmbH.
Selskaper med utenlandsk eiere har fått konsesjoner og de har rett til å eie og drive.
«Utenlandske kapitalinteresser kan ikke få kjøpe opp naturen vår,» sier Kristjansson. Nei, det gjør de heller ikke, men de produserer vindkraft i den. Det er en forskjell.
Som de også produserer olje og gass i havet.
Tjener de «store penger på suset fra vinden som blåser over landet vårt på hustrige høstkvelder« (Mimir Kristjansson)? Kanskje, men beskatningen av overskuddene skjer i Norge. Men, sier Kristjansson, «vi importerer vindturbinene direkte fra Tyskland før vi smekker dem opp i urørt norsk natur.»
Vi gjør vel det også, men det er slik norsk eksportindustri er bygget opp. Norske industriprodukter «smekkes» opp i utlandet hver dag. Takk og pris.