David Kilcullen beskrives som en soldier-scholar, som har gjort karriere i både militæret, akademia og politikken.
Han er oberstløytnant i den australske hæren, og har tjenestegjort i Irak.
Han har en doktorgrad i indonesisk politikk, har skrevet lærebøker om geriljabekjempelse og vært rådgiver for både utenriksminister Condoleezza Rice og general David Petraeus.
I boken forteller han hvorfor USA og landets allierte de seneste to tiårene har tapt den ene krigen etter den andre.
Ta Irak. Etter flere år med borgerkrig og krig mot IS er det nå et Iran-vennlig regime ved makten i Bagdad.
Og hva med andre steder der medlemmer av den vestlige militæralliansen har engasjert seg, som Afghanistan, Libya og Syria?
Mini-CV
«The Dragons and the Snakes. How the Rest Learned to Fight the West» av David Kilcullen
325 sider
Hurst & Company
Det ene landet er verre enn det andre.
Det hersker ikke fred, det er ikke demokrati, og ingen vestlige orienterte regjeringer sitter ved makten.
Samtidig er både Russland og Iran på fremmarsj, og Kina opptrer som en bølle som har funnet nøkkelen til våpenskapet.
Landene som har skapt dagens globale verdensorden taper terreng mot autoritære regimer og geriljakrigere i fillete klær. Hvordan ble det slik?
Vår mening
+ Store og aktuelle spørsmål.
+ Forklarer geopolitiske endringer med eksempler fra militærstrategi.
+ Avlegger Norge en visitt.
- Har i overkant høye tanker om Vladimir Putin og lederne i Kina.
- Ikke veldig presis når han skriver om Norge.
Feil og genistreker
Kilcullen peker dels på feil Vesten har gjort, og dels noen genistreker fra motstanderne.
Gulfkrigen i 1991 var en milepæl, mener Kilcullen.
Utenfor Kuwait City, på den såkalte Highway of Death, tilintetgjorde vestlige fly og helikoptre mellom 1.500 og 2.000 irakiske militærkjøretøyer.
Det ble tydelig for alle at USA var fullstendig overlegen andre motstandere i konvensjonell konflikt. Så løsningen er: Slutt å kjempe på Vestens premisser, og bruk ukonvensjonelle midler.
Da handler det om politisk manipulasjon, hybrid og urban krigføring og utnyttelse av teknologisk hyllevare.
Russland sår tvil om demokratiets legitimitet, driver cyberkrigføring mot naboland og sender flyktninger mot norskegrensen.
Kina skaffer seg kontroll over kritisk infrastruktur og strategiske eiendommer i Vesten, og har utviklet missiler som kan senke amerikanske hangarskip.
IS og Nusra-fronten i Syria bruker mobiltelefoner, Google Earth og USAs eget GPS-system til å kontrollere ildgivning.
Hisbollah og Hamas provoserer frem en israelsk overreaksjon, og når angrepet rammer uskyldige sivile, spres bildene av uskyldige sivile. Resultatet er tap av omdømme og sympati.
Utnytter ikke mulighetene
Motsatt har Vesten en altfor snever definisjon av krigføring, mener Kilcullen.
Vi utnytter ikke mulighetene til å undergrave motstanderen.
Vi bruker enorme beløp på å skaffe oss et teknologisk overtak. Resultatet er at kampfly og missiler koster mer enn målene de skal ødelegge.
Og når vi først er inne i en konflikt, er vi besatt av å minimere egne tap. Vi setter ikke inn de styrkene som trengs for å beseire fienden.
Respekt for Kina og Putin
Forfatteren ser ut til å vite hva han skriver om og det er håndfaste eksempler i hopetall.
Vår smule skepsis til boken bygger på to ting: Det ene er en enorm respekt for Vladimir Putin og lederne i Kina. Det er liksom ikke grenser for hvor geniale disse har vært.
Det andre er beskrivelsen av norske forhold.
I kapittelet om russisk hybridkrigføring kan vi lese at norske grensevakter tidvis møtes med obskøne gester fra etterkommere etter den kommunistiske motstandsbevegelsen i Finnmark.
Vi leser også at Oslo er langt unna, at ikke alle langs grensen mot Russland er fan av regjeringen, og at russisk militær etterretning til enhver tid har åtte til ti agenter på norsk side av grensen.
De organiserer geriljaceller og sabotasjenettverk som kan aktiveres i en konflikt.
Det er en oppsiktsvekkende påstand og en temmelig fordreid beskrivelse av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Finnmark.
Men la gå. Det er interessant å lese en militærstrategs vurdering av de geopolitiske forholdene siden slutten av den kalde krigen.
Det er store krefter i sving, og de handler ikke bare om ville utspill fra Donald Trump.
