Doktorgradsstipendiat Marie Meling ved Det juridiske fakultetet i Oslo viser til at for å få fullbyrdet norske dommer i utlandet, må det aktuelle landet enten ha inngått en avtale med Norge eller ha interne regler om anerkjennelse.

Pr. dags dato har ikke Norge kun én slik avtale, den nordiske konkurskonvensjonen fra 1933.

– Den internasjonale dimensjonen er en kjempeutfordring for norsk insolvensrett. Man har få avtaler om anerkjennelse av norske insolvensregler i utlandet, sier hun.

Nekter man derimot å følge beslutninger gjort av en amerikansk dommer kan man miste tilgangen på dollar og bli anholdt ved innreise til USA.

– Det blir en helt annen makt bak kravene med slike pressmiddel. Norske domstoler har neppe samme skremselseffekt som amerikanske domstoler, sier hun.

– Ikke gjort på ett år

Dermed er det pr. dags dato lite realistisk at en eventuell en norsk versjon av den amerikanske restruktureringsloven Chapter 11 vil kunne få samme effektivitet i internasjonale forhold, mener hun.

– Jeg tror uansett ikke det er gjort på ett år å modernisere norsk restruktureringslovgivning, sier hun og henviser til at den midlertidige rekonstruksjonsloven som ble vedtatt i mai varer ut 2021, og etter planen skal erstattes med en ny lov. 

– Alternativt er vi tilbake til konkurslovens regler om gjeldsforhandling.

I 2009 ble nå avdøde jusprofessor Mads Henry Andenæs oppnevnt av Justisdepartementet for å utarbeide forslag til reform av norsk internasjonal insolvensrett. Utredningen ble publisert året etter, og i 2016 vedtok stortinget en ny lov om norsk anerkjennelse av utenlandske insolvensprosesser. Denne loven er imidlertid ennå ikke trådt i kraft. 

– Tanken var at det at Norge anerkjenner utenlandske insolvensprosesser, ville kunne gjøre det lettere å få anerkjent norske insolvensprosesser i utlandet, sier hun. 

Foreslår nordisk regelverk

Hun opplyser om at innenfor EU (unntatt Danmark) regulerer insolvensforordningen fra 2015 gjensidig anerkjennelse av insolvensprosesser. EU-landene har i tillegg utarbeidet prinsipper for sin versjon av Chapter 11. I fjor sommer kom et direktiv som krever at medlemslandene gir virksomheter tilgang til et rammeverk for tidlig restrukturering. Direktivet krever også at det skal bli lettere for de som har startet gründervirksomhet gjennom enkeltpersonforetak å få en ny sjanse.

– Danmark og Sverige jobber nå med å utrede hvilken betydning direktivet har for deres lovgivning. Jeg tror det kunne være en god idé om de skandinaviske nordiske landene kunne gått sammen om å utarbeide et felles restruktureringsregelverk. Det er jo mye som er likt, og historisk har Norge, Sverige og Danmark hatt god tradisjon for slike lovgivningssamarbeid, sier Meling.

Hun mener uansett norsk næringsliv fortjener at man setter seg ned og ser ordentlig på loven.

– Norge henger etter internasjonalt. Jeg tror mange nå forventer at norsk lovgiver setter seg ned og godt gjennomarbeidet lovverk som passer til dagens måte å drive og finansiere virksomhet på. Et bredt sammensatt utvalg bør se på regler og modeller fra utlandet, og banknæringen, andre finansieringsaktører, NHO, arbeidstagerorganisasjonene og andre relevante aktører bør gis ordentlig anledning til å komme med innspill.

– Bør vurdere spesialdomstol

Man bør ha klart for seg hva man ønsker å oppnå med loven og til hvilken pris, mener hun.

– Noen må som regel betale for at selskapet skal leve videre i en restrukturering, og det må vurderes ordentlig hvilke konsekvenser det vil kunne ha, blant annet for kapitaltilgangen, om en lovendring medfører risikoendringer og potensielt økte kostnader eller tap for enkeltaktører.

Meling mener også at det bør vurderes å opprette en spesialdomstol.

– I dag er Oslo byfogdembete Norges eneste særdomstol. Ellers er det vanlige tingretter sombehandler rekonstruksjon og konkursbegjæringer. Jeg mener man bør vurdere en spesialdomstol slik at man får bygget opp både juridisk og økonomisk kompetanse blant dommerne. Ting skal jo også skje ganske raskt, sier hun tilføyer:

– Skal man kunne tvinge flere ulike kreditorgrupperer med på restruktureringsløsninger enn det som er tilfellet i dag, trenger man i hvert fall en slik form former spesialisert kompetanse også i domstolene.