Akkurat når begrepet «Ishavskatedralen» ble skapt, er ikke helt klart, men det er desto klarere at det er snakk om en hyllest til noe som egentlig bare er en kirke.
Ordet katedral betyr domkirke, altså der biskopen holder til. Og i Troms og Finnmark er det Tromsø domkirke, en staselig trekirke fra 1861 som på uvanlig vis er blitt forbigått i popularitet av et betongbygg fra 1960-tallet.
Ishavskatedralen
Det første treffet på «Ishavskatedralen» i VGs rikholdige artikkelarkiv som strekker seg tilbake til 1945, er fra sommeren 1967 – to år etter åpningen. Senere er ordet nærmest blitt offisielt for det som egentlig er Tromsdalen kirke.
Ble raskt byens symbol
Allerede på 1920-tallet begynte noen å lobbe for at det skulle bygges en ny kirke i daværende Tromsøysund kommune, men det skulle ta lang tid å få fart på arbeidet. Arkitekt Jan Inge Hovig leverte sitt første planutkast i 1957, og i 1964 startet byggingen. Halvannet år senere sto kirken ferdig.
Den brøt med alle konvensjonelle oppfatninger av hvordan en kirke skulle være. Noen kritikere mente den så ut som et fiskehjell, men gransker man gamle avisartikler ser de fleste ut til å ha satt stor pris på byggverket allerede fra starten. Etter kort tid er kirken etablert som Tromsøs visuelle symbol, slik operahuset er for Sydney og Eiffeltårnet er for Paris.
Egentlig skulle Ishavskatedralen ligne på Harstad kirke, som Hovig sto for noen år tidligere. Men så fikk arkitekten åpenbart en lys idé og mot til å gjennomføre den – til tross for et moderat budsjett. Ved å konstruere selve formen først, og deretter fylle på med utsmykning og utstyr senere, lot det seg gjøre å oppføre den mektige kirken.
«Jeg satte meg som mål å lage en kirke som skulle virke i sin samlede form som en skulptur», skrev Hovig i Byggekunst i 1968.
Utsmykningen kom senere
Bygget består av store betonglameller som er kledd med lysegrå, brennlakkerte aluminiumsplater. Lysrør langs vinduene gir ikke bare lys på innsiden, men kaster lys på fasaden – en spektakulær effekt i de mange vintermånedene.
«Ved at en ser gjennom anlegget, oppnår en også den virkning inne i rommet at en ikke riktig vet hvor det begynner og slutter. En oppdager rommet litt etter litt, og vet at kirkeskipet smalner frem mot koret og at koret igjen vider seg ut, ser en ikke hvor rommet slutter, og det får noe av den mystikk som hører med til et sakralt rom», skrev Hovig videre i 1968.
Da var den kunstneriske utsmykningen fortsatt ikke på plass, og arkitekten beklaget seg over det knappe budsjettet, «slik at innredningen er gjort for spartansk, men en kan selvfølgelig rette på dette i årene som kommer».
Og det ble gjort. I 1972 ble en av Europas største glassmosaikker, signert Victor Sparre, montert på den østlige gavlveggen. Vestgavlen, som rommer hovedinngangen, er også av glass, men med et kors i forkant som strekker seg 35 meter fra bakken og opp til gavlens toppunkt.
I 2005 ble det opprinnelige orgelet skiftet ut med et 42-stemt instrument med 2.940 piper som varierer fra 5 millimeter til 32 fot. Ifølge Tromsøysund menighet er belgene laget av reinskinn.
Brå bortgang
«Nordlyset, fjellformasjonene, menneskene og mørket var alt sammen inspirasjonskilder», skrev Jan Inge Hovig i Byggekunst tre år etter åpningen.
Ishavskatedralen er naturlig nok blitt stående som hans viktigste verk. I 1977 døde han, 57 år gammel, av et hjerteinfarkt. Da var det kun gått en uke siden han giftet seg med den kjente TV-kokken Ingrid Espelid. Hun beholdt Hovig-navnet til hun gikk bort i 2018.
