Olav Schewe er visstnok en norsk suksessforfatter. Han er mannen bak boken «Superstudent», som er oversatt til 18 språk.
Forfatteren var en middelmådig student, men oppnådde likevel toppkarakterer ved hjelp av god studieteknikk. Nå har han gått sammen med Barbara Oakley og skrevet boken «Superhjernen». Oakley er en amerikansk professor som har gjort karriere av å fortelle folk hvordan de skal lære bedre.
Ryktene går om at denne boken har fått beste salgsplass ved flere bokhandlere ved universiteter landet rundt, og selger som varmt hvetebrød. Forståelig nok. Hvem vil ikke starte et krevende semester med en superhjerne.
Superhjernen
Av Olav Schewe og Barbara Oakley.
Universitetsforlaget.
140 sider.
Pluss
Kjapp innføring i studiestrategier.
Enkle huskelister.
Minus
Vi har hørt alt før.
Minner litt om en brosjyre fra et direktorat.
Nervekjettinger
Å ha en superhjerne handler ikke om hvilken hjerne du er født med, men hvordan du bruker den du har, får vi vite. Forfatterne forteller med innsikt om hvordan læring innebærer å knytte sammen nerveceller i hjernen til nervekjettinger. Boken forenkler hvordan hjernen vår fungerer og hopper raskt videre til hvordan man skal omsette dette til studieteknikker.
Vi får vite at hvis vi skal lykkes bør vi bryte ned læringen i flere mindre porsjoner, gjøre rikelig med oppgaver, teste oss selv, gjerne jobbe i grupper, spise sunt, trene og sørge for å få nok søvn. Å bare passivt lytte til en forelesning gir veldig liten grad av læring.
Hvem er det som ikke er klar over dette etter 13 års skolegang?
Boken slår inn åpne dører, er overfladisk og er skrevet uten innlevelse. Et eksempel. På side 83 får vi vite at «selvdisiplin er en begrenset ressurs». Dette et spennende tema som er viet økende oppmerksomhet de senere årene. Men disse forfatterne slipper dette viktige temaet etter én setning.
For noen år tilbake leste vi boken «The power of habit» av Charles Duhigg. Boken beskrev på en spennende måte hvordan viljestyrke og selvdisiplin er en muskel som blir sliten. Vi husker fortsatt innholdet i denne boken.
Det samme kan vi ikke si om «Superhjernen». Den får dessverre ikke noe plass i vårt langtidsminne. Den mangler karakter og dybde. Den er i stedet full av oppsummeringer og huskelister.
Huskelister er som saus, du trenger det mest når maten er tørr.
For vår del er «Superhjernen» allerede glemt. Selv om den faktisk er nominert til Brageprisens kategori åpen klasse. Universitetsforlaget vet hvordan de skal få studenter til å kjøpe bøker.
