Selv om året ikke er omme, kan vi allerede slå fast at coronaviruset og ESG får delt førsteplass som årets ord på børsen. Mens de fleste investorer har en klar formening om hva E-en og G-en betyr, har S-en fått lite oppmerksomhet. Det kan snart endre seg.

Det seneste tiåret har sosiale ubalanser bygget seg opp til kritiske nivåer i mange vestlige land. Den økonomiske veksten var skuffende på 2010-tallet, og tidevannet løftet heller ikke alle båter. 

Storparten av verdiskapningen tilfalt de som allerede hadde mest.

Mens forbrukstilbøyeligheten til rike typisk er under fem prosent, er det tilsvarende tallet for lavinntektsgrupper 95–105 prosent. En skjevdelt inntektsøkning i favør av de mest velstående ledet følgelig til høy sparing og svakt forbruk. Det avstedkom rentefall, lav inflasjon, svake råvarepriser og slappe konjunkturer generelt i «the old economy».

Sosialt ansvar

Brexit-avstemningen, valget av Donald Trump, hyppige opptøyer verden over og interne motsetninger i USA som har nådd borgerkrigslignende nivåer er imidlertid sykdomstegn som innvarsler at den rådende økonomiske modellen trenger justering. 

Dette bringer meg inn på S-en som står for sosialt ansvar overfor lavinntektshusholdninger, minoriteter og kvinner.

Forrige gang Vesten led under like mye sosial og politisk ustabilitet, var på slutten av 1960-tallet. Den gangen responderte Lyndon B. Johnson, USAs president, med å lansere sitt «Great Society»-program for å utrydde fattigdom og redusere diskriminering. I Vest-Europa grodde velferdsstaten frem.

Takket være denne omleggingen lyktes man å dempe uroen og forhindre en kommunistisk overtakelse av blant annet Frankrike.

Det er grunn til å vente et liknende paradigmeskifte fremover. Myndighetene vil fokusere på de sosiale behovene til lavinntektsgrupper, minoriteter og kvinner. Redistribusjon av inntekter i favør av de som har minst, er i vente. Dette vil lede til mindre sparing og en mer vare- og råvareintensiv økonomisk vekst.

Lagertrekk

På tross av at økonomien er langt unna formtoppen, opplever nesten samtlige råvarer allerede tilbudsunderskudd. Selv i det corona-rammede oljemarkedet oversteg forbruket produksjonen i november. 

Bredt baserte lagertrekk så tidlig etter en resesjon mangler sidestykke og gjenspeiler at produksjonskapasiteten har forvitret etter mange år med lav lønnsomhet og investeringstørke.

Hva skjer når en amputert tilbudsside møter et V-formet, vaksinedrevet oppsving i råvareforbruket? Hva skjer når politikerne prioriterer S-en i ESG med et strukturelt skift mot en mer vare- og råvareintensiv økonomi som konsekvens?

Parallellene med slutten av 1960-tallet slutter ikke her. Inflasjonsrisikoen vil på 2020-tallet nå sitt høyeste nivå siden 1970-årene. Ingen snakker lenger om balanserte budsjetter og finansiell stabilitet. Alt handler om å møte de sosiale behovene til blant annet lavinntektsgrupper som ble uforholdsmessig hardt rammet av corona-krisen.

Høy inflasjonsfare

Den økende interessen for Modern Monetary Theory (MMT) er en av inflasjonsvarsellampene. MMT sier at Staten kan og bør drive med underskuddsbudsjettering finansiert av pengetrykking så lenge prisstigningen er lav.

Selv om dette kan ha mye for seg i teorien, er faren stor for at det går galt i praksis. Det blir som å dele ut gratis heroin og si at det ikke er farlig så lenge du ikke blir avhengig eller tar overdose.

Et større inflasjonsutbrudd mot midten eller slutten av 2020-tallet vil på samme måte som på 1970-tallet være godt nytt for råvaremarkedet og råvarerelaterte aksjer.

For oljemarkedet er utsiktene på kort sikt usikre grunnet vinterens corona-nedstengninger og høye lagre. Svak produksjonsvekst grunnet systematiske underinvesteringer gjør meg imidlertid positiv på lang sikt.

For matråvarer øker værfenomenet La Nina risikoen for avlingssvikt i 2021. Det underbygger et allerede positivt bilde. Metaller har imidlertid de beste utsiktene. Spesielt de som er eksponert mot elektrifiseringen av økonomien og det grønne skiftet. Her kan nevnes kobber, litium, kobolt, nikkel, sjeldne jordarter og sølv.