Dagligvarebutikken i en bygd i Vestfold er en av Norges største. I år passerer omsetningen 230 millioner kroner. Lønnsom er den også. I fjor leverte butikken et resultat før skatt på godt over 10 millioner kroner og trolig blir det like bra i år.

Det kunne vært tallene til et smelteverk. Men det er summen av melk og brød. Taco og laksefilet. Kvikklunsj og vaniljeis.

Én butikk, én bygd og én stor kremmerfamilie. Som gir jobb til 110 ansatte. Det er bare ekstra store supermarkeder som det på CC Vest i Oslo og en håndfull andre som er større.

– Vi har hatt julerush siden mars. Strømmen av kunder begynner tidligere om morgenen enn vanlig og varer lengre på kvelden. Det er et veldig spesielt år, sier 72-åringen Sjur Gran.

Stedet er Revetal og skiltet over inngangen sier Meny. Butikken er flere ganger blitt utropt til Norges beste butikk i kjedens egen internkåring.

Gran hevder han ikke har noen hemmelige triks.

– At vi alltid har varer i hyllene, at det er ryddig og rent, at kundene blir møtt med et smil og at vi åpner en ny kasse dersom det begynner å danne seg kø. Det er de enkle tingene som gjør at du er litt bedre enn konkurrentene.

Eller vent, ett triks har han:

– Vi pakker varene for kundene og har to ansatte i hver kasse når det er travelt.

Små kommuner opplever ofte handelslekkasje til store. På Revetal er det omvendt. Folk kommer fra Holmestrand, Horten, Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme for å handle i Menybutikken drevet av familien Gran.

– Vi har til og med noen som kommer fra Kongsberg. Og de kommer gjerne fast, en gang i uken, sier Gran.

Turen fra Kongsberg til Revetal er 62 kilometer lang og tar en snau time.

Historisk kryss

Et veikryss, en melkerampe og en liten landhandel. Det var alt som var.

Sjur Gran forteller historien. Året er 1910. Adolf Gran kjøper eiendommen Borgestad på Revetal. Med på kjøpet følger en liten landhandel. Adolf er bare 23 år. Han tar seg av flere oppgaver. Han får jobben som poståpner og er i tillegg stasjonsmester på Revetal stasjon på Tønsberg-Eidsfoss-banen, en jernbanelinje som senere blir nedlagt.

Butikkdriften går godt, fire år senere kjøper han en ny eiendom og flytter butikken. Denne virksomheten var plassert på samme sted som butikkdriften foregår i dag.

– Han kjøpte den eiendommen der, sier Gran og peker på et gammelt flyfoto på veggen.

Bare noen år senere kjøper han en ny eiendom og starter skobutikk.

I 1941 har Adolf Gran drevet butikk på Revetal i 30 år og overlater driften til sønnen Arve. Han kommer seg gjennom tre tiår han også, før han overlater virksomheten til sin sønn, Sjur.

Som i dag sitter i etasjen over Menybutikken og byr på kaffe.

– Det var landhandel frem til 1960-tallet da butikken ble omgjort til selvbetjent butikk. På 1970-tallet bygget vi den der, sier Gran og peker på et annet flyfoto.

Det var nye tider. 800 kvadratmeter i en moderne dagligvareforretning som gjorde at folk kjørte hit fra andre kommuner for å se, handle og oppleve. Sønnen var pådriveren.

– Faren min fikk telefoner fra andre kjøpmenn. De så: Nå må du roe ned han junior!

Sjur Gran smiler. Aksjeselskapet der pengene fra Menybutikken renner inn bærer fortsatt farens navn. Arve Gran AS. I brytningstiden, fra 1970-tallet til 1980-tallet måtte Sjur overbevise faren om at selskapet måtte bli sterkere. Han så nemlig en skremmende fremtid. Leverandørene ble sterkere og sterkere. Det ble større sammenslutninger. Butikkene måtte samle seg.

– Vi startet noe som heter FK-kjeden på 1970-tallet. Vi fikk med flere. Etterhvert ble det startet en tilsvarende kjede i Telemark og med årene slo vi oss sammen. Dette samarbeidet ble  til merkevaren Meny.

Målet var å ha større muskler i møte med grossistene, men grossistene drev også styrketrening. Joh. Johannson hadde vokst. Det endte med at Gran & co solgte Meny-navnet til Joh. Johannson.

– Vi så at Meny burde bli landsdekkende og vi var ikke i posisjon til å gjøre den jobben. Derfor solgte vi. Jeg hadde aldri ambisjoner om å bygge en større kjede. Jeg har alltid vært fornøyd med å se at det rundt meg går bra. Vi kan ikke spise oss mer enn mette.

Meny styres i dag av en administrasjon i Oslo. Retningen blir til gjennom et markedsråd, der Gran i perioder har sittet. Nå sitter sønnen Martin i det rådet.

– Aldri noen gnisninger?

– Joda, det er det. Det er ikke uvanlig at det blir en diskusjon. Men som regel finner vi frem til en god retning sammen. Det er ikke sånn at vi har rett hele tiden heller.

Parkerer konkurrentene

Nylig skrev Byavisa Tønsberg at stadig flere tar en «harrytur» til Revetal. Med stengte grenser og taxfree-ferger som ligger til kai i Sandefjord og Larvik blir handlevanene endret.

– Det som ødelegger for mange i Tønsberg og Holmestrand er parkeringen. Den er trang, vanskelig og dyr.

Og her er en av Grans triks. Utenfor Menybutikken parkerer kundene gratis. Og parkeringsplassene er ekstra brede. I parkeringshuset er de 2,70 meter og på motsatt side er de 2,85 meter.

Det hører med til historien at kjøpmannsfamilien også har hatt flaks. De begynte å jobbe for å få et polutsalg til bygda. De fikk med seg kommunen og til slutt fikk de også med seg Vinmonopolet. Nå skal polet straks utvides.

Butikkeierne må tjene penger, mener Gran. For de har en viktig rolle overfor leverandørene.

– Orkla leverer snart alt til oss. Og de sitter igjen med 15 prosent på bunnlinjen. Og det er etter at vi har presset dem. Tenk deg hva som hadde skjedd om vi ikke hadde hatt sterke butikk-kjeder som har presset industrien for å få bedre betingelser. Da hadde vi nok hatt et helt annet prisbilde i Norge.

Og det vil ikke hjelpe å forby egne merkevarer.

– Det er en utrolig debatt. Ta tørrgjær fra Orkla, som koster 23 kroner. Så kommer Eldorado med sin egen som koster 17 til 18 kroner. Egne merkevarer kommer forbrukeren til gode.

Klokken er 11 en onsdag formiddag og det er friminutt på den lokale videregående skolen. Elevene strømmer inn, og gjør at butikken er full av kunder.

Men Gran har tid til å prate. Det er nemlig sønnen Martin som nå er butikksjef og eier. Vi avtaler at vi skal ta bilde av de to kjøpmennene sammen. Men når bildet skal tas kommer det en til: Pernille Gran.

– Hun er femte generasjon, sier Sjur Gran stolt, når han finner barnebarnet i en travel førjulsbutikk.

Det var aldri gitt at Pernille Gran skulle følge i faren og bestefarens fotspor. Etter videregående jobbet hun i butikken, før hun dro videre til studier i Oslo.

Her tok hun en bachelorgrad i HR og ledelse, pluss et påbygningsår.

– Etter studiene prøvde jeg meg som rekrutteringskonsulent i Oslo. Jeg fant ut at det å sitte stille på et kontor ikke er noe for meg.

Dermed gikk turen tilbake til Menybutikken på Revetal. Og faren Martin var ikke vond å be. Pernille overtok hele personalansvaret i bedriften. Samtidig er hun også å treffe ute i butikken.

– Det har aldri vært noe press hjemmefra. Jeg har to søsken som ikke jobber i butikken, mens lillebroren min Tobias også har valgt familiebedriften.

Eiendomsinvestoren

Men Sjur Gran er en luring der han gjemmer seg i en fleecejakke med Meny-merker. For han er mer enn en kjøpmann. Underveis er han også blitt bygdas største eiendomsbesitter. I 2003 bygget han det lille kjøpesenteret Re-torvet. Det er ikke mer enn 100 meter fra senteret til nærmeste kornåker.

En sentral rolle hadde Gran også da de to kommunene Våle og Ramnes skulle slå seg sammen. Kommunen ville etablere en ny administrasjon på Revetal. De fant en tomt og fikk en pris. Prisen var 82 millioner kroner.

Dette kan jeg gjøre mye billigere, tenkte kjøpmannen.

– Jeg sa til kommunen at jeg kan bygge for dere for en lavere pris. Men da skal jeg beholde underetasjen i bygget til næring og også beholde parkeringsplassene i sør som er avgjørende for Meny.

Og slik ble det.

– Vi leverte akkurat samme antallet kvadratmeter til kommunen som det de opprinnelig hadde fått tilbud om. Kommunen betalte 35 millioner kroner.

Sukkersøt

Noen kupp er det også blitt opp gjennom årene. På 1980-tallet fikk et lasteskip på vei inn Oslofjorden problemer og begynte å ta inn vann. Lasten var sukker i 50 kilos sekker. Deler av lasten var ødelagt. Ødeleggelsene ble en forsikringssak, og Gran ble spurt om han var interessert i å overta den delen av lasten som fortsatt kunne reddes.

Onkelen hans hadde tilfeldigvis bygget et nytt bygg i bygda som ennå ikke var tatt i bruk. De tok imot sukkeret, sorterte det ut, pakket om og annonserte det til salgs. Og om det gikk an å selge. Den gang kostet sukkeret 13-14 kroner kiloen, og det var mye penger. Varene ble annonsert for salg. Da dørene skulle åpne sto trafikken på riksvei 35 stille. I begge retninger.

– Det kom en fyr i en stor Mercedes som skulle ha inn 150 kilo sukker i baksetet på bilen. Totalt solgte vi ut 100 tonn med sukker på én dag, minnes Gran.

Men tonnevis med sukker er ikke hverdagskost. I det daglige er det butikken som opptar tiden hans. For eksempel, i denne butikken skal du aldri bli møtt av paller som sperrer veien.

– Hvis vi tar en pall ut i butikken kan vi være fire-fem ansatte på å få satt ut varene lynraskt. På fredager og lørdager laster vi varene over i en handlevogn og gjør jobben så smidig som mulig.

Og skulle de gå tom for en vare er ikke Gran fremmed for å oppsøke en konkurrent. Da kan han tømme hyllene på Rema 1000 for den aktuelle varen.

– Er det okay?

– Hva er galt med det? Jeg betaler full pris!