I årene utover starten av 1900-tallet var det klart for alle at bilen nok var kommet for å bli, og stadig flere lykkesøkende gründere startet sine egne prosjekter, både i Europa og USA. Og lyktes de med sine ideer og konstruksjoner, kunne de kanskje komme i gang med småskala produksjon.
Bokholder, racerfører og arving
Blant disse var Vincenzo Lancia. Han var bokholder hos Fiat, ble senere mekaniker og til slutt annenfører i samme selskap. Men han ønsket ikke å spille annenfiolin, og 29. november 1906 registrerte han Lancia som eget selskap, finansiert gjennom sin styrtrike far som drev en fabrikk som fremstilte boksesuppe.
Sammen med en tidligere kollega i Fiat startet han konstruksjonen av sin første bil, og høsten 1907 sto den ferdig, etter at en brann i fabrikken hadde forsinket prosjektet. Bilen fikk navnet Alpha, oppkalt etter den første bokstaven i det greske alfabetet. De følgende modellene fikk navn fra alfabetet: Beta, Gamma, Delta…
Bilene var på ingen måte revolusjonerende, men ytterst velbygde. Vincenzo Lancias filosofi var at de skulle ha sportslig tilsnitt, være solide, lette å håndtere, ligge glimrende på veien og kunne oppnå høye snitthastigheter med et lavt drivstofforbruk.
Avanserte løsninger
Lancia konstruerte bilene med fokus på bilens balanse i alle detaljer, både ved å skape turtallsvillige motorer og ved å benytte avansert metallurgi for å holde bilens vekt lav i forhold til størrelsen. Merket begynte å selge på de største europeiske markedene og chassiser ble også levert tidlig til USA.
Teknisk sett ble Lanciaene stadig mer avanserte. Overliggende kamaksel, enkel tørrplateclutch, girkasse sammenbygd med differensialen bak, turbindrevet radiatorvifte, samt det første elektriske opplegget for selvstarter og belysning i en europeisk bil. Alle disse originale løsningene plasserte definitivt Lancia blant de mest legendariske og avanserte merker i bilhistorien. Lav pris var aldri noe Lancia forsøkte å konkurrere på.
Under 1. verdenskrig ble merkets produksjon lagt om mot lastebiler, ambulanser og pansrede kjøretøyer som alle fikk det beste skussmål i felten. Da utviklet fabrikken også en V12 flymotor som skulle prege merkets utvikling på motorsiden i mange tiår.
Til Norge
Selv om Lancia ble startet opp så tidlig som i 1906, skulle det gå frem til rett etter første verdenskrig før merkets biler nådde helt opp til Norge. Norske bilhistorikere har ikke greid å finne noen spor av merket før i 1919. Da var det firmaet Motor Trading A/S som hadde merket på listen over merker de representerte. Hvor mange de solgte vet vi ikke, men mange var det ikke. I listen over bilbestanden i Norge i 1921 står Lancia oppført med én bil, Kappaen på disse sider.
At det kun kom én slik bil til Norge har sin naturlige forklaring. Den var dyr. Svært dyr. 18.000 kroner var prisen kjøperen, en filtfabrikkeier i Fredrikstad, måtte ut med for den gedigne syvseteren. Hvis du trenger en referanse på hva den summen utgjorde, kan en jo nevne at daglønnen til en voksen arbeider på den tiden var steget til hele 15 kroner.
Så det ville ta en arbeider fire år med jobb seks dager i uken, uten noen andre utgifter – eller skatt – for å tjene inn bruttobeløpet som skulle til. Lancia var en bil for de få, både i hjem landet og ikke minst i Norge i et år hvor bilbestanden økte med vel 1.300 biler ved hjelp av både nybilsalg og brukbilimport. Norge var et fattig land, men med en gryende bilentusiasme i overklassen.
Fra luksus til nytte
Kappa var fabrikkens første etterkrigsmodell. Den hadde 4,9-liters firesylindret rekkemotor på 70 hestekrefter og en toppfart på 125 km/t. Ikke småtterier i en tid hvor en T-Ford så vidt tippet 20 hestekrefter. Totalt bygde fabrikken vel 1.800 Kappa-eksemplarer i løpet av fire år fra 1919 til 1922.
Nå fikk nok neppe den norske eieren testet fartsressursene på bilen på datidens norske veier, men han kunne skride frem med vissheten om at han hadde en av Norges fineste biler. Helt frem til krigen ble den brukt som personbil, men så ble den bygd om til lastebil i 1947. Noe som var ganske så vanlig med gamle, åpne biler. Det var bare å fjerne den bakre delen av karosseriet og erstatte det med et lasteplan. Så kunne den gjøre nytte som gårdsbil.
Dumpet
Etter endt tjeneste fulgte et annet vanlig fenomen for å bi kvitt en bil: Kjøre den ut på isen og la vårsolen ordne resten, eller rett og slett dumpe den på en fylling eller i en elv. Det siste ble løsningen for den en gang så praktfulle Lanciaen på slutten av 1960-tallet, og Lierelvas utløp skulle være siste stoppested på vei over i evigheten.
Nå ble den ikke dumpet så dypt, så den stakk opp ved lavvann. Jan Tolfsby på Norsk Teknisk Museum ble tipset om bilen, og han skjønte hvor sjelden denne bilen var, så han reddet restene opp av vannet. Det ble sågar dykket rundt vraket for å finne eventuelle deler som var dumpet samtidig. Og der lå bøylen til kalesjestativet. Tolfsby hadde allerede samlet på seg titalls gamle biler. Han hadde ikke kapasitet til noe restaurering, så alt ble solgt og lagret på en låve på Romerike.
Redningsmannen
Det var der Tor Nyhus fra Nordkisa så den gjennom sprekken i låvedøren på 1980-tallet. Nyhus fikk kontakt med eieren, og etter en stund fikk han lov til å komme inn på låven og ta en nærmere titt på bilen.
Synet var ikke egnet til å imponere andre enn en virkelig veteranbilentusiast på jakt etter et særdeles krevende restaureringsobjekt. Ombyggingen til lastebil hadde rasert store deler av det opprinnelige karosseriet, som nærmest var borte. Borte var også en rekke vitale komponenter både til motor, drivverk og andre deler både utvendig og innvendig.
Lancia-novise
Det tok ikke motet fra Nyhus, som etter litt forhandling med eieren fikk kjøpe restene.
– Jeg hadde ikke vært ute etter noen Lancia. Jeg kjente ikke spesielt godt til merket i det hele tatt, og jeg ante ikke hvor sjelden den var. Men jeg syntes det var et interessant objekt med en fin norsk historie hele veien fra den var ny, så jeg ville gjerne bygge den opp igjen, sier Tor Nyhus nærmere 40 år etter at han så restene første gang.
Forskning i historien på bilen avdekket at etter første eier i Fredrikstad ble den solgt til Kongsberg, hvor den var i årene 1937 til 1947 fortsatt var i bruk som den gedigne 7-seteren den kom som fra Italia. Før den altså led skjebnen å bli lastebil og dumpet.
Perfeksjonist
At selve restaureringen skulle ta over 30 år hadde han ingen anelse om den gang.
– Antall timer som gikk med sluttet jeg å regne på allerede etter de fire første årene. Da hadde jeg allerede passert et årsverk i garasjen på den. Jeg pleide å svare «Til sommeren» når folk som stakk innom verkstedet og spurte om når den skulle bli ferdig. Men jeg sa aldri hvilken sommer, sier Nyhus smilende.
Han har søkt etter deler over hele verden og fått tak i bit etter bit fra så ulike steder som New Zealand, Australia, Irland og Italia. Men ikke alt, så da har det også vært behov for å lage deler som ikke lot seg skaffe.
Siden karosseriet delvis var borte, måtte det rekonstrueres. Og i den forbindelse skulle den omtalte kalesjebøylen være svært så verdifull, for den viste hvordan bakre del av karosseriet skulle være.
Å bygge bakparten av karosseriet lå utenfor kompetanseområdet til Nyhus, som til daglig jobbet som flytekniker i Luftforsvaret på Gardermoen. Å ta snarveier i restaureringen var like uaktuelt som i jobben. Perfeksjon er noe som hører med i den bransjen, og det er en egenskap Nyhus har hatt med seg hjem i garasjen også etter at han stemplet ut fra jobben hver dag. Så jobben med å konstruere og bygge bakparten ble avtalt med en britisk karosseriekspert.
Via jobben fikk Nyhus transportert bilen over når det var ledig plass i en Herkules til England, og noen måneder senere tilbake.
– Det er nok den eneste Lancia Kappa som har vært i luften, smiler Nyhus i dag, nærmere 30 år etter.
Praktvogn
Bilen ble klar til en liten forhåndsvisning på det nordiske Lancia-treffet i Halden i 2012, men det gikk enda noe tid før den var på veien. Og med litt bruk dukket også et par indremedisinske barnesykdommer opp, men nå går den like praktfullt som den måtte gjort da den ble levert fra fabrikken i Torino i 1919.
Den var en av Norges fineste biler i 1919, og det er den igjen i 2021, takket være en ukuelig optimist med pågangsmot, kunnskap og evner som går langt utenpå oss andre. Det er bare å gratulere og takke Tor Nyhus for innsatsen for å bevare et vidunderlig stykke norsk bilhistorie!
Underveis har han blitt en skikkelig Lancia-entusiast og skaffet seg en annen norsk perle vi skal komme tilbake til. Men vi kan røpe såpass at den er helt original, uten behov for omfattende restaurering.
