400.000 kilometer er nokså langt. Spesielt når de gjennomføres uten beskyttelse mot elementene på en ristende skumgummipute, og det skal krysses fem kontinenter og 75 land.
Mellom 1982 og 1992 gjorde nordmannen Helge Pedersen nettopp dette. På en heftig motorsykkel fra BMW ble han arrestert i Jemen, møtte våpenhandlere i Pakistan og forelsket seg i Ecuador.
Sykkelen er nå en permanent del av BMWs museum i München. Selv har han blitt en del av eventyrlystne motorsyklisters folklore.
Helge Pedersen
Mellom 1982 og 1992 dro han på en strabasiøs verdensturné med sin BMW GS motorsykkel, hvilket resulterte i boken 10 years on 2 wheels (publisert i en utgave på norsk og to på engelsk). Både boken og Pedersen er i dag et kultfenomen blant eventyrlystne motorsyklister. Boken selger han fortsatt hos motorsykkelutstyrbutikken Touratech-USA.com.
Pedersen bor nå i USA og har de siste tyve årene drevet reiseselskapet GlobeRiders LLC, som arrangerer store, guidede turer på motorsykkel over hele verden. Han er selv fortsatt sjef på turene.
10 år på 2 hjul
Hvordan blir man eventyrlysten motorsyklist? Pedersen leste mye i National Geographic som ung. I speideren lærte han å håndteres med naturen. Da gutten fra Kristiansand nådde siste halvdel av 20-årene var eventyrlysten nær toppen. Vennene stiftet familie og kjøpte hus. Det skulle ikke han gjøre helt enda.
Kristiansanderen hadde blitt 27 år da han i 1982 sparket igang sin splitter nye BMW R80 G/S. En offroad-sykkel med romslig boxermotor og drivaksel, den første av sitt slag i en kategori som nå – passende nok – defineres som «adventure bikes». Motorsykkelen hadde han døpt Olga. Maskinen var utstyrt med ekstra stor bensintank og minst like store lasteholdere i aluminium på sidene.
Frem til året før hadde han jobbet som fotograf i redningstjenesten i Lakselv, Finnmark. De oppsparte midlene summerte seg til 2.300 dollar – trygt plassert i lommen.
– Jeg ville se Afrika, sier 66-åringen fra Seattle, hvor han har bodd de siste 27 årene.
Vi har koblet opp med motorsyklisten via Skype.
BMW GS-serien
Motorsykkel fra BMW. «G/S» står for Gelände/Straße, hvilket på tysk hinter om at sykkelen er laget både for kjøring både på og utenfor vei. Serien har vært i salg siden 1981, og sykkelen Pedersen kjørte var av den aller første typen: R 80 G/S. Dette eksemplaret kan i dag sees på BMW-museet i München.
R 80-en var utstyrt med kardangsaksel (i stedet for vanlig kjededrift), ekstra stor bensintank (40 liter), kraftige dempere og knastedekk.
Hestekrefter: 50
Slagvolum: 800 cc, boxermotor
Toppfart: 167 km/t
Et annet mål for reisen var å besøke en venn i Tanzania, forteller han.
– Men når jeg kom ned hadde han reist hjem, ler Pedersen.
– For de fleste som planlegger en slik tur blir det vel med drømmen. Hva gjorde at du fikk en følelse av at dette var noe du måtte gjennomføre?
– En kar ved navn Paul Pratt skrev en bok, egentlig mest en informasjonspamflett, som inspirerte meg. Han hadde brukt 10 år på å kjøre jorden rundt, sier Pedersen.
Engelskmannen Paul Pratt gikk bort i 2010, men er en legende blant motorsyklister for sine reiser på 60- og 70-tallet. Boken Pedersen leste var World Understanding on Two Wheels, en 81 siders guide til hvordan best gjennomføre dritlange motorsykkelturer.
– Jeg skrev til han før jeg reiste, for å spørre om råd. Jeg fikk et svar tilbake, men tydeligvis trodde han at jeg var en Helga han hadde møtt i Trondheim for lenge siden. Så jeg fikk et kjærlighetsbrev i retur. Han ble naturligvis litt flau da jeg forsøkte å forklare at jeg var Helge – ikke Helga, mimrer Pedersen smilende.
Turen
I 1982 visste ikke hovedpersonen at han skulle være borte i hele 10 år. Ei heller at han kun skulle komme hjemom to ganger over denne perioden. I boken han forfattet etter at han kom hjem, 10 år på 2 hjul, skriver han om hvordan venner og kjente alle lurte på hvor lenge han ville bli borte. Men for han var det rart å skulle svare på et slikt spørsmål. Pedersen tenkte ikke på det selv, så lenge han hadde nok tid var det nok i seg selv.
Ferden begynte. Første ordentlige stopp gjorde han på en vingård i Sveits. Der skulle Pedersen plukke druer i et par uker for å friske opp fransken fra videregående. I Vest-Afrika var det et viktig språk. Spesielt i en tid hvor fiffig tech som Google Translate ikke enda var oppfunnet. Heldigvis gjorde det franskspråklige oppholdet susen, og ferden gikk videre. Nedover kontinentet. På to hjul.
Hovedmålet, Afrika, begynte med Marokko. Fra der skulle han krysse den gigantiske Saharaørkenen – forøvrig ingen lett oppgave. Hverken i dag eller på 80-tallet. Avreisedatoen fra Marokko var nøye timet, da Pedersens reisehåndbøker kunne fortelle at det var best å forsere ørkenen i november og desember. Men selv med utstyr og tid på stell var det flere utfordringer ved verdens største varme ørken.
En dag traff Pedersen plutselig en stor stein i det han var på vei i full fart over ørkensanden. Den bakre støtdemperen ble ødelagt og Pedersen fikk seg en flytur med suboptimalt nedslag. Støtdemperen fikset han med en del fra en gammel Peugeot, samtidig som han hadde pådratt seg både bronkitt og feber i de kalde ørkennattene. Likevel, bare noen dager senere hadde han krysset Saharaørkenen med livet i behold.
Kilometertelleren steg. Niger ble til Kamerun. Den sentralafrikanske republikk. Kongo.
Målet for den første turen nådde han nede i Sør-Afrika. 28.800 kilometer viste BMW-ens tripteller. Pedersen hadde vært på reisefot i ett år.
Han var langt fra ferdig. Etter å ha feiret målet ved Kapp Agulhas startet motorsykkelen atter igjen.
På vei oppover igjen møtte Pedersen på et av de største problemene han hadde gjennom reisen. Årsak? Å spørre etter riktig retning.
– En kveld satt jeg fengslet i Jemen, etter å ha spurt om veien til Saudi-Arabia. Jeg hadde hørt at man der fikk den ene hånden avkuttet bare for noe så enkelt som å stjele en appelsin. Så jeg satt og tenkte om hvilken hånd jeg skulle ofre. Den som styrte clutchen eller gassen...
Han slapp ut etter et par redselsfulle timer i en fengselscelle i byen Sadah. Uten forklaring.
Vagabond
Tidvis fikk Pedersen sove hos folk han møtte. Men for det meste var det sitt eget telt og sovepose som ble benyttet.
Noen av de villeste historiene inkluderer overnattinger på militærbaser, møter med smuglere og en mengde vanskelige tollagenter. Som da grensevakter fra Zimbabwe ba om depositum på 1.100 dollar for å passere eller da han ved grensen til Kamerun fikk beskjed om å kjøre 1.400 km i andre retningen, til Lagos for å skaffe seg visum før han igjen kunne passere.
Flere ganger stoppet han opp på steder i både uker og måneder. En uke i fjellene. To uker ved sjøen. Han skapte vennskap med lokalbefolkningen og tok småjobber for å spe på reisebudsjettet.
Selv har Pedersen noen klare favoritter:
– Det var en utrolig stor opplevelse var å bo i Malawi med Odd og Hjørdis Mofjeld i en nasjonalpark i Afrika og jobbe som guide...
Pedersen sukker. Han arbeidet i nærmere fire måneder hos det norsk-danske ekteparet fra Kristiansand i Kasungu nasjonalpark. Odd var fra Helges hjemby, Kristiansand.
– Det kunne ikke bli bedre enn det, fortsetter han.
Etter det tok han en tur innom og besteg Kilimanjaro i Tanzania.
De neste reisene gikk gjennom (og på tvers av) hele Sør-Amerika, fra 1985 til 1988. Her fikk han høydesyke i Chile, og bodde to måneder hos noen nordmenn utenfor São Paulo i Brasil, hvor han fikk jobbe på deres landsted.
I Brasil hadde han blitt fortalt av lokale at BMW-en var spådd å bli stjålet om Pedersen ikke passet godt på den. Som et triks for å unngå dette holdt han foredrag om sin tur for de mange interesserte som flokket seg rundt den skjeggete nordmannen med den store motorsykkelen i byen. Etter det spurte han vanligvis om noen blant publikum kunne passe på sykkelen, da mens han gjorde noen ærender. Det funket.
Sør-Amerika husker han spesielt godt også av andre grunner.
– Det var kanskje en opplevelse som kan høres litt merkelig ut. Jeg traff en fin dame i Ecuador. Fantastisk. Men jeg opplevde at jeg ikke hørte til der. De andre utlendingene i områdene, «gringos», var respektløse og mange var alkoholikere som pratet stygt om lokalbefolkningen. Jeg likte jenta veldig godt, men da ble jeg veldig redd. En ting er å være turist i et land, men det er noe helt annet å bo der. En veldig annen kultur å bo i.
De neste turene gikk til Nord-Amerika og Asia. Sistnevnte inkludert en rundreise over Australia, fra 1991 til 1992.
Etter turen
Etter ti år på to hjul rullet BMW-en, full av klistremerker, battle scars og minner, med Pedersen i salen over grensen til Norge. Et kapittel var slutt. 400.000 kilometer på alt fra knusktørr ørkensand til seig gjørme og kritthvit snø. Avstanden tilbakelagt tilsvarte verden rundt – hele ni ganger.
– Jeg tenkte at jeg skulle skaffe meg jobb hos Kodak eller Kartverket, eller noe annet med foto og journalistikk å gjøre, når turen var over. I løpet av de mange årene på reisefot hadde jeg skrevet artikler på både norsk og engelsk, og levert til alt fra norske MC-Avisa og Vi Menn til tyske Motorrad.
Bildene hadde han lyst mot teltduken for å se om de gjorde susen, og ordene hadde han skrevet inn med skrivemaskin på lokale biblioteker.
Men Pedersen endte ikke opp med samme jobb som de andre han hadde studert med. Etter at boken ble publisert på Ernst G. Mortensens Bokforlag i 1993 (senere også på engelsk, da under 10 years on 2 wheels) dro han ut på en Norges-turné med foredrag.
– Noe av det vanskeligste jeg gikk gjennom med denne reisen var når turen i seg selv var over. Jeg var flink på motorsykkel, gjennom Sahara, Amazonas og Himalaya. Men plutselig skulle jeg nå gi meg og slå meg ned, tenker Pedersen tilbake.
– Jeg var heldig som kunne gjøre det til en business, fortsetter han.
Amerikansk guide
Siden han var ferdig med turen i 1992 har det gått nesten 30 år. Passet har han bokstavelig talt påskrevet. Mer enn 120 land har motorsyklisten besøkt.
Helges tips til deg som drømmer om langtur på motorstykkel
– Jeg vil fremdeles reise verden rundt, men det skjer på en helt annen måte.
En tid etter at reisen var over møtte Pedersen en kar fra USA som drev med motorsykkelreiser. Amerikaneren overbeviste nordmannen til å være med som guide på en tur fra i Sør-Amerika.
– Jeg tenkte først at det ikke var noe for meg, men jeg ble til slutt overbevist.
Pensjonisttilværelsen
I et nyhetsbrev i november i fjor skrev Pedersen til sine kunder at pensjonisttilværelsen hadde blitt utsatt til 2023.
– Jeg har tre turer igjen. I stedet for å kansellere turen som egentlig skulle gått i fjor, fra Tokyo til München, utsatte jeg den til neste år. I 2023 blir det en tur fra Cape Town til Kairo, og på høsten Himalaya med Tibet, Nepal og Butan. Og det blir den siste turen jeg gjør, poengterer den drevne motorsyklisten.
Pedersen pensjonstilværelse betyr imidlertid ikke at MC-hjelmen legges på hyllen. Heller det stikk motsatte. Eventyreren går full circle – og begynner atter igjen på turer, både mutters alene og med kona Lisa.
– Det blir litt som å komme tilbake der jeg begynte. Jeg vet at når man er 66 så er det ikke så mange år man har igjen. Men man tør ikke prate om det. Jeg ser det på kundene mine. Penger er ikke problemet. Men de får panikk. Og de vil bli med på så mange turer som mulig før de er for gamle.
Turene Pedersen selger koster fra 35.000 dollar og man er ute i flere måneder.
– Mange vil kjøpe seg mer tid. Og det er vanskelig å si at noen har blitt for gamle for å bli med ut på tur en gang til. Men det må jeg noen ganger gjøre til kundene mine. Selv føler jeg meg i god form, men...
Pedersen tenker.
– Vil du kunne greie å si nei til deg selv?
– Nei.
