Har du aldri møtt gråhårede, amerikanske hot-roddere med mer enn 50 utgaver av Bonneville Speed Week under beltet, har du gått glipp av noe. For maken til herlige bilentusiaster skal du lete lenge etter. Den glimrende filmen «The World’s Fastest Indian» med Anthony Hopkins i hovedrollen gir et godt innblikk i Bonneville-miljøet slik det var for 60 år siden med vennskap og hjelp på tvers av teamene.
Slik var det før den tid – og slik er det fortsatt. Én mann har fulgt miljøet helt siden før 2. verdenskrig og frem til i dag: Alex Xydias, som vi har møtt blant annet på Goodwood Festival of Speed og Grand National Roadster Show i California for noen år siden.
Pioneren
– Jeg kjøpte min første bil, en 1929 Ford A da jeg var 19 år i 1941. Da jeg begynte å kjøre på den uttørkede El Mirage-sjøen i 1941 kostet bensinen ni cents per gallon. Vi var fire gutter som spleiset med 25 cent hver til turen som kostet en hel dollar, minnes Xydias.
Ungguttene rakk bare et par treff og å bytte til en 1934 Ford V8 før krigen innhentet USA for fullt, og dermed var det rett inn i luftforsvaret i Arizona for Alex.
– I tre og et halvt år ventet vi at japanerne kunne komme hvert minutt, men de kom heldigvis aldri dit, minnes han.
Vi hadde bygd verdens raskeste hot rodAlex Xydias
Da krigen gikk mot slutten hadde unge Xydias bestemt seg for hva han skulle bruke de 100 dollar han fikk i dimisjonspenger til: Startkapital til sin egen butikk. 3. mars 1946 så «So-Cal Speed Shop» dagens lys i Burbank utenfor Los Angeles med bildeler som skulle få biler, spesielt Ford, til å gå raskere.
Det var en dristig satsing av den 23 år gammel Xydias. Mange av delene ble produsert av kompisen Vic Edelbrock. Sammen ble de enige om å bygge en bil som kunne fungere som reklame for begge virksomhetene.
Belly tank
Ved siden av ordinære Ford V8-biler begynte det å bli en trend å bygge racerbiler av droptanker fra krigsfly. De fikk tak i en tank fra et P-51 Mustang som ble utstyrt med en Ford V8-motor rett bak førersetet.
– Jeg skjønner ikke at jeg turte. Jeg fikk så vidt presset meg på plass i fronten – uten en tomme med beskyttelse. Men det gikk fort. Ved utgangen av 1948-sesongen hadde vi hastighetsrekorden i «Class A Streamliner» med 209,4 km/t og kom på forsiden av HOT ROD Magazine. Det ble fantastisk reklame, smiler Xydias.
Verdens raskeste hot rod
Det var bare den første av fem ganger So-Cal-biler kom på forsiden av magasinet. Det skulle ikke gå lenger enn til oktober 1949 før deres nye Streamliner var på forsiden. Inspirert av Auto Unions rekordbil fra like før krigen, bygde man en ekstremt lett og lav strømlinjebil til å kjøre på saltslettene. Det skulle bli den første hot rod som brøt 200 mph-grensen.
Først nådde den 244,6 km/t, og etter at man byttet Ford V8-motoren med en Mercury V8-motor nådde de en toppfart på hele 336,2 km/t på Bonneville i 1950.
– Vi hadde bygd verdens raskeste hot rod, og hele butikken vår var basert på «Win on Sunday, sell on Monday». Ikke noe solgte mer deler enn rekordene vi satt på Bonneville!
Ikke noe solgte mer deler enn rekordene vi satt på Bonneville!Alex Xydias
Det gikk opp og ned med So-Cal Speed Shop, og Xydias solgte virksomheten, men jobbet videre i bilbransjen. Først med filmproduksjoner fra de store løpene som Bonneville, Indy og Daytona, før han ble redaktør i Car Craft Magazine på 1960-tallet.
Gjenoppstandelsen
Selv etter at So-Cal Speed Shop ble lagt ned i 1961 fortsatte Xydias å holde varemerket i hevd med hot rod-treff og markeringer. I 1997 fikk vennen Pete Chapouris blåst liv i det legendariske merket med en ny butikk i Pomona utenfor Los Angeles, en virksomhet som nå er utvidet til en drøy håndfull butikker rundt om i USA.
I dag er nok salget av So-Cal Speed Shop-gadgets, som T-skjorter og andre samleartikler, like viktig som salget av performancedeler.
Også Alex Xydias’ viktigste biler er bevart og restaurert av noen av USAs største hot rod-entusiaster.
