17 etasjer og 27.000 kvadratmeter ved et trafikknutepunkt sentralt på Oslos vestkant – det er ord som får dollartegnene til å erstatte pupillene til enhver fornuftig eiendomsinvestor. Slik er det i dag, og slik var det også i 1964, da de påkostede glassdørene til Indekshuset kunne åpnes for første gang.
Grått og brutalt var nybygget, som så mye annen akseptert arkitektur på den tiden, men også med mye glass, som ga en letthet i en rettvinklet fasade som har mye eleganse i seg.
Det syntes ihvertfall juryen for prisen Betongtavlen, passende nok bestående av to representanter for Norske arkitekters landsforbund (NAL) og tre representanter for den litt mindre kjente Norsk Betongforening.
I 1965 gikk den høythengende prisen «for fremragende byggekunst i betong» til arkitekt John Engh (1915–1996) for Indekshuset.
Industri og eksport
Ikke bare er bygget tidstypisk i utformingen, også byggets formål er dypt plantet i 1950- og 60-tallets næringslogikk. Navnet har ingenting med hovedindeksen eller andre indekser å gjøre – opprinnelig var det «Ind-Eks», eller «Industrien og eksportens hus».
Byggherrene var Norges Industriforbund og Norges Eksportråd, som senere er fusjonert inn i henholdsvis NHO og Innovasjon Norge.
Indekshuset
«Reisningen av et slikt sentrum for produksjonsliv og eksport, er en milepæl i norsk industri og eksportens historie», skrev VG høystemt i 1960.
De to organisasjonene trengte kontor- og representasjonslokaler, og slo ikke på den lille trommen da det skulle bygges. Budsjettet tillot at de prefabrikkerte betongelementene ble kledd med hvit granitt, og på fondveggen i den mektige vestibylen troner et mosaikkverk på 33 kvadratmeter, signert tysk-norske Rolf Nesch.
Den monumentale utsmykningen, kalt «Sildefiske» regnes som Neschs hovedverk, og da byggets nåværende eier, Höegh Eiendom, forsøkte å selge det i 2005, nedla Nasjonalmuseet forbud mot eksport. Ifølge Aftenposten den gangen, var verdien anslått til rundt 15 millioner kroner.
Blokk til blokk
Etter at industri- og eksportkontoristene kunne starte å nyte utsikten fra sin supermoderne skyskraper, tok det ikke lang tid før resten av prosjektet kunne fullendes med en lavblokk – et nærmest udiskutabelt mantra i datidens arkitektur.
Skulle det være vertikalt, måtte det også være horisontalt, ref. Y-blokken i Regjeringskvartalet.
Oslo kommune hadde nemlig stilt som krav at Indekshuset bare kunne bygges hvis hele kvartalet ble omfattet av en felles plan. I 1965 ble nabotomten dermed solgt til Norges Handelsstands Forbund og De Norske Papirfabrikanters Felleskontor.
« Vi vil ikke bebreide Dem om de har glemt det, men det var en forvirrende blanding av gamle hus »VGs kommentator om den tidligere bebyggelsen, 1968
«På arealet vil bli reist et bygg som arkitektonisk får en tilknytning til Industriens og Eksportens Hus. De to bygg er tenkt under ett. Som en kontrast til høybebyggelsen i Industriens og Eksportens Hus vil det kommende nybygg få en klar horisontal linje i utformingen», skrev VG.
Ingen kjærlighet til 1800-tallet
Merk bruken av ordet «arealet» i artikkelen, som om det var snakk om brakkland. Ikke ett ord ble nevnt om at tomten huset siste rest av «Det engelske kvarter», en gang byens mest fasjonable boligkompleks.
Det var oppført mellom 1882 og 1886, og besto av tre bygårder: To hjørnegårder med en lang, toetasjes gård i midten. I hjørnegårdene var det leiligheter, mens den midterste var delt inn i syv «townhouses» etter engelsk modell. Derav navnet.
Teknisk Ugeblad skrev i 1886 at komplekset utmerket seg «ved en for vore fattige arkitektoniske forhold rig udsmykning af facaderne».
Arkitekturen var ikke britisk i det hele tatt, men fransk nyrenessanse. Leilighetene var blant byens største, med opptil åtte rom, og utstyrt med sentralvarme, baderom med innlagt vann og alt som kunne tenkes av utsmykninger og stukkarbeider.
Men denne typen bygninger hadde definitivt ikke samme status på 1950- og 60-tallet som de har i dag. I et skrift utgitt av Oslo Museum i 2008 skriver kulturhistoriker Lars Emil Hansen utførlig om det herskapelige kvartalet og dets triste skjebne.
Det var mange som ivret for å utslette bygårdene, deriblant arkitekt Engh.
Ifølge Hansen så han ingen kvaliteter i de gamle husene, «selv om han la til grunn "sin godeste vilje". De var "verdiløse" og kunne godt rives og erstattes av noe nytt og bedre. Videre ble det hevdet at området var uten arkitektoniske kvaliteter og manglet visuell helhet».
Renhet
Et dykk i avisarkivene fra den tiden bekrefter holdningene. Det gamle kvartalet, med sine spir og utsmykninger, var det tilsynelatende få som savnet. «En byfornyelse som syns!» skrev VG i 1968. Kommentaren oser av fremtidsoptimisme og tilhørende forakt mot byggene som nå var borte for alltid:
«Vi vil ikke bebreide Dem om de har glemt det, men det var en forvirrende blanding av gamle hus med det godt vedlikeholdte kontorbygget til Norsk Hydro mot Solligata som det beste.»
Da hadde riktignok de en gang så eksklusive bygårdene fått lov til å forfalle en god stund, kanskje med hensikt. Mange av de store leilighetene var fraflyttet og tatt i bruk som kontorer, før de altså gikk i bakken – halve kvartalet i 1962 og resten i 1965.
«Plankegjerdet rundt hele bygget er revet, men alle brakkene er ikke fjernet. De flyttes nå, så kan vi få beundre hele den rene fasaden på kjempebygget. Det har ikke stor likhet med Det engelske kvarter», avsluttet VGs kommentator, nærmest triumferende på vegne av det ufeilbarlige fremskrittet.
Renhet i linjene, betong og brede motorveier gjennom byen var tidens ånd, og gransker man avisarkiver fra den tiden (VGs arkiv er digitalisert helt tilbake til 1945), var det tilsynelatende ingen opphetet diskusjon om dette. Ofte var det kapitalmangel som hindret store riveplaner.
Kåret til byens styggeste
Ikke før på midten av 1970-tallet. Da begynner pendelen å svinge tilbake. Neste gang Indekshuset nevnes i samme avis, i 1974, lyder det slik:
«Der forsikringspalass og andre funkispalasser skyter opp, dør byen og livet.
På 1980- og 90-tallet, da Indekshuset hadde mistet sin glød som nybygg, endret holdningene seg ganske drastisk. 40 år gamle bygninger er det nesten aldri noen som liker, og i 2006 ble Indekshuset kåret til Oslos styggeste bygg av Aftenpostens lesere.
Hele 46 prosent av stemmene gikk til det en gang så bejublede bygget, foran Galleri Oslo, som «bare» fikk 22 prosent, og Postgirobygget, med 14 prosent av stemmene.
To år senere igangsatte Höegh Eiendom en storstilt rehabilitering av Indekshuset, og i dag ser antipatien ut til å ha roet seg. Byantikvaren har oppført bygget på sin gule liste over verneverdig bebyggelse.
