– Er dressen utdatert nå?
– Overhodet ikke, sier to søstre i andre etasje i en gammel, dog staselig, bygård på hjørnet av Bogstadveien og Sorgenfrigaten.
Det er ikke mange gjenværende bastioner for den klassiske dressen i Norge, hverken på «buy side» eller «sell side». Sorte, nypussede sko. Lange ribbede strømper. En pen press i buksen. Hvit skjorte – kanskje med dobbel mansjett hvis du ønsker å være ekstra fin. Slipset knytter det hele sammen i halsen. Antrekket toppes av en jakke – kanskje med et lommetørkle i brystlommen for prikken over i'en.
Det er en stil som Gunnar Øye har promotert fra samme adresse på Majorstuen i snart 100 år. Selv under tysk invasjon, kald krig og finanskriser har de holdt dørene åpne. Helt til corona-pandemien satte inn.
Førstemann bak forretningen var naturligvis Øye ved samme navn. Så tok sønnen Erik (80) over. Nå er det to av hans tre døtre, Kari-Anne og Nina, som styrer skuten; et skip lastet med dress.
Åpenbart har det skjedd noe med det norske folkets arbeidsuniform over tre generasjoner. Men er det én stresstest som virkelig går den tradisjonelle dressen i sømmene, burde det vel sannelig nok være corona?
Gunnar Øye
Historietimen
Selveste Gunnar Øye var bondesønn, med teft for håndarbeide. Etter å ha jobbet hos Steen & Strøm åpnet han i 1927 et lite lokale i Bogstadveien 52. Der solgte den unge mannen hvite skjorter og stive skjortesnipper. Kona, Ragnhild, var syerske. Noen få kvadratmeter ble til nær hundre, som senere ble til hundrevis. Alle fulle av bukser, jakker, skjorter og slips.
– Sånn driver vi egentlig i dag også. Med ferdigsydd og målsøm, sier Nina Øye.
En gang på 50-tallet kjøpte Gunnar like så godt opp hele bygården i gul teglstein på prominent adresse. Sønnen Erik tok senere over, utvidet ytterligere og tok nye varer inn i sortimentet.
– Pappa fortalte oss hvor forferdet bestefar ble etter at han hadde kjøpt inn lyseblå og stripete skjorter.
«Det er jo arbeiderskjorter!» hadde faren uttalt om den nye moten. Nå er ting litt annerledes.
De to søstrene tok offisielt over stafettpinnen fra sin far for omtrent 5 år siden.
Generasjonsskiftet
For å komme til bedriftens møterom i andre etasje må besøkende forsere en rekke små korridorer fullastet med historiske bilder fra Gunnar Øyes 94 år i Bogstadveien. Dresskledde karer foran dressede varer.
– Erik er en engasjert del av oss fremdeles, poengterer Nina, som er utdannet innen økonomi i Tyskland, vel inne ved møtebordet.
Der Kari-Anne tidlig visste at det var i familieforretningen hun skulle jobbe, kom lillesøsteren inn i businessen litt etter. Nå deler de på jobben som daglig leder. Nina trives best på kontoret, mens storesøsteren (som har jobbet hos Hugo Boss i Tyskland) tar seg av innkjøp og butikkgulvet. Spør du dem om hvordan dét er, så svarer de at de utfyller hverandre nokså godt.
Fjerde generasjon jobber allerede i butikken. Blant kundene er mange forretningsfolk, men også de som bare vil ta seg godt ut i en spesiell anledning.
Hyllemeter på hyllemeter
Det er imidlertid ikke hit du kommer hvis du helst ikke vil ha dress, men likevel må.
– De går kanskje et annet sted for noe billigere, sier Kari-Anne Øye.
Hun utdyper at de stort sett har bevisste kunder.
– De vet også hva vi står for og hva slags varer vi leverer.
Butikken er tilnærmet drapert i hyllemetere med myk ull. Sorte, blanke sko fra britiske Church. Blådress fra Ermenegildo Zegna. Det er kanskje best å la de ansatte uttale merkenavnene før man prøver seg selv.
I 2000 solgte de sine første dameklær og åpnet en dedikert avdeling.
– Vi følte at vi måtte bevise at vi også kunne skape noe fra bunnen av, ikke bare drive butikk, sier de to smilende.
Mye av historien i veggene har de beholdt i egen sjefsposisjon.
– Bestefar var veldig inkluderende. Vi liker også å kjøre en flat struktur, sier Nina.
– Har dere en spesiell strategi rundt familiedelen av businessen?
– Det er jo litt sånn med familier at det enten funker eller så funker det ikke. Vi er gode venner, og vi har vel ikke lagt noen ordentlig strategi – alt er basert på «goodwill», sier Nina.
– Jeg hadde ikke ønsket noen andre å jobbe med, sier søsteren.
Back to school
Å måtte stenge dørene under corona var uvant for en bedrift som bokstavelig talt har holdt åpent i generasjoner.
– I mars i fjor ble Bogstadveien plutselig en spøkelsesby, forteller søstrene i tilbakeblikk.
Spøkelsene var ikke kledd i dress. I stedet fylles hovedstadens hjemmekontorer med avslappet tøy. Joggebukser og turtøy fikk opptur – dressen var ute for folk flest. Ingen styremøter som fordret silke rundt halsen. Ingen potensielle kunder å imponere på bortebane i svale kontorer i Paris. Det virket som det norske folk forbarmet seg over realiteten for hjemmesitting – en av dressens fiender.
Også Gunnar Øye måtte permittere. De hadde nettopp gjennomført sesongens salg. Butikken bugnet av den kommende våren og sommerens varer, rett før landet stengte ned. Selv deres sjeldenhet for handelsstanden i Oslo-sentrum – butikkens egne parkeringsplasser rett utenfor – stod nesten ubrukte.
Så skjedde det noe. Flere så etter hvert nytten av fintøyet i hjemmet. Selv i nettmøter på Teams, Meet og Skype, mener søstrene Øye. Et ønske om å pynte seg kom gryende.
– Man får en annen autoritet i skjorte enn hettegenser. Vi har merket at mange tar på seg skjorte for å føle seg fin på webkamera. Damer også. Jeg kjenner flere som sminker og pynter seg før arbeidstid på hjemmekontoret, for da føler de at de faktisk går på jobb, sier Kari-Anne, og Nina forteller videre at butikken totalt sett endte opp med noenlunde normal omsetning.
Noen tenker kanskje at avslappet tøy ville finne enda mer plass i arbeidslivet etter corona. Hos Gunnar Øye er det stor enighet om hvordan pandemien har påvirket formalitetsgraden.
– Kommer folk tilbake på jobb med jeans i stedet for press i buksen?
– Nei. Tidligere under corona kom kunder innom tilnærmet kledd i kosebuksen sin. Nå er det noe helt annet. Og det tror jeg fortsetter videre til jobb. Denne anledningen vil brukes til å komme bedre kledd – ikke dårligere, sier Nina.
En overraskende tvist: Rekyl?
Stressless i dress
– Det tenker jeg også, sier Andreas Walle.
Skal du vite alt om dress blir du henvist til andre etasje i Øye-gården. På butikkgulvet hos dressbastionen er det Walle som er selve portvokteren. På baken har han nærmere 30 års erfaring fra bransjen, de siste 13 årene med ansvar for dress og målsøm hos Gunnar Øye.
Rundt håndleddet? En nålepute. Ulastelig kledd i dobbeltspent dress.
Jobber du i dress går det ikke å ha kun to dresserAndreas Walle, ansvarlig for dress og målsøm hos Gunnar Øye.
Dressmannen mener i likhet med Øye-søstrene at «uniformen» ikke kommer til å miste sin posisjon på jobb på grunn av pandemi. Til tross for at man muligens først skulle trodd det verste om finstasens fremtid på kontoret.
I det store og det hele har det tross alt vært en trend mot en mer avslappet stil i flere tiår. Det har påvirket formalitetsgraden.
Andreas' tips for å ta dressen til neste nivå etter lockdown
– Det etablerte blådressuttrykket har blitt myknet opp.
Men, Walle høyner altså kursmålet for dressen etter corona. En tro på at dressen vil få mer oppmerksomhet.
– Jeg synes de fleste er ordentlig flinke. Mange har en klar tanke om hva de ønsker i en dress. Men det er mange som kanskje ikke har tid til å tenke på dette, og kommer til oss som blanke ark. Fellestrekket er dog at de fleste uttrykker et ønske om å kle seg riktig.
– Om du vil gi et tips for tilbakevending til kontoret, hva er en kardinalfeil man burde bruke anledningen til å utbedre?
– Jeg synes den største feilen noen gjør er at de ikke har nok plagg å variere med. De bruker det de har svært hardt, og lar ikke plaggene hvile. Det gir jakker, skjorter, sko og bukser stor slitasje og kortere liv. En ullbukse må for eksempel få kunne hvile mellom bruk. Tingene vi selger er i naturstoffer – de trenger tid til å hente seg inn og la fuktighet luftes ut. Jobber du i dress går det ikke å ha kun to dresser, og det er det noen som ikke tenker på.
