To generasjoner Johansen og hunden Vippsi står oppstilt for fotografen. Føttene er plassert på brosteinen i denne historiske delen av Drammen som overlevde bybrannen i 1866. Luften er mild. Noen få ubetydelige dråper faller fra himmelen mens far og sønn Johansen smiler og ser inn kameraet. De har akkurat fortalt historien om en familie med kremmere som hele tiden har snudd seg dit det var mulig å skvise ut litt penger. Sånn har de sakte, men sikkert bygd seg opp til et selskap som har levert en omsetning på over 100 millioner kroner hvert år de siste fire årene. Fjoråret endte med et resultat før skatt på 9,4 millioner. Samlet overskudd siden 2015 er på 43 millioner.

– Jeg har nok litt til felles med sunnmøringene. Vi klarer alltid å få penger ut av noe, og det er vel derfor møbelindustrien lever videre på Sunnmøre og vi i Aclima er et av få norske selskap som har overlevd i tekstilbransjen, sier pappa Jan Eivind Johansen.

Det var i generasjonen over det startet, i 1939. 19 år gammel begynte Eivind Johansen å kjøpe utslitt papirfilt som var blitt brukt papirfabrikkene ved Drammensvassdraget. Papirfilten brukte han til å lage innleggssåler til sko.

– Gjenbruk har alltid stått sentralt, sier Jan.

Etter krigen fikk Eivind tak i noen symaskiner, kom tilfeldigvis over en strikkemaskin og begynte å produsere klær med slagordet «jakker og jumpers for herrer, damer og barn».

– Han hadde ingen faglig bakgrunn, men så noen muligheter.

En av hans første ansatte blir også hans kone, Elsa Johansen. Sammen bygget de en fabrikk og etablerte butikker i Drammen.

– Jeg husker farfar alltid gikk rundt i en blå lagerfrakk, og han hadde ofte en notatblokk i hånden, mimrer barnebarn Lars Eivind Johansen.

– Da han kom til fabrikken var det av med dressjakka og på med nylonfrakken, sier Jan.

Kaninoppdrett

Nå sitter de to ved et møtebord i Aclimas lokaler. Rundt dem henger ullklær i ulike fasonger og størrelser. De siste årene har alt handlet om merinoull, men veien dit har ikke akkurat vært en snorrett og enkel historie. Vi starter med det som var slutten på fabrikken og butikkene i Drammen.

– Tekstilbransjen var i endring. Det var ikke liv laga for de gamle fabrikkene, sier Jan.

KREMMER: Jan Eivind Johansen har alltid funnet måter å tjene penger på. Foto: Iván Kverme

På slutten av 70-tallet ble fabrikken flyttet ut til Krøderen, et tettsted i Krødsherad kommune der Eivind ble født. Jan overtok familiebedriften Tuna og opprettet et nytt selskap som kjøpte konkursboet til Akla i Risør.

– Foreldrene min hjalp meg med aksjekapitalen på 500.000 kroner. Etter hvert kjøpte jeg maskiner de hadde hatt i Drammen, og på den måten betalte jeg tilbake. Det ble pensjonen til foreldrene mine.

Jan fikk også tidlig vist seg som en skikkelig kremmer. Han hadde en kanin som fikk unger, og fant ut at folk var villige til å betale for dem. Dermed begynte han med kaninoppdrett i 10-12 årsalderen. På samme tid tjente han også gode penger på tekstilavkappet fra forelderenes fabrikk. Vanligvis ble tekstilavkappet lagt usortert i poser og solgt til skraphandelen Brødrene London i Oslo, men Jan tok med seg posene til garasjen, sorterte ut de ulike fargene og solgte tekstilavkappet for fem kroner kiloen til lokale bedrifter som vevde filleryer og ønsket spesielle fargesammensetninger.

– Jeg solgte sekker på 20 kilo, og fikk dermed 100 kroner per sekk. Det var kjempegodt betalt.

Vi har hatt litt forskjellig tilnærming til hva det er viktig å bruke penger på

Lars Eivind Johansen

Bandasjer og viltposer

Jan siktet seg inn mot tekstilbransjen og tok to år med higher technical education i Leicester i England, etterfulgt av noen måneder med praksis på en fabrikk i Tyskland der han skrudde på maskiner. Hjemme igjen i Norge kjøpte han nedlagte fabrikker, skrudde fra hverandre maskinene og solgte dem ut av landet i samarbeid med en svenske.

– Jeg skrudde og pakket. Han andre hadde de internasjonale kontaktene, forteller han.

– Jeg har gjort mye rart for å få økonomien til å gå rundt.

Barnedresser, barneseter, skum til å kle båter innvending, bandasjer og viltposer har vært en del av porteføljen opp gjennom årene. I Risør så det likevel mørkt ut i en periode. Banken pustet Jan i nakken og Dovre Fabrikker kom inn og kjøpte halvparten av Akla. Dovre hadde fabrikk i Rælingen, men alt av strikking ble flyttet til Krøderen.

– Da klarte vi å få nok kilo gjennom apparatet på Krøderen og samle litt overskudd.

PROSESSEN: Aclima får merinoull fra New Zealand som strikkes i Danmark og Polen, før det går videre til fabrikken i Estland. Foto: Iván Kverme

Etter 10 år ville eierne av Dovre trekke seg tilbake, og da hadde Jan spart opp nok penger til å kjøpe hele selskapet. Da satt han med Akla i Risør, Dovre i Rælingen og strikkeriet i Krøderen som gikk under navnet til farens gamle selskap, Tuna tekstil. Det var som et trehodet troll, og dermed var navnet gitt for paraplyselskapet Troll Teko Holding.

– Jeg synes det er imponerende det du har oppnådd, sier Lars, og ser til høyre mot sin far.

Det var ikke mulig for oss og være billigst. Det tok kineserne seg av.

Jan Eivind Johansen

– Norsk tekstilbransje er nesten ingenting i dag. Bare her i Drammen var det mye tekstilindustri, men nå er alt dødt. Faren min har klart å manøvrere skuta gjennom oppkjøp og salg. Det har vært en måte å overleve på, fortsetter han.

– Det er alltid muligheter for dem som klarer å omstille seg, svarer Jan.

Forsvarets feltskjorte 

På det meste hadde Troll tekstil nesten 100 strikkemaskiner fordelt på 2.000 kvadratmeter på Krøderen. De var desidert størst på strikking i Norge og produserte klær til merker som Helly Hansen, Swix og Ulvang. Mye var ren ull, men det var også bomull og andre tekstiltyper. Forsvaret har vært en viktig kunde gjennom alle år. Feltskjorta ble levert av familieselskapet fra 1969 og i mange år fremover. Også da Jan besluttet et veiskille i 1998, var Forsvaret en helt sentral del av strategien.

– Vi solgte Dovre til JBC Undertøy i Danmark, og bestemte oss for å bare satse på ren ull under egen merkevare.

SALGSSJEF: Lars Eivind Johansen har hatt ansvaret for å gjøre Aclima til en kjent merkevare. Foto: Iván Kverme

Aclima blir født og produksjonen rendyrkes mot Forsvaret. Jans kone Rita, med bakgrunn som operasjonssykepleier, starter satsingen på tekstiler uten kjemikalier som sølvioner og triklosan.

– Det var ikke mulig for oss å være billigst. Det tok kineserne seg av. Vi måtte finne produkter som gjorde at folk ville velge dyrere løsninger.

Kjemikaliene gjorde at bakterier holdt seg unna tekstilene. Alternativet var bomull som kunne kokvaskes.

– Vi gjorde mange labtester og brukte lang tid på å overbevise Forsvaret om at ull ble like rent etter vask på 30 grader. Etter hvert fikk vi aksept for å bruke ull, sier Jan.

– Det er fortsatt en utfordring, som med anbudet med det nederlandske forsvaret, legger sønnen til.

Interne gnisninger 

Lars kom inn i bedriften da satsingen på Aclima var fersk. Han startet som selger og dro rundt til messer for å promotere de nye ullproduktene.

– Etter salget av Dovre var det ikke så interessant for meg å jobbe i familieselskapet, men da Aclima ble etablert som merke var det spennende å få være med å bygge noe fra start, sier Lars, som etter studier på BI i Drammen er diplommarkedsfører med internasjonalisering og ledelse.

Han ble etter hvert markedssjef og har merket sunnmøringen som bor i faren sin.

– Vi har hatt litt forskjellig tilnærming til hva det er viktig å bruke penger på. Jeg har ønsket å bruke mer penger på markedsføring, men vi har vært forsiktige hele veien.

VIKTIG BIDRAG: Rita Johansen kom inn i selskapet og startet satsingen på kjemikaliefrie tekstiler til Forsvaret. Offentlige kontrakter står for en tredjedel av omsetningen. Foto: Iván Kverme

Gnisninger internt har det også blitt fordi Lars har jobbet mye mot sport og fritid. Jan og Rita har hatt fokus på forsvarsproduktene. Hvilket marked fortjener mest ressurser? De har satt opp regnestykker og latt diskusjonen gå ved kjøkkenbordet.

– Vi har vel begge to innsett at de markedene drar hverandre. De som sitter på innkjøp i Forsvaret er mennesker de også og kan lettere velge et kjent merke. På den andre siden kan vi si at klærne er brukt av spesialstyrkene og ha det som et sannhetsvitne på at produktene fungerer.

– Så det er slutt på gnisningene?

– Nei, det tror jeg ikke! Haha.

Nå er Lars salgssjef og jobber også opp mot Forsvaret.

– Jeg måtte sørge for at han skjønte mer om forsvarsbiten til bedriften, sier Jan.

– Ja, det var vel hele grunnen, repliserer sønnen med et smil.

Utvider fabrikken

Vi har beveget oss opp i andre etasje. Bilder på veggen viser hva som foregår i de ulike stadiene av klesproduksjonen.

– Jeg orker ikke se på det engang! bryter Jan ut.

Bildet viser to hender som fører et tøystykke gjennom skjæremaskinen. Den prosessen skal nå bli automatisert. Aclima bruker 1,2 millioner euro på en utvidelse av fabrikken i Estland.

– Vi investerer i nye maskiner og nye produksjonsmetoder. Mye vil uansett være håndarbeid, men jo mer automatisering, jo lettere tror jeg det blir å få tak i folk. Den nye generasjonen er mer interessert i data og avansert teknologi.

Strikkeriet på Krøderen holdt det gående til 2012. Da ble all strikkingen flyttet til en samarbeidspartner i Danmark. Der, og i en avdeling i Polen, strikkes stoffene til de nærmere én million plaggene hvert år. Sømarbeidene skjer i Estland før klærne sendes til Krøderen hvor det nå er lager. Ulla kommer i hovedsak fra sauer i New Zealand.

– Vi kjøper ikke ferdige stoffer, men har kontroll på hele prosessen. Sauene har det bra og de ansatte har gode arbeidsvilkår. Det tror jeg kundene våre blir mer og mer opptatt av i tiden fremover, sier Lars.

REKORD: Far og sønn Jan Eivind og Lars Eivind Johansen sikret tidenes omsetning og resultat for Aclima i fjor. Foto: Iván Kverme

Klima og miljø er også blitt viktigere. Aclima benytter seg fortsatt av såkalt superwash-behandling som har fått mye kritikk. Metoden går ut på å dekke til ulla med en tynn plasthinne for å hindre slitasje og krymping i vask.

– Vi har ikke klart å få god nok kvalitet uten å bruke superwash. Når vi har prøvd har vi fått klager fordi kvaliteten ikke har vært god nok, sier Lars.

– Woolmark har nylig gjort en undersøkelse som viser at superwash-behandlede klær faktisk brytes raskere ned i naturen uten å legge igjen mikroplast. Sånn sett tenker jeg at problematikken er litt overdrevet.

– Så da tenker dere at superwash er greit?

– Nei, målet er å slutte med det. Vi er blant annet i dialog med Svanen for å finne metoder som kan fungere i storproduksjon. Elektrolyse er et alternativ vi ser på nå.

Sikter mot 200 mill.

Stengte grenser og nordmenns søken til skog og mark var med på å løfte fjoråret til tidenes beste for familieselskapet. De vant også noen viktige offentlige kontrakter, som den med politiet i Sverige og det danske forsvaret. Til det norske forsvaret leverer Aclima fortsatt nettingundertøy og ullfrotté.

– De første årene levde Aclima av forsvarssalg, og brukte pengene vi tjente der til merkevareutvikling. Det tok litt tid, men nå har Lars fått fart på merkevaresalget.

– Ja, det var jo ingen som kjente navnet. Da tar det litt tid, sier sønnen.

Med investeringene i Estland er målet å øke produksjonen med 30 prosent i år, og en dobling i løpet av neste år. Budsjettet for 2021 sier en omsetning på 185 millioner kroner, men starten av året har vært så bra at de håper på 200 millioner. Mye har skjedd siden 13 år gamle Lars pakket viltsekker som sommerjobb på Krøderen. Jan brukte kveldene til å strikke for å holde maskinene i gang mens de ansatte var på ferie.

– Verdiene ligger i bedriften på en helt annen måte nå. De siste 6-7 årene har vi vokst mye og sikret oss mange ansatte med høy kompetanse, sier Jan, før sønnen tar ordet.

– Før var vi litt stolte av å være poteter som gjorde litt av hvert, men nå har vi fått inn folk som er mer spesialiserte og kan fokusere på sitt område. Vi har kommet over en kneik, sier han.

68 år gamle Jan gir ingen tegn på å ville tre til side. Han ser heller frem til å kunne reise jevnlig til Estland igjen for å følge opp både produksjon og bygging. Med sønnen som salgssjef virker uansett neste generasjon å være sikret, og Lars har selv fått to barn, en sønn og en datter. Familienavnet Eivind ble derimot ikke ført videre, men en ny sjanse kommer i september.

– Jeg måtte få et barn til så jeg kunne gjøre det godt igjen. Haha!