Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i Sparebank 1 Markets. Foto: NTB

Oppgangen i prisveksten i USA har vært spektakulær. Samlet prisvekst har steget til 5,4 prosent, den 3. høyeste bølgen siden tidlig på 80-tallet. Bare en gang etter 1975 (i 1979) har flere SMB-bedrifter meldt at de planlegger å øke sine utsalgspriser. Og før de har gjort det, har gjennomsnittlig prisvekst uansett hvilken periode vi måler kommet opp til 2 prosent eller mer. Federal Reserves nye mål om gjennomsnittlig prisvekst over tid på 2 prosent er brått blitt mer enn innfridd.

Deler av økningen skyldes økte oljepriser, men også prisene på biler, særlig brukte og leiebiler, flyreiser, restaurantmat og hotellovernattinger har steget kraftig. Det meste er direkte og indirekte knyttet til koronakrisen. Etterspørselen kom raskere og kraftigere tilbake enn bedriftene ventet etter ekstreme grep i finans- og pengepolitikken i rike land. Det er for lite kapasitet i fabrikker og skip og bilprodusentene må kutte produksjonen fordi de mangler databrikker.

Heldigvis sier alt dette lite om prisveksten på sikt.

Korte råvareprissykler

Høye priser fører til at alle produsenter gjør hva de kan for å øke produksjonen. Samtidig gjør kundene hva de kan for å bruke mindre av det som har blitt dyrt. Flaskehalser blir åpnet opp. Hvor lang tid det tar vil variere, men mye endres normalt i løpet av få kvartaler. 

I verste fall kan noen priser forbli høye, men de stiger ikke videre.

I verste fall kan noen priser forbli høye, men de stiger ikke videre. Oljeprisen vil neppe stige USD 55/fat, en gang til. Prisen på bygningsplank i USA, som steg 7-gangeren i vår har nå nesten falt tilbake til et normalt nivå. Inflasjonsimpulsene fra slike råvareprisløft blir kraftige, men kortvarige.

Kortvarig marginøkning

Vi kan også se på hva som rent definisjonsmessig bestemmer prisene i en lukket økonomi (eller en økonomi med eksport- og importpriser som beveger seg i takt eller på verden samlet). Utsalgsprisene kan dekomponeres i tre kostnadsdrivere:

Lønnskostnader – 60 prosent

Driftsresultat (EBITDA) – 30 prosent

Skatter - subsidier – 10 prosent

Prosentfordelingen er for amerikanske bedrifter, men forskjellene mellom land er små. Når prisene stiger, impliserer det altså at en (eller flere) av disse komponentene stiger.

En oppgang i råvarepriser eller økte «flaskehals»-priser som løfter forbrukerprisene tilsvarer en økning i driftsresultatet for bedriftene samlet. Høyere driftsmarginer bidrar tidvis til en betydelig oppgang i prisveksten. Men det varer normalt ikke lenge og samlet effekt blir ikke stor. 

Kapitalismen virker, om ikke akkurat slik kapitalistene skulle ønske.

Mot slutten av en konjunkturoppgang hvor bedriftene må kjempe om arbeidskraften, er det noe annet som normalt bidrar mer: Veksten i lønnskostnadene. Oftest stiger disse så mye at driftsmarginene presses ned. Også over tid er det økte lønnskostnader som driver prisene oppover, i langt større grad enn økte driftsresultater. Råvarepriser stiger ikke lenge og flaskehalser blir løst opp. Kapitalismen virker, om ikke akkurat slik kapitalistene skulle ønske.

Kommer lønnsveksten?

Kan lønnsveksten bli et problem etter at den har vært holdt i sjakk de siste 20 årene? Risikoen er forskjellig mellom land, men USA sitter i førersetet for alle verdens finansmarkeder.

Lavere sysselsetting og høyere ledighet enn normalt tilsier at lønnsveksten forblir moderat. Men bedriftene forteller at de aldri har hatt så mange ledige, ubesatte stillinger. SMB-bedriftene har aldri slitt mer med å få besatt ledige jobber. Da er det ikke overraskende at de sier de vil planlegger å sette opp lønningene raskere enn noen gang før (tall fra 1986).

Både den midlertidige, ekstra statlige (føderale) ledighetstrygden og fortsatt Covid-trøbbel med stengte skoler osv. kan forklare det utrolige gapet mellom ledige stillinger og lav sysselsetting. Det er mulig vi nå ser tegn på bedring i republikanske delstater som i sommer har valgt å si nei til de føderale ledighetspengene. De som har valgt å forbli ledige finansiert med «dobbel ledighetstrygd» blir tvunget tilbake på jobb. Men mange arbeidstakere har endret sine preferanser, vil ha nye jobber, jobbe hjemmefra eller jobbe mindre. De har jo høstet noen erfaringer det siste året.

Ikke «transitory» likevel?

Løsner det ikke på arbeidsmarkedet i høst er det ganske sannsynlig at lønnsveksten vil tilta. Empirien er klokkeren, og risikoen blir ikke mindre når faktisk inflasjon har skutt i været (og reallønningene har falt) og inflasjonsforventningene har steget. Da kan ikke Federal Reserve si «transitory» mer. Den ekspansive pengepolitikken må strammes inn langt tidligere enn de fleste i banken og utenfor nå ser for seg. Og om ikke banken gjør det, vil markedet gjøre jobben, utover rentekurven.

I et slikt scenario vil ganske sikkert realrentene stige fra det laveste nivået noen gang, samtidig som vekstutsiktene dempes. Økte lønnskostnader vil spise av bedriftenes inntjening. Ikke den perfekte miksen for et høyt priset aksjemarked – som åpenbart gambler på at Federal Reserve får rett. Høsten blir utrolig spennende.