Det er ikke så mange årene siden Russland ble sett på som et vanskelig, men lovende marked for norsk næringsliv.
I 2014 ble Krim-halvøya invadert og annektert, og Vesten og Russland innførte sanksjoner mot hverandre.
Så sent som året før kjøpte russerne norsk sjømat for 6,5 milliarder kroner. Selskaper som Elopak, Storm Real Estate, Carlsberg, Equinor og East Capital var blant dem som så potensial i det russiske markedet.
Logikken var åpenbar: Etter rundt 100 år med planøkonomi tørstet russerne etter utenlandske kvalitetsvarer og løsninger.
Det handlet ikke bare om svarte limousiner og dyr champagne, men også om en middelklasse og et næringsliv som etterspurte norsk laks, melkekartonger og oljeteknologi, og som kunne betale med arbeidskraft, kompetanse og verdifulle naturressurser.
Om bøkene
«Russlands rebeller. Protest og reaksjon i Putins Russland (2011– 2020)»
Av Geir Flikke.
257 sider.
Cappelen Damm Akademisk.
«Putin's People: How the KGB Took Back Russia and Then Took On the West»
Av Catherine Belton.
624 sider.
Farrar, Straus and Giroux.
Styrker ikke optimismen
Rammebetingelsene for business virker imidlertid vanskelige, og disse to bøkene bidrar ikke til å styrke optimismen.
Geir Flikkes bok er en ganske inngående beskrivelse av de viktigste aktørene i den russiske protestbevegelsen, først og fremst bloggeren og opposisjonslederen Aleksej Navalnyj.
Boken starter i 2011, da Dmitrij Medvedjev og Vladimir Putin skiftet plass som president og statsminister.
Det utløste protester, og Flikke viser hvordan ulike politiske grupperinger har benyttet sosiale medier og ulike protestaksjoner som plattformer.
Temaet er spennende, og rommer potensielt både storpolitikk, maktpersoner og drama, men dette er det vanskelig å finne noe av i boken.
Den mangler rett og slett nerve.
Det er nok en urettferdig kritikk, siden boken retter seg mot et akademisk publikum.
«Det er vanskelig å tenke seg et verre utfall enn det som synes å være tilfelle nå. Autoritære regimer bruker de virkemidler som er til rådighet for å passivisere, nøytralisere og avvikle mobilisering mot regimet», skriver forfatteren.
Det er sikkert riktig, men det er likevel setninger som oser av maktesløshet.
Vår mening
Russlands rebeller
+ Nyttig hvis man skal skaffe seg en korrekt oversikt over protestmiljøene i dagens Russland.
+ Nøktern og grei beskrivelse av Navalnyjs politiske og retoriske utvikling.
- Mangler engasjement.
Putin's People
+ Trekker lange linjer.
+ Går Putins fortid nærmere etter i sømmene.
+ Påviser hvordan russisk makt og penger korrumperer Storbritannia og Vesten.
- Stort persongalleri.
Putins KGB-fortid
Mindre tafatt og langt mer engasjerende er stilen i Putin’s People, som er skrevet av den britiske Reuters-journalisten Catherine Belton.
Boken kom i fjor sommer. Den fikk strålende anmeldelser, men gjorde at oligark og Chelsea-eier Roman Abramovitsj gikk til sak mot Belton og forleggeren hennes, som ligger under HarperCollins-konsernet.
Saken startet i juli. Dom er ventet i oktober.
Mye er bra med boken. Det ene er at hun starter med å se nærmere på hva Vladimir Putin egentlig drev med som KGB-offiser i Tyskland på 1990-tallet.
Han har selv beskrevet det som en anonym og kjedelig kontorjobb. Men var oppgavene i virkeligheten støtte og kontakt med den vesttyske terrorgruppen Røde Armé Fraksjon?
Bevisene finnes ikke, men hun går langt i å sannsynliggjøre det.
Det andre som er bra, er dokumentasjonen på tentaklene som strekker seg fra Moskva til Storbritannia ved at russiske oligarker tar med seg både penger, konflikter og tvilsom forretningspraksis til Vesten. Det er spesielt en påstand om at kjøpet av Chelsea skjedde på ordre fra Putin Abramovitsj har trøbbel med.
Det tredje som er bra de lange linjene. I virkeligheten var det aldri hensikten å innføre demokrati i Russland, tydeligvis. I stedet ble håpet om et fritt og åpent samfunn slukket, og KGB fikk revansje.
Det virker uansett ikke som et sted man har lyst til å plassere pengene sine.
