Espen Henriksen, Institutt for finans, BI Foto: Privat

Utvalget som skulle vurdere klimarisiko i Statens pensjonsfond - Utland (SPU eller «Oljefondet»), la frem rapporten sin fredag formiddag. Rapporten er presis, etterrettelig og velskrevet. Den er ikke bare relevant for forvaltningen av SPU, men også for kapitalforvaltere generelt.

Hypotetisk over- og undervekting av selskaper eller sektorer ville være symbolpolitikk uten materielle konsekvenser eller effekt på klimaendringene.

Utvalget slår fast at det som har vært fondets suksessoppskrift fra start, bør ligge fast. Strategien bør fortsatt være en indeksnær og kostnadseffektiv forvaltning der løse innfall fra forvaltere eller politikere om hva som kan være gode investeringer, begrenses til et minimum. Det er ingen avveiing mellom dagens forvaltningsstrategi og SPUs bidrag til å redusere global klimarisiko. Hypotetisk over- og undervekting av selskaper eller sektorer ville være symbolpolitikk uten materielle konsekvenser eller effekt på klimaendringene.

Prising av klimarisiko

Hensiktsmessig eierskapsutøvelse er ifølge utvalget det viktigste bidraget forvaltningen av SPU kan gi for å redusere klimarisiko og for at Parisavtalens mål oppnås. Eierskapsutøvelsen bør styrke finansmarkedenes generelle evne til å prise klimarisiko, hvilket i sin tur vil bidra til at markedene blir enda bedre til å kanalisere kapital til de mest lovende nye teknologiene i omstillingen til et lavutslippssamfunn.

Utvalget slår fast at det ikke er grunn til å hevde at klimarisiko er feilpriset av finansmarkedene

Utvalget er klargjørende på flere punkter. Et av dem er: At klimakrisen kan karakteriseres som en markedssvikt, betyr ikke at det er en markedssvikt i finansielle markeder. Utvalget slår tvert imot fast at det ikke er grunn til å hevde at klimarisiko er feilpriset av finansmarkedene.

Markedssvikten

Effektiv politikk for å bekjempe klimakrisen bør fokusere på markedssvikten som er rot-årsaken til krisen; hvilket er at den private prisen på klimagass-utslipp er lavere enn kostnadene det påfører fellesskapet. Et eksempel på politikk for å bøte på denne markedssvikten er CO2-prising. Aksjepriser og forventet avkastning i finansielle markeder vil, blant annet, reflektere forventninger om fremtidige CO2-priser.

Utvalget styrer elegant rundt noen av de potensielle implikasjonene for forvaltningsstrategien til SPU om skulle vise seg at klimarisiko er en såkalt «priset risikofaktor». I et innspill til utvalget påpekte Espen Moen, Gisle Natvik og jeg at selv om gjennomsnittsinvestoren, per definisjon, må være nøytralt vektet i alle faktorer, så er Norge som nasjon antakelig bedre rustet enn de fleste til å bære klimarisiko. 

Om studier skulle slå fast at klimarisiko er en priset risikofaktor, ville den finansielle implikasjonen i så fall ha vært at SPU burde overvekte foretak med stor klimarisiko og undervekte foretak med lav klimarisiko. Et slikt grep ville neppe fått politisk aksept.

Ikke porteføljeavvik

Utvalget påpeker i stedet at et annet særtrekk ved Norge er at vi er spesielt avhengig av velfungerende internasjonale finansmarkeder. Ifølge utvalget kan et bredere nasjonalformuesperspektiv kanskje illustrere at håndteringen av klimarisiko for SPU ikke handler om hvordan porteføljen bør avvike fra markedsvekter, men heller om hvordan forvaltningen av SPU kan bidra til at finansmarkeder fungerer så godt som mulig.

Det er særlig gjennom hensiktsmessig eierskapsutøvelse at forvaltningen av SPU kan bidra til at finansmarkedene fungerer så godt som mulig. Mekanismen utvalget synes å ha i tankene er at om informasjon om foretaks utslipp og klimagassavtrykk blir gjort offentliggjort på standardiserte og etterrettelige måter, vil aksjepriser gi enda bedre og mer presis informasjon om klimarisiko. Utvalget legger vekt på at fondets forvaltning tidligere har gitt inspirasjon til og virket normdannende overfor investorer i inn- og utland.

Holde lav profil

Med forbehold om at jeg kan ha oversett noe i rapporten, så er det tre forhold som hadde fortjent mer utførlig diskusjon og analyse. For det første om det er en fare for at utvalgets forslag vil føre til at fondet tiltrekker seg enda mer oppmerksomhet. Med sin størrelse er det allerede en naturlig skyteskive for ikke-statlige organisasjoner. Det har potensielt en stor kostnad. For å holde fondet unna trøbbel er vi antakelig best tjent med om forvalter holder en lavest mulig profil og at fondet internasjonalt er så lite kjent som mulig utover profesjonelle kapitalforvaltningsmiljøer. 

For å holde fondet unna trøbbel er vi antakelig best tjent med om forvalter holder en lavest mulig profil og at fondet internasjonalt er så lite kjent som mulig utover profesjonelle kapitalforvaltningsmiljøer.

For det andre synes det ikke å være klart artikulerte forventninger til nivået og etterretteligheten av prinsippene. Normdannelse og inspirasjon for andre synes å være et kritisk premiss for utvalgets forslag. Om Norges Bank ville opptre alene i sin eierskapsutøvelse, ville utvalgets forslag neppe vært regningssvarende for Norge. Om derimot de styrende prinsippene for eierskapsutøvelse er så gode, grundig begrunnet og etterrettelige at andre kapitalforvaltere også velger å følge dem, vil de kunne få bredt gjennomslag og dermed være regningssvarende.

For dyre krav?

For det tredje problematiseres ikke de mulige negative konsekvensene av å pålegge børsnoterte foretak ytterligere rapporteringskrav. Norges Bank har tidligere uttrykt bekymring for at antall børsnoterte selskaper har falt de siste par tiårene. En viktig grunn til denne utviklingen kan være stadig mer omfattende rapporteringskrav. Selv om de rapporteringskravene utvalget tar til orde for, i seg selv er gode, ville det ha vært fint med noen prinsipielle betraktninger om dette.

I sum har utvalget levert en grundig og godt skrevet rapport. Som utvalget implisitt påpeker så kan ikke kapitalforvaltere adressere rot-årsakene til klimakrisen. I et klimaperspektiv vil over- og undervekting av selskaper i en finansiell portefølje være symbolpolitikk uten effekt på klimaendringene. 

En forutsetning for kraftig reduksjon i CO2-utslipp er bindende internasjonale avtaler om avgifter og kvoter. Men med utvalgets forslag vil forhåpentligvis finansmarkedene fungere som en bedre og mer finkalibrert katalysator slik at de avgifts- og kvotesystemene som politikerne blir enige om, raskere blir reflektert i priser og i reelle investeringer.