Mods, The September When, Peltz og Morten Abel. En av Norges virkelige popstjerner har mange hatter, mange ansikter, mange uttrykk. Og det har ikke bare vært musikk heller. Morten Abel har skrevet roman, spilt i filmer og stått på teaterscener, og snart er han i gang med kunstkarrieren også.
– Nå har jeg sjansen – igjen – til å bruke den erfaringen jeg har fått fra musikken. Selv om det er to bransjer, er det veldig mange likheter. En av tingene jeg har bestemt meg for å være veldig forsiktig med er det første anslaget. Den demoen du sender til plateselskapet skal være god for at den skal bli lagt merke til, så nå har jeg brukt fire-fem år på å jobbe helt konkret med maleri, forteller Abel.
Før det blir noen utstilling har han ny plate å vise frem. Hans åttende soloalbum og siste del av en norskspråklig trilogi om eget hverdagsliv. Om «oppturer og nedturer, anger og svik, kjærlighet og glede», som han formulerer det. Tittelen er «Bare prøv deg, sjelefred» og følger de to utgivelsene «I fullt alvor» (2015) og «Evig din» (2018).
– Det var ikke tungt å være personlig, sier Abel.
– Jeg satt meg ikke ned og bestemte meg for at nå skulle jeg være så ærlig som mulig, jeg bare skrev det jeg ser, føler og tenker. Det var aldri noe jeg oppfattet som utleverende. Dette handler ikke bare om mitt liv, men er historiene til veldig, veldig mange.
– Grunnen til at jeg begynte å skrive på norsk? Det var et strekk fra 2006 og utover hvor jeg gjorde teater, en musikal, spilte inn to album, og så kom en fusjon som gjorde at alle jeg hadde jobbet med i plateselskapet forsvant. Jeg har et veldig godt album som heter «Full of dreams» fra den tiden som ikke er utgitt, som jeg må finne en anledning til å slippe. Da jeg sto midt oppi det begynte jeg å lage noen singler, og det var litt for mange involvert som skulle mene noe. Jeg var usikker og tenkte at føkk, jeg må bare komme meg videre. Jeg kan ikke stå her og stampe, og bestemte meg for å rydde pulten og begynne på nytt. Jeg var på et veldig kreativt sted, men tenkte at jeg måtte gjøre noe annerledes. Det måtte være noe nytt ved dette albumet, så da begynte jeg å skrive på norsk.
« Jeg kjenner ekte glede når vi står på scenen med de låtene. »
Anno 1981
Første gang Norge fikk stifte bekjentskap med Morten Abel dukket han opp som vokalist i stavangerbandet Mods i 1981. Den gang benyttet han også etternavnet Knutsen, og Mods ble lokale helter, ikke minst på grunn av sangen «Tore Tang». Etter tre plater var det slutt. Det ble militærtjeneste og deretter jobb på plattform i Nordsjøen og i spedisjonsfirma i Stavanger, før musikken banket på og ville inn igjen.
The September When startet som en trio og debuterte med en plate i 1989 som Abel ikke er spesielt fornøyd med i dag. Med oppfølgeren «Mother I’ve Been Kissed», som kom to år senere, ble bandet som nå var kvintett en kjempesuksess, og utover 90-tallet et av Norges desidert mest suksessfulle band.
På den nye platen synger Abel om denne tiden i sangen «Sol og høy himmel». Den fremstår som et slags forsvarsskrift, og det er lett å tenke på noen ugunstige skriverier fra en del år tilbake.
– Her har jeg hatt Oslo og sommeren i minne, 90-tallet da jeg bodde her. Jeg flytta til byen, og alt var nytt og spennende. Jeg fikk nye venner, og det var litt den feelingen at du kom fra provinsen og inn i storbyen. Det var mye natterangling og mye spennende, og det var en kreativ periode. Vi lagde den beste The September When-plata, og det ble Peltz i etterkant av det. Så fikk jeg egentlig nok. Jeg følte at jeg kanskje var litt på vei inn i noe det ville være vanskelig å komme seg ut av på et senere tidspunkt. Da gjorde jeg mye rare ting. Jeg oppløste et band som var så jæklig veletablert, som gikk for fulle hus. Det var egentlig mitt prosjekt på mange måter, selv om vi var tre stykker som starta det og alle fem var med og bygge det opp, men det var mine låter og min visjon som ble fulgt. Så oppløste jeg det, sier Abel og rister på hodet.
Trengte han et ordentlig brudd for å få livet inn på nye spor?
– Det hadde med det kreative å gjøre. Jeg hadde låter jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på skulle få den innpakningen jeg var ute etter. Vi var to som bodde i Oslo, mens resten bodde i Stavanger. Kontakten begynte å bli mindre. Det var ikke noe uvennskap, men jeg hadde så mye musikk. Jeg kunne satt det på vent, og skjønner ikke helt hvorfor jeg skulle oppløse bandet. Jeg var kanskje litt forvirra i den tiden, litt høy på meg sjøl, men nå er iallfall The September When bedre enn noensinne. Det er et band i utvikling og høyst operativt, og det er ikke sikkert det hadde vært det hvis ikke det bruddet hadde skjedd. Så «Sol og høy himmel» handler om den tiden i Oslo og tomheten etterpå. Hva skjer nå, liksom. Folk begynner å vokse til og … ja, den livsstilen er ikke noe du vil skal følge deg resten av livet. Heldigvis.
«Seeing someone»
Morten Abel er på et ganske annet og roligere sted i dag. Han har for lengst flyttet tilbake til Stavanger, og har et langt ekteskap bak seg. Dagens sivilstatus er «seeing someone», og han er alenefar med ansvar for to barn annenhver uke.
– Det er topp. Anbefales, sier han og ler.
– Nå er jeg kommet til et sted i livet hvor jeg har det veldig bra på alle måter. Jeg har ikke noen hangups, jeg har ikke noe addiction på noen greier, jeg er sunn og frisk, jeg har gode forhold, jeg har barn og familie og god økonomi, og alt er ganske greit. Jeg gleder meg til hver konsert, jeg gleder meg til å jobbe i atelieret med billedkunst, og jeg gleder meg til prosjektene jeg skal gjøre i studio. Jeg har entusiasmen ennå, og jeg har energien. Jeg føler meg veldig privilegert.
– Men det skjer også noe med deg som popstjerne? Du blir gjenstand for en oppmerksomhet som er abnorm sammenlignet med hva andre mennesker går gjennom.
– Ja, og det er litt derfor jeg har valgt å bo i Stavanger. Ikke for å holde en lav profil, jeg gjør jo det som må til for at jeg skal være synlig i markedet, men nå har jeg klart å venne meg til det. Jeg har klart å styre ganske godt ut ifra de kortene jeg har fått utdelt.
– Ganske krevende
Etter at han oppløste The September When startet Abel rocketrioen Peltz som ga ut én plate før han bestemte seg for å gå solo. Han startet med å flytte til London.
– Det begynte vel med en sånn usikkerhet rundt hvorvidt det var mulig å leve av dette her. Erfaringen med Mods var ganske krevende. Vi reiste rundt i en lurvete buss, hadde anlegg baki som ikke var sikra som vi hadde kjøpt sjøl, sjåfører uten sertifikat, alt det. Å spille fire sett, begynne klokken åtte og slutte klokken tolv, og så sove i en gymsal, det var ikke noe for meg. Det var en god erfaring, så jeg visste hva jeg ikke ville, sier han med overbevisning.
– Dette er veldig kjekt å drive på med, men det måtte være noe jeg kunne leve av på sikt, ikke bare i fem år, så jeg måtte prøve å tenke litt stort. Med A-ha hadde vi sett at det var mulig, så tanken var å ha et større marked. Det var kanskje en viss naivitet i å tro det kunne gå an. Etter The September When tenkte jeg OK, jeg vil ikke være i Oslo på en stund, og jeg vil ikke være i Stavanger på en stund, så jeg drar til London, så er jeg her og føler på det.
– Så lurte jeg på hva faen jeg skulle gjøre,
Det var en kreativ periode hvor han skrev mye musikk, og en dag han lå i badekaret ringte telefonen. I den andre enden hørte han stemmen til plateselskapslegenden Seymour Stein som i sin tid startet Sire Records. Han presenterte seg, sa «I've got your tape» og inviterte til møte.
– Jeg dro ned på kontoret til Seymour Stein, og så hadde jeg ikke noe band, ikke sant. «I’ve gotta see you live», sa han. Så lurte jeg på hva faen jeg skulle gjøre, skulle jeg ringe de gamle bandkameratene mine i The September When? Jeg klarte ikke følge det opp. Det var jo en bekreftelse på mitt talent, jeg forsto at jeg hadde noe. Jeg kunne skrive låter, men jeg klarte ikke å forme det til noe og hadde verken management eller band.
Morten Abel ble hentet hjem igjen med et kontraktstilbud han ikke kunne si nei til, og i overgangen til 2000-tallet ble han profet i eget land som soloartist. Platene «Here We Go Then», «You And I» (1999), «I’ll Come Back And Love You Forever» (2001) og «Being Everything», «Knowing Nothing »(2003) ble alle salgssuksesser. I ettertid er han da også glad for at han dro tilbake til Norge.
Med utgivelsen av den nye platen «Bare prøv deg, sjelefred» feirer han 40 år som plateartist, og i oktober neste år fyller han 60. Hvilke tanker gjør han seg rundt disse høye tallene?
– Krefter i managementet vil at vi skal markere dette stort i Stavanger, med en serie konserter med symfoniorkester og sånn. Da det ble nevnt første gang tenkte jeg at det kunne vært OK, men jeg har det ikke i meg å feire meg selv. Det må kanskje ses i sammenheng med at jeg har litt problemer med å håndtere ros. Det er litt dumt. Jeg burde omfavnet det og vært stolt og sagt, «shit, jeg har gjort mye bra», og det gjør jeg for så vidt også. Dypt inni meg er jeg stolt av veldig mye av det jeg har gjort. Jeg har bomma mange ganger, men stort sett har det vært noen veldig gode strekk hvis jeg skal se meg tilbake. Det har vært Mods og The September When og Peltz og disse sologreiene, og ja, det har vært bra. Men det blir en påkjenning. Et jubileum kommer litt i veien for de planene jeg egentlig har.
– Er ikke det et paradoks? Du har alltid søkt popstjernerollen, som er veldig utadvendt og bør være mottagelig for ros og publikums gunst, men likevel har du i deg et slags ubehag?
– Ja, det er et paradoks. Når man i begynnelsen av tenårene begynner å fatte interesse for pop og musikk og den kulturen er det mange som står foran speilet og drømmer om å synge og begynner i den enden. Det var helt utenkelig for meg. Jeg har aldri drømt om å stå på en scene og bli popstjerne. Når jeg ser tilbake så har jeg likt å være tydelig med klær og solbriller, og kanskje det er som et slags show. Det høres jo teit ut, men jeg har alltid lidd av en veldig sjenanse. Jeg har vært veldig sjenert, samtidig som jeg har vært litt brautende og cocky.
Er ikke det som en klovnerolle, som i sirkusmanesjen, at man har den beskyttende masken?
– Det er noe der, men da jeg oppdaget musikken var det magien jeg følte i kroppen, den rislingen gjennom hele nervesystemet, som trigga meg og fikk meg til å begynne å utforske, til å begynne å spille gitar og bli kjent med dette mirakelet.
Alltid bra stylet, men ikke opptatt av mote
En medvirkende årsak til soloartisten Morten Abels suksess har vært den bevisste imagebyggingen. Gjennom platecovere, musikkvideoer og fotosessions har karakteren Morten Abel steget frem, og av åtte soloalbum har syv vist et portrett av mannen. Unntaket er platen Some Of Us Will Make It der han er byttet ut med en måke.
– Det var litt tilfeldig. Jeg følte ikke at vi hadde fotomateriale som var godt nok, og så kom dette bildet av måken som jeg syntes passet så godt til tittelen. Jeg synes det er et fantastisk cover, men det går ikke inn i serien. Å, at vi måtte begynne å snakke om det! stønner han.
« Jeg tror aldri jeg helt har oppfattet meg som popstjerne »
– Det jeg har vært inspirert av er sterke visuelle karakterer som jeg vokste opp med, David Bowie, Freddie Mercury, Marc Bolan. 70-tallet var et fantastisk tiår å vokse opp i. Den største gleden var jo å sitte og bla i platecover og se på disse karakterene og lure på hva slags typer de er. Jeg husker Beatles seint på 60-tallet, fra en fotosession fra huset til John Lennon i Tittenhurst Park, der Paul McCartney hadde en sånn fin, hvit skjorte som jeg absolutt skulle ha tak i. Så må vi på en måte også forholde oss litt til tiden vi lever i, sånn at du ikke ser helt koko ut, men jeg liker et godt portrett.
Klærne har spilt en stor rolle i Abels imageprofil. Han er alltid bra stylet, men personlig er han ikke opptatt av mote.
– 80 prosent av tiden ser jeg ut som en sekk poteter. Du stikker hull på den ballongen hvis du ringer på og jeg åpner døra en lørdag formiddag.
– Det er altså viktig for deg som artist, men ikke som privatperson, at du ser bra ut?
– Ja. Det er liksom en følelse du har når du skal treffe folk eller skal ut og bli sett. Det er også det at du vet at du blir sett, hviskingen og alt det. Det føler jeg veldig sterkt på kroppen, og da er det bedre å se ordentlig ut og ikke ha egg overalt. Never trust a man with egg on his face!
– Digger du å være popstjerne når du står på scenen?
– Jeg tror aldri jeg helt har oppfattet meg som popstjerne. Jo større format, jo større scene og jo flere folk, desto lettere er det.
De siste to årene har Abel turnert med et duoprosjekt sammen med trommeslageren Thomas Gallatin. Det har gitt god trening i publikumshåndtering. Det intime formatet har tvunget ham til å kommunisere på andre måter enn gjennom alle faktene han er kjent for.
– Du begynner liksom med å ønske velkommen og si «dette er min gode venn Thomas», og så forteller du en eller annen historie. Dette er helt nytt for meg. Så er det noen historier som begynner å etablere seg mellom låtene, så ler folk litt så du kjører den neste gang, og så prøver du på nytt igjen og står og stotrer litt … Men jeg digger å stå på scenen. Det jeg jobber med nå er å være absolutt til stede i øyeblikket. Når du prøver å meditere skal du sitte i fem minutter, ti minutter, og bare høre på din egen pust. Tankene kommer jo uansett, men du skal bare akseptere at de er der og la dem passere, så skal du tilbake til pusten. Det er utrolig vanskelig. Det jeg jobber med på scenen nå er å være akkurat i øyeblikket, som en slags meditasjon. Kommer det forstyrrende tanker, går jeg tilbake til øyeblikket.
Kunstnerspire
The September When ble første gang reaktivert i 2007, og den første gjenforeningskonserten med Mods fant sted på Viking stadion i Stavanger i 2012. Den var alt annet enn intim, med hele 25 000 publikummere. Dette betyr at Abel i realiteten har hele tre muligheter til å holde karrieren i gang. Nå er også honorarene adskillig høyere enn tidligere, så føler han at han endelig får lønn for alt strevet?
– Tenker du Mammon?
– Jeg gjør i grunnen det. Samtidig er vel også publikum mer takknemlig, glade for å høre de gamle sangene og villige til både å bruke penger og tid på deg?
– Når det gjelder Mods er det helt spesielt nå. Vi har ikke jobba med det, det er ikke på grunn av oss, men utelukkende folket som har tatt dette til seg. Vi skal gjøre to konserter på Viking stadion neste år. Det er helt vilt. Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det, men skal man snakke om ren økonomisk payback, så absolutt. Det er fortjent, ha-ha. Det var smalhans da det sto på. Men viktigere er fenomenet, det helt uvirkelige, jeg har litt vanskelig for å ta det til meg. The September When synes jeg er uhyre spennende musikalsk. Det var kanskje den viktigste perioden hvor jeg utviklet meg som musiker, og jeg kjenner ekte glede når vi står på scenen med de låtene. Det var kanskje noe av det beste jeg har vært med på.
Morten Abel antyder at en debututstilling, muligens sammen med andre kunstnere, kan finne sted neste sommer, men hva med musikken nå som den norske trilogien er ferdig?
– Jeg trives med å skrive på norsk, og jobber nå med et 2022-album, med Janove som produsent. Men på et tidspunkt skal jeg gi ut Full Of Dreams-albumet, og det kan jo inspirere til å skrive på engelsk igjen. Det er et språk jeg elsker i musikken.
