En sjøens mann. Firebarnsfar. Ståle Rodahl vokste opp i Svolvær i Lofoten med å skjære torsketunger og losse av båter. Seks år gammel mønstret han farens båt for første gang. Hver sommer var han med på båten i en måned. Jobben var å banke bort rust.

– Hvis jeg ikke var på den båten var jeg på en annen. Jeg har mye tilknytning til sjøen, sier Rodahl.

Nå skal han ta oss med til havets bunn. Til der Green Minerals mener veien ligger klar for nye eventyr på norsk sokkel.

– Marin gruvedrift er helt nødvendig for at verden skal klare det grønne skiftet, sier han.

Verden skal bli elektrisk. Og da er det stort behov for metaller som kobber, kobolt og nikkel til batteriproduksjon.

– Alle måltall om elbiler, solpaneler og vindmøller har som en underliggende antagelse at vi har nok av disse råstoffene. Det har vi ikke.

Han serverer noen tall som deltagerne på Paretokonferansen også har fått tygge på. Woodmackenzie har regnet ut at det må investeres 1,7 trillioner dollar i utvinning av de mest sentrale mineralene frem mot 2035 for å nå togradersmålet. Rodahl presenterer en oransje kurve som viser planlagte investeringer. En blå viser behovet.

– Det er ingen plan for 90 prosent av dette enorme investeringsbehovet. Forskjellen mellom den blå og oransje linjen er det grønne skiftet at risk.

Men Rodahl har en plan. Langs Mohnsryggen, som strekker seg fra Jan Mayen til sørspissen av Spitsbergen, er det gjennom 20 år med forskning av Universitet i Bergen funnet store ressurser av mineraler. De siste årene har Oljedirektoratet kastet seg på. Mye data er samlet inn. Prøvene som er tatt skal være lovende.

– Svært rike ressurser, sier Rodahl.

Han snakker om gehalt, altså hvor mange prosent rent metall som finnes i malmen.

– Nye kobbergruver på land har en gehalt fra 0,6 prosent og nedover. På Mohnsryggen er det funnet en gehalt på opp mot 14 prosent. Internt kaller vi det supermalm.

Usikre i Equinor

Rodahl har flere tall å komme med. NTNU har regnet seg frem til et ressurspotensial på 700 milliarder kroner langs Mohnryggen. Med dagens metallpriser ville regnestykkets sum rundet 1.000 milliarder.

– Bare Fiji har større potensiale for mineralreserver enn oss på havbunnen. Ved å åpne for miljøvennlig utvinning av disse enorme ressursene kan Norge være med å definere rammebetingelsene for industrien og ta en ledende posisjon i verden.

Mye gjenstår før vi kan komme dit, men noe er allerede gjort. I 2019 kom loven om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen, og i januar i år sendte regjeringen ut på høring et forslag til konsekvensutredningsprogram for mineralutvinningen. 

FRA LOFOTEN: Båter, fisk, sjø og idrett var en stor del av barndommen til Ståle Rodahl. Foto: Iván Kverme

Høringssvarene viser at ikke alle er like positive som Rodahl. Equinor har sett på utvinning av havbunnsmineraler siden 2015, og skriver at «vi fortsetter arbeidet med å forstå om det er teknisk mulig, hvilken effekt det kan ha på miljøet og om aktiviteten har nødvendig legitimitet i samfunnet for å evaluere om dette er en virksomhet vi ønsker å drive i fremtiden». De store miljøorganisasjonene krever full stans i åpningsprosessen fordi havforskere sier vi ikke har nok kunnskap om dyphavsnaturen.

– Da må jeg jo spørre hva som er alternativet? Vi har en nåsituasjon med gruver på land som ikke er bærekraftige fordi vi allerede har utnyttet de gode ressursene. Tenk hvor mye verdifullt land, som for eksempel Amazonas, som må ryddes bort per kilo kobber som utvinnes.

Et stort problem har oppstått, mener Rodahl, når lite effektive gruver skal håndtere en stadig voksende etterspørsel. Det blir rett og slett produsert masse avfall i jakten på de sentrale metallene.

– Miljøorganisasjonene vil nok snakke om resirkulering, men mengden ressurser i økonomien er per i dag for liten til at det er svaret. Da gjenstår det å kutte i etterspørselen, i en tid der den er i ferd med å eksplodere som følge av det grønne skiftet. Eventuelt gjenstår det å stikke hodet i sanden og se bort fra de meget negative konsekvensene gruvedrift på land har, sier Rodahl og fortsetter. 

– Selv om konsekvensene ikke vises i Vesten, så skjer det likevel. Det er egentlig ganske usolidarisk. Vesten lar utviklingslandene ta støyten for eget ressursbehov.  

– Burde Norge vært enda mer frempå?

– Et demokrati har sine styrker og svakheter, der styrkene definitivt er sterkest. Men på dette området har demokratiet tradisjon for over tid å tvile seg frem til et svar, svarer Rodahl.

I Kina har de derimot kommet mye lenger, sier han.

– Det kommunistiske systemet er effektivt når det fungerer, med direkte kommandolinje og langsiktig tenking. For 20 år siden skjønte Kina at det var lurt å få grep om disse ressursene. Nå har landet en stor egenproduksjon, og har sikret seg tilgang i andre deler av verden, som Afrika. Det gjør ikke akkurat det geopolitiske bildet for USA og Europa enklere. Disse ressursene er også helt nødvendige for forsvarsindustrien.

Les også

Gruvesjef avslører: Dette kan gi prissjokk på elbiler

Råvaremarkedene heller kaldt vann i årene på alle som planlegger et lavutslippssamfunn. Det er ikke nok kobber i verden. Elbiler, vindmøller og solparker gir prisboom og tar knekken på forsyningene.

Halvt år i Karibia

Rodahl vokste opp i Svolvær lenge før turistene hadde funnet byen. Det var fiske og handel som sto sentralt. Fra januar til april skar han ut torsketunger. Det begynte da han var åtte år. I tenårene begynte han med lossing av båter.

– Rakk du litt skole også?

– Ja, det gikk stort sett fint. Det hendte at læreren kom ned på kaia for å hente oss.

Han dro senere sørover til Sandvika og BI, som han forlot som siviløkonom. Deretter fulgte jobb i meglerhuset Alfred Berg, der han ble analysesjef for Norge. Da selskapet startet opp en amerikansk virksomhet flyttet han med til New York og jobbet på Wall Street i fem år.

Så ble meglerhuset kjøpt av den nederlandske banken ABN Amro.

– Da gikk det.... Vi fikk nye eiere, for å si det sånn.

Rodahl fikk såkalte golden handcuffs, og ble med ABN Amro i tre år, som leder av analysevirksomheten i Europa. Basen var i London der han hadde etablert seg med kone og barn. Da han var ferdig i den nederlandske banken, foreslo Rodahl et halvt års langt seilas i Karibia. En helg på Den engelske kanal skulle avgjøre om resten av familien var med på ideen.

– Vi fikk et helvetes møkkavær hele helga. Jeg var sikker på at familien var dritt lei.

Da de kom tilbake i bilen spurte Rodahl familien om hva de syntes. De svarte at hvis det kunne være så fint i det møkkaværet, måtte det jo være en drøm å seile i Karibia.

– Jeg trodde jeg skulle svime av.

Med en datter på sju år og en sønn på fire måneder mønstret de ombord og seilte rundt i Karibia.

Røkkes tidligere letesjef  

For Green Minerals blir seilaset adskillig lengre, selv om Rodahl har lagt opp til en stram tidsplan med prøveproduksjon i 2026 og fullskala produksjon i 2028.

– Er det urealistisk raskt?

– Mye avhenger av norske myndigheter, at åpningsprosessen går som den skal, at data frigis til industrien og at det miljømessige rammeverket kommer på plass. Våren 2023 forventer vi en endelig beslutning om åpning i Stortinget, sier Rodahl.

– Hvis dette går i mål: Hva om dere blir konkurrert ut fra lisensene?

– Vi har vært pionerer innenfor denne industrien, har investert betydelige ressurser og har tatt en lederrolle. Jeg forventer at vår posisjon som «first mover» gir utslag når lisenser skal deles ut.

Green Minerals har allerede inngått mange partnerskap som har sikret kompetanse i alle faser frem til mineralene når land. I løpet av kort tid drar selskapet ut på forskningstokt ledet av professor Bramley Murton fra Universitetet i Southampton. Neste år blir det et nytt tokt.

–Bram er anerkjent som den fremste eksperten globalt på dette området, og toktene er viktige for å gi oss tidlig tilgang på data og prøver som vil være med å forme leteaktivitetene våre. Denne industrien er så fersk at mesteparten av kompetansen er hos akademia, og da må vi jobbe med de fremste akademiske ressursene. Det gjør vi også i Norge.

Rodahl har sikret seg Kjell Røkkes tidligere sjefgeolog og letesjef, Ståle Monstad. Sjefingeniør Maxime Lesage har en doktorgrad innenfor marine mineraler. Styremedlem Øivind A. Dahl-Stamnes har jobbet i mange år for Equinor og ExxonMobil med letesøknader. Espen Simonstad har også lang erfaring fra leting etter olje og gass. 

– Vi har et veldig solid team som gir oss en god posisjon i forhandlinger med partnere. Vi er ikke et par geologer som har en idé om at det finnes mye ressurser der ute.

Ble privat investor

Tilbake i Norge etter seiltur og jobb i utlandet, begynte Rodahl som partner hos Jan Petter Collier i ABG, der han etter hvert ble ansvarlig for meglervirksomheten. Etter fem år takket han for seg og startet hedgefondet Harpoon Capital Management.

– Vi drev det i fire år gjennom finanskrisen, og det gikk bra. I 2008 var børsen ned rundt 60 prosent og fondet vårt var opp 6. Vi slo børsen alle årene. Etter finanskrisen forandret forutsetningene seg med nye reguleringer som gjorde at vi måtte rapportere på lik linje med DNB. Da la vi ned.

Rodahl fortsatte som privat investor i mange år frem til seismikkselskapet Seabird Exploration kom seilende inn fra siden. Han ble etter kort tid styreleder, etablerte en ny ledelse og iverksatte en omfattende restrukturering av selskapet.

– Vi sa opp 70 prosent av de ansatte, omorganiserte til prosjektbasert organisasjon, flyttet alle til ett gulv i Bergen, fartøy som ikke var konkurransedyktige ble vraket og vi fikk ordnet med bankfinansiering for første gang i selskapets 24-årige historie.

Og så måtte det grønne skiftet inn som en del av strategien.

– Ethvert selskap som opererer innenfor fossil energi må forstå den veien verden går. I Seabird så vi på flere muligheter der vi kunne bruke eksisterende kunnskap og ressurser. Da vi kom over havbunnsmineralloven var det ingen tvil. Da gikk det ganske kjapt fremover.

– For Seabird handlet det om å overleve?

– Vi har klart oss fint, så det blir jo litt dramatisk å si. Men hvis du fremmer den påstanden, kan jeg vel ikke si meg uenig. Dette selskapet hadde ikke overlevd om ikke umiddelbare og kraftfulle grep hadde blitt tatt.

Da Green Minerals ble børsnotert i mars i år ble det klart at de største verdiene lå i det nye selskapet. Mineralselskapet er nå verdsatt til 205 millioner kroner, mens Seabird har en verdi på 150 millioner.

– Dermed var ikke Seabird lenger representativt som holdingselskap.

Seabird ble flyttet et hakk ned i strukturen. Holdingselskapet er i ferd med å bli flyttet hjem fra Kypros, og har fått navnet Green Energy Group.

– Selskapet skal drive forretningsutvikling på litt bredere basis med mulighet for å investere i flere områder og starte flere selskaper. Bærekraftige selskaper med omsetning i størrelsesorden 20 til 200 millioner kroner er vårt hovedfokus for nye investeringer.

20.000 arbeidsplasser

Rodahl har flere tall og argumenter som skal tilsi en norsk satsing på mineralutvinning på havbunnen. En Rystad Energy-rapport i fjor konkluderte med at utvinningen kan bidra med 20.000 arbeidsplasser, inkludert servicenæringen rundt.

– Rystad så på det samme om vind, og kom til litt over 4.000 arbeidsplasser. Det gir litt perspektiv på hva den industrien vi jobber frem kan bidra med.

Green Minerals har regnet seg frem til et investeringsbehov på én milliard dollar for å sette opp et fullskala produksjonssystem på havbunnen. Likevel mener Rodahl at industrien vil være svært lønnsom.

– Og det fra dag én. Vi kan på en lønnsom måte bidra med ressurser inn i det grønne skiftet gjennom bærekraftig gruvedrift, og samtidig sørge for at Norge tar en ledende rolle i verden på dette. Jeg kan ikke se annet enn at dette er vinn-vinn-vinn.

Han håper på en fremtid der gruvedrift på havbunnen kan reguleres på samme måte som olje- og gassbransjen er blitt.

– Det er ingen grunn til å finne opp hjulet på nytt. Mer enn 50 år med regulering av olje og gass har vært en stor suksess.

En anbefaling til menn

På hjemmebane startet Rodahl i fjor et eget prosjekt; å bli småbarnsfar igjen i en alder av 56 år. Med sin nye kone har han fått en datter som nå er ett år.

– Jeg vil oppfordre alle menn til å gjøre det samme. Det har vært helt fantastisk å bli far igjen i en fase av livet der jeg har mye mer ro. En ekstra bonus er det at jeg ikke har følt meg yngre enn dette siden starten av 30-årene.

Så får vi bare se hvor gammel datteren hans blir før marin gruvedrift eventuelt blir en etablert industri i Norge.