Plasser ansvaret for beskatningen der det hører hjemme!

I takt med at samfunnet åpner opp etter pandemien, er det viktig å stimulere næringslivet for å bidra til vekst og flere arbeidsplasser. Noe av det viktigste den nye regjeringen kan gjøre, er å forenkle og redusere administrative byrder.

Rune Aale-Hansen. Foto: Iván Kverme

I dag er det slik at arbeidsgiver har ansvaret for å innrapportere alle skattepliktige fordeler de ansatte mottar som følge av arbeidsforholdet. Vi snakker om frynsegoder i form av gaver, private reiser, medlemskap på treningssenter o.l. som den ansatte får fra en forretningsforbindelse og som arbeidsgiver ikke har kontroll på.

Ved siden av at arbeidsgiver plikter å innberette alle ytelser fra forretningsforbindelser, må arbeidsgiver også sørge for betaling av arbeidsgiveravgift. Forretningsforbindelser tolkes vidt, og det er ingen beløpsgrense per ytelse. For å etterleve reglene må arbeidsgiver:

• innhente opplysninger fra sine ansatte
• føre oversikt over hvilke ytelser som er gitt til hvem
• finne og dokumentere markedspris og fordelens verdi
• foreta innberetning.

Dette er regler som pålegger arbeidsgiver store administrative byrder, samtidig som det kan innebære inngripende kontroll med den ansattes privatøkonomi. Reglene er detaljerte og komplekse, og favner i tillegg så bredt at det for mange vil være en nær umulig oppgave å holde kontroll på enhver ytelse den ansatte får fra tredjeparter.

For å bøte på utfordringene ble det i statsbudsjettet for 2021 gjort grep for å lette på byrdene ved å øke beløpsgrensene for gaver og fjerne kravet til generell ordning. Samtidig ble det gitt til kjenne forenklinger i arbeidsgivers oppfølging der det kan legges til grunn at samlede ytelser ikke vil nå opp i beløpsgrensene.

Selv om dette var et steg i positiv retning, står vi fortsatt igjen med den grunnleggende utfordringen at reglenes rekkevidde for tredjepartsytelser er like omfattende som før. Samtidig er den påtenkte forenklingen med økte beløpsgrenser i praksis blitt begrenset etter at det positivt er uttalt at også sjablonmessige ytelser, som EKOM, kan regnes med i beløpsgrensen. Dette gjør igjen at arbeidsgivere i mindre grad kan lene seg på forenklet oppfølging.

I stedet for å gå «omveier» mener Regnskap Norge den eneste måten å løse utfordringene med naturalytelsesreglene på er å gå til kjernen, nemlig å se på omfanget av tilknytningskravet. Det vil løse mye å unnta tilbud som er vanlige i markedet, eks. personalforsikringer hos arbeidsgivers forsikringsleverandør og nabolagsrabatter. Vi foreslår videre beløpsgrense per ytelse.

Rent prinsipielt står vi for øvrig fast ved at innberetningsplikten bør ligge på den som faktisk gir ytelsen og ikke arbeidsgiver. Vi setter også et stort spørsmålstegn ved legitimiteten av å pålegge arbeidsgiveravgiftsansvaret til en part som ikke selv har kontroll over kostnaden.

Rune Aale-Hansen

Adm. direktør i Regnskap Norge