Vi drukner i investeringsmuligheter. Det er et hav av aksjer å velge mellom.
Aksjemarkedet kan også være urimelig ut over enhver fornuft. Du kan ha tenkt riktig om regioner, sektorer og trender. Men du kan fortsatt ha valgt feil aksje. Alle aksjene i sektoren går bra bortsett fra den du valgte.
En aksje til alt
Tenk om det gikk an å bare kjøpe én aksje og ha verdens beste finanshoder som hele tiden finner de beste investeringsmulighetene for deg. I oppturer og nedturer. År ut og år inn.
Vel, det kan du. I aksjeuniverset finner vi såkalte børsnoterte private equity-selskaper.
Verdens fremste er Blackstone, The Carlyle Group, KKR og svenske EQT.
Dette er navn som er hyperaktuelle i Norge.
I midten av september banket amerikanske KKR (Kohlberg Kravis Roberts) på døren til Aker og Kjell Inge Røkke for å kjøpe deres eierandel på 61,7 prosent i Ocean Yield.
Kjempefondet KKR har gode minner fra tidligere norgesbesøk. KKR kjøpte seg inn i Visma i 2010. Da ble selskapet verdsatt til 11 milliarder kroner. Senere solgte de seg ut i to omganger: I 2014 og 2017. Ved siste exit var selskapet verdsatt til 45 milliarder kroner. KKR har også vært aktiv i Sector Alarm og Söderberg & Partners.
Også de andre børsnoterte private equity-selskapene er aktive i Norge, ikke minst EQT. Er dette selskaper som kan gjøre livet enklere for en langsiktig investor?
Tall fra Bloomberg som Finansavisen har hentet ut roper et rungende ja.
Totalavkastningen (aksjepris + utbytter) er på solide 400 prosent for KKR seneste fem år. For Blackstone er tilsvarende tall 544 prosent og for The Carlyle Group er den på 314 prosent. EQT har ikke vært på børs i fem år, men har levert en totalavkastning på 448 prosent siden de gikk på børs i 2019.
Analysen
– Som en investeringsidé er det interessant å se på disse selskapene, sier Anders Johansen i Danske Bank. Interessant, men ikke så enkelt som det ser ut til.
Anders Johansen har nettopp gått inn i rollen som ny sjefstrateg i Danske Bank Norge. Han kommer fra stillingen som leder for formuesforvalterne samme sted. Tidligere har han hatt fem år som Chief Risk Advisor i Danske Bank Markets.
Johansen, som følger det amerikanske markedet tett, har tatt en titt på selskapene på vår oppfordring.
Kjøper man aksjer i Blackstone eller KKR kjøper man seg inn i managementselskapet. Under dette ligger det mange ulike fond. I fondene er pengene hentet inn fra investorer. Johansen forklarer at de børsnoterte fondene har en modell der de tjener på tre måter:
– Den første er det klassiske forvaltningshonoraret. Det er et årlig honorar på kommittert kapital. Det kan typisk være én prosent, sier Johansen.
De pengene renner inn uansett hvordan investeringsporteføljen leverer.
– Det neste er et suksesshonorar. Når fondet selger seg ut av en investering kan selskapet hente et suksesshonorar basert på hvordan avkastningen har gått. Dette kan gjerne være på 20 prosent av meravkastningen over et visst nivå, forklarer Johansen.
Det tredje elementet kan være vanskeligere å forstå og forutsi for analytikere som følger selskapene.
– Stort sett alle slike selskaper har også investert en del av selskapets kapital i fondene. Det er naturlig at en forvalter har investert i sitt eget fond, slik at alle er i samme båt.
Totalt sett gjør dette at det ikke er lett for en vanlig investor å sette seg fullt inn i forretningsmodellen.
De to siste elementene av inntektsmodellen gjør at aksjene er prosykliske. Altså, aksjen svinger mer enn markedet.
– Flere av disse selskapene har beta på rundt 1,4. De har altså høyere risiko enn markedet ellers.
Paradoksene
Johansen mener at selskapene har en god spredning i selskaper de er investert i. For eksempel opplyser Blackstone at de er investert i 100 selskaper, mens EQT opplyser at de er investert i 160. Dersom forvalterne også er blant de beste i verden burde det love godt for fremgang.
Men det er to store poenger som en investor bør ta med seg.
– Risikoen ligger i at managementet er stabilt bra. Av historien vet vi at det kan oppstå gnisninger og uenigheter og nøkkelpersoner kan hoppe av. Da står man plutselig med et helt annet selskap.
Det andre er rett og slett et stort paradoks, som Johansen peker på:
– Selve «storyen» fra disse selskapene er jo at det skal lønne seg å utvikle og eie selskaper over en periode på noen år ved å være majoritetsaksjonær utenfor børs. Men hvorfor er da disse selskapene børsnoterte?
Johansen var forvalter i Storebrand da Blackstone ble børsnotert i 2007 og han husker godt at de reagerte på nettopp dette.
– Vi humret vel litt og tenkte at børsnoteringen av Blackstone var et tydelig tegn på at toppen var nær i aksjemarkedet for en periode.
Det var den i og for seg også, for rett etterpå kom finanskrisen. Men Blackstone har fortsatt levert respektabelt, med en totalavkastning på 880 siden børsnotering.
Som en totalvurdering må Johansen skuffe oss. Disse aksjene er ingen gratis lunsj i aksjejungelen.
– Hvis du vil sette aksjeplukkingen ut til andre så ville jeg nok heller anbefalt aksjefond, sier Johansen.
Selv begynte han å interessere seg for aksjer under studiene. Før han kom til Danske Bank jobbet han seg oppover som forvalter i Storebrand. Her forvaltet han blant annet et long only aksjefond og longshort aksje-hedgefond. De siste tre årene i Storebrand var han investeringsansvarlig i Storebrand Liv der han forvaltet livselskapets portefølje på rundt 190 milliarder kroner sammen med et team på fire personer.
Nå går han på vakt som sjefstrateg i et marked der det meste er priset høyt.
– Det er spennende tider fordi markedet har steget mye og det er unormalt mye positivitet i markedet. Dette samtidig som det er mye usikkerhet rundt for eksempel om inflasjonen er permanent eller forbigående, koronavirus, nedstengninger og nye mutasjoner. De fleste markedene (aksjer, statsobligasjoner, high yield og eiendom) er blitt ganske dyre på grunn av fallende renter og pengetrykking.
Norske i lederroller
I dette markedet har likevel EQT levert utrolige resultater. Etter børsnotering høsten 2019 ble det svenske oppkjøpsfondet handlet for rundt 80 til 90 kroner. På det høyeste i sommer var aksjen nesten oppe i 450 svenske kroner.
Selskapet har en norsk konsernsjef – Christian Sinding – og en norsk partner i Anders Misund. Begge er blitt mangemilliardærer på børsnoteringen av EQT.
Etter sommerferien ble imidlertid aksjonærene tatt på sengen av en avgjørelse i styret.
I starten av september meldte en rekke nøkkelpersoner og partnere at de hadde solgt aksjer for 23 milliarder kroner etter at bindingstiden for disse aksjene overraskende var forkortet med ett år.
For noen uker siden åpnet svenske Finansinspektionen formelle undersøkelser mot EQT for mulig brudd på innsideinformasjonsreglene.
Samtidig er nordmannen Hans Fredrik Årstad sentral i KKRs satsning på Norden. For to år siden møtte Finansavisen ham i Oslo.
«Norden er et veldig viktig marked for oss. Det regulatoriske rammeverket er relativt stabilt, og det er mange av den typen selskaper vi liker: Mellomstore selskaper og større selskaper med stort internasjonalt potensial», sa Årstad den gangen.
Allerede da var KKR hissige på ESG-bølgen. Oslo Børs var mindre interessant på grunn av det store innslaget av olje- og oljeservice. Årstad forklarte hva de så etter i et nytt selskap.
«Vi liker godt å gå i partnerskap med andre sterke eiere, og vi kan sitte både i majoritets- og minoritetsposisjoner. Vi gjør flere slike transaksjoner enn noen av konkurrentene våre. Vi liker det best når eierne har komplementære styrker. Aller best er det når medeierne er familie, gründere eller andre som kjenner businessen ut og inn. Så kan vi komme inn med våre ressurser på digitalisering og nettverk. Vi kan hjelpe selskaper å nå ut globalt» sa han.
Så langt har modellen fungert. Med over 1000 prosent totalavkastning siden børsnoteringen av KKR i 2010.
