– Ikke gi meg kryptokunst til jul, fikk jeg beskjed om av søsteren min nylig. Men en god collectable som man vet kommer til å stige i verdi er fetere enn noen annen gave. Det er som aksjer. Pene aksjer.
Kjendis er å dra det litt langt, og navnet Olav Stubberud glir kanskje ikke av tungen som en fransk ost i engelskspråklige land. Men den 29-årige fotografen er langt større i utlandet enn hjemme, med en CV som inkluderer de aller største stjernene.
Justin Bieber, Snoop Dogg, Drake, Halsey og soulkomet Leon Bridges, i tillegg til norske artister som Kygo, Sigrid, Ary og Julie Bergan. Til og med dobbeltgjengeren sin, Steve-O fra Jackass-filmene, har han knipset bilder av.
Men akkurat nå står han i et gammelt industrilokale i Oslo og skal selge kunst som egentlig ikke eksisterer.
Olav Stubberud (29)
Utstillingen basic. [beta] har tatt den Los Angeles-baserte fotografen hjem til Oslo, til en gammel, iskald verkstedhall på øvre Grünerløkka. Samme dag som Finansavisen Premium møter Rykkinn-gutten, skal han lansere – eller «droppe» – en kolleksjon bestående av NFT-er, eller non-fungible tokens. Rett og slett data lagret på blockchain som kan være et bilde, en film eller lignende. Og som de seneste par årene har satt fullstendig fyr på kunstinteressen blant de yngre generasjonene.
Å eksistere digitalt
Tror du på Bitcoin, tror du gjerne på NFT-er. Og Stubberud er såpass fascinert at han har investert det meste han eier på en utstilling som i hovedsak eksisterer digitalt.
– Jeg er interessert i ytterpunktene hvor hyperdigitale elementer møter det analoge med mørkerom og filmruller, sier han.
Med hyperdigitale elementer mener han ganske sci-fi ting med heftige The Matrix-vibber. Dette inkluderer virtuell virkelighet, NFT-er, såkalte avatarer – altså 3D-modeller, og metaverset kunstig virkelighet.
– Det kommer til et bristepunkt hvor den digitale verdenen kommer til å være mer verdt enn den fysiske, mener han.
Stubberud kunne vært en av etter hvert utallige kryptokunstopportunister som har sett sitt snitt til å tjene raske penger på den digitale kunstens korte, men eksplosive levetid.
På den annen side har han mer enn gjennomsnittlig gravitas i bransjen. Den første som tok kontakt om å samarbeide var Porsche.
Ikke helt uten grunn. Paradokset er at utstillingen er et lite artistisk kvantesprang fra det han har tjent pengene sine på hittil. Senest som fotograf for noe av det mest fysiske som eksisterer.
Det siste året har Stubberud vært flue på veggen for Hollywoods favorittmachoman, Vin Diesel, og tatt bilder av skuespilleren under Dolce & Gabbanas motevisning i Venezia og Formel 1-løpet i Monza i Italia.
– Jeg vokste opp med Vin Diesel som barn med Fast & the Furious-filmene. Det er helt klart en karriereåpner og et innblikk i nye bransjer som gir mulighet til å se hvordan ting fungerer, sier han.
« Norge er lekeplassen hvor jeg prøver ut ting. »Olav Stubberud
Stubberud stod for coverbildet av Diesel i sommerutgaven av Men's Health, og bildet ble frontet på talkshowverten Jimmy Fallons The Tonight Show i beste sendetid.
Siden barndommen
Ryktet som landet ham jobben som husfotograf for den popkulturelle kongen av brente bildekk og NOS-gass rett i forbrenneren har han bygget siden barndommen.
Mens andre 11-åringer løp rundt og var bajaser, begynte Stubberud å knipse bilder. Som fersk tenåring kjøpte han sitt første kamera. Små gutter liker gjerne store smell og alt som går fort, Stubberud inkludert. Sporter som basket, fotball og turn falt lett for ham, samtidig som han likte det kreative og tegnet mye.
– Foto ble en måte å få utløp for all energien på.
Tenåringer i snowboard- og skatemiljøene er kjent for å ta bilder av og filme hverandres triksing på brett, helst hver dag etter skolen. Stubberud vokste opp med snowboardstjerner som Alexander Østreng og Ståle Sandbech. Selv om de fikk ham av stumpeskiene og på brettet, var det han som endte opp med å ta mest bilder i bakken. Sammen med brettkjører Len Jørgensen startet de snowboardgruppen RK1, med hyllest til hjemstedet Rykkinn.
– Det som var fett med snowboard og skateboard var at man gjorde det sammen. Vi fulgte hverandres progresjon. Jo flinkere de ble i bakken, desto lettere var det for meg å ta fete bilder.
– Når man er 13-14 år tenker man ikke på penger. Man gjør det fordi det er gøy og man er fri til å gjøre hva man vil.
Det første bildet han fikk på trykk var et snowboardbilde av Østreng, på sistesiden i sportsmagasinet Ultrasport. Det var store greier og ble en motivator. Da begynte han å ta massevis av snowboardbilder som fyll til porteføljen.
Han har imidlertid aldri drømt om å bli fotograf. Barndomsdrømmen om å bli paleontolog, med hyppige besøk på naturhistorisk museum for å studere de samme dinosaurene hver gang, gled over i å skulle bli fotballproff.
– Jeg har alltid vært atletisk, men så ble det dritseriøst med skrikende trenere. Jeg har aldri vært så fan av å gjøre ting andre sier jeg skal gjøre.
Han har nesten ikke sparket en ball siden.
Droppet ut av videregående
Som så mange hormonelle tenåringer før ham, følte også Stubberud at han kastet bort tiden sin på skolebenken. Etter ett år ved medier og kommunikasjon på videregående hoppet han av som 17-åring og begynte å leve av fotografering. Det første året som high school drop-out hadde han 200 reisedøgn.
– Generell studiekompetanse er et uttrykk som hjemsøkte meg en periode, sier han med et smil så de fire gulltennene glitrer i sollyset som skinner inn gjennom garasjeporten.
Snowboard og vinter hele året tok han til New Zealand, Sveits og rundt omkring i Norge. Med brettlegender som Torstein Horgmo, amerikanske Danny Kass og islandske Halldor Helgason i tillegg til freestylekjører Aleksander Aurdal og jibber Anders Backe i porteføljen. Han omtales som en av verdens beste action-fotografer.
Først etter fire år kom Bergens store sønn Kygo på banen med sine turneer. Det er lang vei fra musikk og festivalliv på it-festivalen Coachella i California til da han i 2019 skjøt bilder under Nobels Fredspriskonsert, som den yngste offisielle fotografen gjennom tidene. Han har også vært en gjenganger i motebransjen, og jobbet for magasiner som Vanity Fair og GQ.
Kryptokunst (NFT)
Tilbake i verkstedhallen forteller Stubberud at det tok ham seks uker å gjøre hallen presentabel, med god hjelp fra venner og familie. Biler er byttet ut med bilder med modeller i balaklava, og midt på sementgulvet står en steilende motorsykkel i skinnende sølv og et lite fort av tv-skjermer og overvåkningskameraer. Og en kondomautomat. For hvorfor ikke? Utenfor skal en parkert Porsche dekket av høstløv forhåpentligvis lokke forbipasserende nysgjerrige inn.
Digitalanalog
I utstillingen kombinerer Stubberud levende bilder med analoge fotografi. Ved hjelp av en app kan man scanne hvert fysiske bilde på veggene og iaktta at bildet blir levende på mobilen som én eksklusiv AR. I tillegg kommer bildene som én NFT.
« Bare 3D-figuren av meg kostet alene rundt 500.000 kroner. »Olav Stubberud
Stubberud har alltid sett opp til old school-delen av yrket, men higer samtidig etter å være talsmann for både det analoge og digitale. Det skal være i pose og sekk.
Det digitale kunst-toget hoppet han på for alvor først i vinter. Men det begynte for snart tre år siden, da han møtte det spanske techfirmaet Pinecone, som ville ta et årelangt prosjekt Stubberud hadde jobbet med til et nytt nivå med avatarer.
Etter å ha vært på frierfot med behov for kapital lenge, kom Porsche på banen som første samarbeidspartner.
– Når man skal utvikle en helt ny virtuell verden snakker man mye penger. Det lukker man bare øynene for. Men jeg har puttet inn alt jeg eier og har i ganske lang tid nå.
– Bare 3D-figuren av meg kostet alene rundt 500.000 kroner. Den var ekstremt dyr og tidkrevende, med blant annet åtte digitale skulptører, riggere, utviklere, designere og scanning av meg selv.
Selv om det hele kulminerer i november med en virtuell utstilling der Stubberuds avatar skal guide folk rundt, vet han ikke ennå om det har vært verdt å leve slik han har gjort den siste tiden, når han kunne ha spist godt.
– Jeg er mer hypp på å bruke penger på dette enn fine sko.
For alt han har tjent på kommersielle oppdrag går til det han bryr seg aller mest om for tiden. Digital kunst og levende bilder ser ut til å ha erstattet jorden rundt-reiser med verdens største kjendiser.
Modell med egen merch
Med sine 156.000 følgere på Instagram, er Stubberud svært tilstedeværende på sosiale medier. Her legger han ut bilder fra jobbhverdagen, av seg selv – alltid velkledd, gjerne med egen merch fra Basic by Olav, av kjæresten – den amerikanske YouTube-stjernen og skuespilleren Eva Marisol Gutowski med nesten 8 millioner Instagram-følgere, og av hunden deres. I tillegg er han modell og ble nylig ansikt utad for YSL Beauty.
– Er du med alle hattene dine redd for å miste kredibilitet blant mer tradisjonelle fotografer i bransjen?
– Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg er mer åpen for å være alt mer enn noensinne. Før var det veldig boksete – man kunne ikke være én ting hvis man allerede var noe annet.
Det er en noe amerikansk self-made man-holdning over tankegangen hans, uten et snev av jantelov å oppspore. Selv om han er basert i Los Angeles, definerer han Oslo som hjemme med all familie og gode venner. En slags moderne og velstelt vagabond. Til tross for strandbilder fra California på Instagram-kontoen, har han studio i Sandvika.
– Oslo og LA har ingenting til felles. Jeg vil tørre å påstå at alt er forskjellig. Folka, bransjen og byen. Det jeg ikke får i LA, får jeg i Oslo og omvendt.
– Norge er lekeplassen hvor jeg prøver ut ting.
Den amerikanske vestkysten forbindes gjerne med solbrune mennesker på rulleskøyter, boblende kreativitet blandet med en selvmotsigende mañana-holdning, og ikke minst helsefreaks og supersunn livsstil.
Foruten den obligatoriske brunosten, nevner han to nasjonalromantiske symboler som han savner i utlandet.
– Go’morgen yoghurt og frossenpizza. Jeg synes Norge har mye god frossenpizza.
Digital verdi
To potensielle kjøpere og en liten gjeng nysgjerrige unggutter tusler inn i utstillingslokalet. De yngste kundene som har kjøpt Stubberuds kunst er 19 år gamle.
– Det å ha en verdi i den digitale verdenen er noe veldig nytt, sier Stubberud og viser til gamingspillet Fortnite, hvor spillerne kjøper såkalte «skins», altså klær, til figuren sin. Store motehus som Louis Vuitton, Gucci og Burberry har kastet seg inn i bransjen.
Hva får egentlig en 20-åring til å bruke alt han tjener på ting som ikke eksisterer fysisk i det virkelige liv? Det visuelle aspektet, som ikke bare er forbeholdt smarte tech-genier.
– Det eneste er at folk må forstå verdien av noe som bare eksisterer digitalt.
Måten han snakker med rolige inn- og utpust om kryptokunst på, vitner om en dyp fascinasjon.
Selvsikkerheten er påtagende, men skifter med ydmykhet og erkjennelser over alt han ikke kan.
Det han mangler av kompetanse, har han ingen problemer med å heller finne hos andre som kan ta uttrykket han ønsker å formidle videre, slik som 3D-design.
Sammen med kryptokunstner Trym Ruud, som solgte for 22 millioner kroner tidligere i høst og påstås å være først ut i verden med å lage digitale leketøy i bokser, lanserte Stubberud to digitale dukker i vår. Rude Boys-dukkene sto i stil med merch-linjen hans og ble utsolgt på minutter.
Stubberud har også lansert flere digital sko med Balex, verdens første NFT-skomerke. Det eneste problemet er igjen – at det er ennå litt for tidlig for folk å kjøpe sko de ikke kan gå i.
– Vi har et spesielt forhold til det å eie, men alt trenger ikke å være fysisk. Mange sier til meg at de har ikke plass til et svært kunstverk hjemme eller synes det blir rotete. Det blir noe å tørke støv av.
« Digital kunst er noe helt nytt som bryter opp hele systemet og også desentraliserer kunst. »Olav Stubberud
Litt som fotballkort
For å kjøpe NFT må man ha en digital lommebok på mobilen. Stubberud ser ikke så ofte på sine. Å vite at man eier dem, er mer enn nok. Litt som med fotballkort da man var liten. Bak ønsket hans om at nære og kjære skal eie digital kunst, ligger det varm omtanke.
– Kunst og selve kunstsystemet har vært det samme i flere tusen år. Digital kunst er noe helt nytt som bryter opp hele systemet og også desentraliserer kunst. Noe som burde vært gjort for lengst, der skaperen har kontrollen – hvor ikke 50 prosent forsvinner til galleriene. Noe som gjør at kunstneren kan ha passiv inntekt i evig tid.
Selv om søsteren ikke vil ha kryptokunst til jul, håper han det vil endre seg.
– Selger Banksy et maleri for én million, som blir solgt for 50 millioner fem år senere, får han ingenting – er ikke det helt sykt? Når det er kunstneren som skaper all verdien selv?
