Bare to av de siste 13 årene har oljepengebruken over statsbudsjettet vært større enn handlingsregelen tilsier, og det var i pandemiårene 2020 og 2021.
Likevel foreslo daværende finansminister Jan Tore Sanner (H) i Nasjonalbudsjettet 2022 en ny ordning, som vil gjøre finanspolitikken fremover enda strammere.
Finansdepartementet mener at man først bør trekke fra en «sikkerhetsmargin» fra Oljefondets verdi og så bruke denne reduserte verdien som grunnlag for å beregne oljepengebruken i de løpende statsbudsjettene.
Departementet viser til hvordan boligkjøpere må ha 15 prosent egenkapital, og antyder at å trekke fra en ukjent prosentsats fra Oljefondets verdi kan gi noe av den samme sikkerheten.
«Det kan oppnås ved å ta utgangspunkt i et lavere anslag for verdien av finansformuen når vi beregner handlingsrommet i finanspolitikken», skriver departementet, som mener at «en slik risikojustering må vurderes nærmere».
– Hestene har stukket
– Dette er litt som å lukke stalldøren etter at hestene har stukket, sier sjeføkonom Øystein Dørum i NHO om denne diskusjonen.
– Hvis vi ikke hadde fått uventet sterk vekst i Oljefondets verdi de foregående årene, så ville pengebruken i 2022 tilsvart godt over 4 prosent, i stedet for de 2,6 prosentene som Sanner og Vedum kan vise til, sier Dørum, som understreker at han er positiv til at det tenkes rundt hvordan innfasingen av oljeinntektenen kan glattes ut.
Vedum positiv
I sitt tillegg til statsbudsjettet nevner ikke finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) forslaget om «sikkerhetsmargin». På spørsmål om Vedum vil gå videre med det, svarer statssekretær Lotte Grepp Knutsen (Ap):
«Regjeringen er enig i at det er vesentlig å synliggjøre markedsrisikoen i SPU og vil vurdere nærmere hvordan dette best kan hensyntas i utformingen av de årlige budsjettene. Beskrivelsen i Nasjonalbudsjettet 2022 er et nyttig utgangspunkt.»
I klartekst: Vedum er positiv til forslag om å «krympe» Oljefondet før pengebruken vurderes i hvert enkelt statsbudsjett.
Både Vedum og Sanner beskriver i sine respektive budsjettforslag hvordan det å legge pengebruken under 3 prosent «reduserer sårbarheten mot fall i fondsverdien» og «reduserer risikoen for å måtte stramme kraftig til ved større fall i fondsverdien og forsterke svingningene i økonomien».
Dobbel forsiktighet?
Spørsmålet blir om de to finansministrene nå ønsker dobbel innstramming, ved at man først er forsiktige ved å krympe Oljefondets verdi og deretter er forsiktige ved at det tas ut mindre enn handlingsregelens 3,0 prosent i normalår.
Om man bruker Sanners illustrasjon med 15 prosent egenkapitalandel for boligkjøpere som utgangspunkt og så bruker 3,0 prosent av «restverdien», ville det gitt nesten nøyaktig samme oljepengebruk i 2022 som både Sanner og Vedum landet på med 2,6 prosent av faktisk verdi av Oljefondet. Velger fremtidige regjeringer og storting å både sikkerhetsjustere Oljefondet og så legger seg under 3,0 prosent-malen i «normale» tider, gir det langt lavere løpende oljepengebruk.
– Kompliserende
– Det er lurt å glatte ut topper og bunner og å se Oljefondets verdi og innfasingen av pengene litt over tid. Når siktemålet er 3,0 prosent, betyr det at det kan være lurt å legge seg nær 2,5 prosent i «normalår» for å ha litt å gå på, mener Dørum.
– Men å skulle ta denne bufferen ved å trekke av en gitt prosent av Oljefondet før man ser hvor mye man vil bruke, blir dobbelt opp. Jeg tror det først og fremst ville være kompliserende.
Også Hans Andreas Limi, FrPs finanspolitiske talsmann, er skeptisk:
– Det kan være interessant å utrede et slikt forslag, og jeg lukker ikke døren, men jeg tror at dagens modell, hvor man viser forsiktighet ved å legge seg på en lavere prosentsats i uttaket fra fondet, er vel så god.
– Et politisk valg
BI-økonomene Espen Henriksen og Gisle Natvik er sterkt kritiske til forslaget om en ekstra sikkerhetsbuffer i Oljefondets verdi og til praksisen med systematisk å legge seg under handlingsregelen. I sin budsjettkommentar i kommende utgave av Samfunnsøkonomen viser de til at det alltid er stor usikkerhet rundt alle anslag om forventet avkastning.
«Gjennomsnittlig bruk over tid – dagens 3 prosent – er derfor primært et politisk valg. Hvis den politiske konsensusen er at vi skal bruke 3 prosent i snitt, bør det ikke legges opp til en operasjonalisering som innebærer at det over tid i forventning blir brukt mindre enn 3 prosent», skriver de og konkluderer:
«En faglig innsikt som handlingsregelen operasjonaliserte, er at sparing og moderasjon ikke er noe mål i seg selv. Bruk av formue bør fordeles over tid.»
– Hvis man skal bruke 3 prosent i gjennomsnitt over tid, og bruker noe mer i krisetider, så er det logisk at man bruker noe mindre i normale tider, sier Natvik.
– Men når Finansdepartementet skriver at de skal nedjustere verdien som 3 prosent beregnes ut fra, gir det liten mening. Da sier man i praksis at man skal bruke mindre enn handlingsregelen.
Natvik er ikke uenig i at man må vurdere hvor nivået på uttaket fra Oljefondet ligger, men det må uansett gjøres tydelig hva målet er:
– Kanskje er 3 prosent av markedsverdien for mye, men da må man være tydelig og velge 2 prosent eller et annet nivå. Dette virker mest som en snikinnføring av en strammere handlingsregel.
– I praksis har man nesten systematisk brukt mindre enn handlingsregelen de siste 13 årene?
– Ja, men det skyldes i hvert fall delvis at fondet det meste av tiden har vokst raskere enn man på forhånd trodde, sier Natvik.
