– Form follows function, det er noe alle arkitekter sier. Men hva betyr det? En funksjon har ikke form!

Arkitekt, fritenker, ingeniør og professor emeritus Jan Digerud (83) er antagelig like engasjert nå som i 1983, da Platou Arkitekter fikk det umulige oppdraget: Å tegne et tilbygg til en klassisk bygård formgitt av salige Henrik Bull (1864–1953), mannen bak sjokoladen Lohengrin, Nationaltheatret, Historisk museum og en ellers lang liste med hederlige arbeider.

– Skogbrand hadde kjøpt bygget. Det var i totalt nyklassisistisk stil. Ikke nødvendigvis den klassiske tenkemåte, men den klassiske stil, presiserer Digerud.

– En juvél!

Brudd

Arkitekter født på 1930-tallet er gjerne ikke som andre arkitekter, de kan ha havnet i en fold som ikke nødvendigvis er like streng som generasjonene før og etter – en epoke der man begynte å stille spørsmål ved den bastante og strenge modernismen som hadde tatt full kontroll: Postmodernismen.

En av grunnene til at jeg går på Theatercafeen og bestiller biff og rødvin, er utsikten ut i Stortingsgaten

Jan Digerud

UNDERORDNING: Detaljeringen i påbygget er omtrent like markant som i den opprinnelige delen, men det er likevel ikke vanskelig å skille gammelt fra nytt. Foto: Hatlestad og Langhelle

I enkelte blaff på 1960-, 70- og 80-tallet begynte arkitekturen å eksperimentere med former og farger, man var ikke lenger så bundet til rigide forestillinger om hvordan ting skulle se ut. Dette bruddet skjedde også innen litteratur og annen kunst.

I norsk arkitektur er det særlig Digerud og hans mangeårige kompanjong Jon Lundberg (88) som huskes for denne stilen, under navnet Jan & Jon. Mer om det senere.

– Jeg sa til direktøren i Skogbrand: Er du klar over hvem som har tegnet det huset? «Ja», sa han. «Det er Bull.» Så sier jeg: Jeg kan da ikke tegne oppå noe som Bull har tegnet! Men så kom han tilbake etter noen dager og la noen penger på bordet. Jøss, er han så dum, tenkte jeg. Haha!

Digerud skryter av direktøren som ikke ga seg.

– Du kan ikke lage et ordentlig bygg uten en ordentlig byggherre. Det kan være penger her og penger der, men når vedkommende ikke har hatt annet enn gymlæreren på folkeskolen i tegning... skjønner du?

Digerud har Miles Davis og Pablo Picasso som sine store helter, men Henrik Bull ser ikke ut til å være langt unna.

– En av grunnene til at jeg går på Theatercafeen og bestiller biff og rødvin, er utsikten ut i Stortingsgaten. Jeg setter meg der og nyter synet av Nationaltheatret. Bull er oppfinnsom. Uten å kopiere det klassiske, finner han på nye ting.

Tilskudd

Oppfinnsomt må man også kunne kalle resultatet i Rådhusgaten 23 B. 

«Påbygget som fyller ut «tomrommet» er utformet som en kneisende gavl. Det tar til dels opp i seg den gamle bygningens formspill, men dette løses opp i en mer luftig og leken arkitektur i postmodernistisk stil. Påbygget ble ikke utformet som en kopi av fasaden under, snarere tvert i mot fremstår det klart som produkt av sin tid, men likevel i en form for harmoni med fasaden under», skriver Byantikvaren i en kommentar på Digitalt Museum.

PIONER: – Postmodernismen i Norge er jeg blitt beskyldt for å ha innført, sier Jan Digerud. Foto: Gard Setsaas

Men da det sto ferdig i 1986, hadde det ikke skjedd uten kamp.

– Dette var per definisjon ulovlig, for ingen bygg i Kvadraturen skulle bygges på. Jeg fikk noen voldsomme brev fra Byantikvaren. Det var jo jobben deres. Og så kom Tschudi-Madsen inn – han hadde til og med skrevet en bok om Henrik Bull.

Stephan Tschudi-Madsen var riksantikvar mellom 1978 og 1991, og en svært profilert skikkelse. Han hadde fått fredet Nationaltheatret og markert seg i kampen for å bevare fasadene langs Karl Johan, som lenge var truet av riving.

FØR: «Excellensen» slik den egentlig så ut. Dette bildet er cirka 100 år gammelt, og begge nabogårdene er for lengst revet. Foto: Anders Beer Wilse

– Hvis han var imot, da var du ferdig. Men vi hadde et avgjørende møte der Tschudi-Madsen så lenge på modellen. Så sa han: «Mine damer og herrer: Jeg tror vi har fått en ny ener i tillegg til Bull. Dette bygget blir bedre enn det allerede er.»

Digerud er opptatt av å ikke ta æren alene. Som designansvarlig var det han som tegnet påbygget, men han hadde «hele Platou i ryggen». Da Sundts premie for 1985–86 ble tildelt prosjektet, gikk den altså til Platou Arkitekter ved Digerud, Per Pande-Rolfsen og Merete W. Finckenhagen.

Skyld og behag

Men hva med postmodernismen? Rettroende arkitekter med sort pologenser får brekninger bare ved tanken, og stilretningen ser ut til å ha forsvunnet like raskt som den kom. Kontrasten til dagens D2-korrekte bærekraftsorgie med grånende treverk er temmelig massiv.

– Postmodernismen i Norge er jeg blitt beskyldt for å ha innført. Men Jon og jeg drev med arkitektur, det er andre som setter navn på det, sier Digerud.

– Du bruker ordet «beskyldt», men en gang var det vel en hedersbetegnelse?

– La meg dempe min egen beskyldning. For det første var vi aldri imot funksjonalismen eller modernismen. Maken til arkitekt som Le Corbusier har aldri gått i to sko – det måtte i så fall ha vært Michelangelo. Vi var mye mer opptatt av hva de har til felles, heller enn at de er forskjellige. Det kan du si er en postmoderne tankegang. Og det leder videre til det som er en postmoderne stil.

– Mye av kritikken mot postmodernismen går ut på at den er overfladisk, med mange påklistrede elementer?

– Ja. Vi prøvde å gå i dybden. Jeg mener at arkitektur ikke er en bygning engang, men at det er opplevelsen av bygget.

GESAMTKUNSTVERK: Interiøret er like gjennomarbeidet som fasaden. Foto: Jan Digerud

Digerud trekker en parallell til 1970-tallet, da GlasMagasinet skulle utvide sitt bygg på Stortorvet.

– Jeg sa til direktøren: «Fasaden kan du overlate til meg, og så selger du hva du vil på innsiden. Fasaden tilhører offentligheten.». Det er postmoderne tankegang – å si at Stortorvet er viktigere enn GlasMagasinet. Det leder til Rådhusgaten 23 B, det var den tankegangen, sier han.

– Grunnideen i klassisk arkitektur er å lage en helhet. Noe overordnet og noe underordnet. Det er prinsippet jeg la til grunn. Og det er noe hjernen forstår. En fasade som utstråler ubehag tjener ingen.

Et slag (for) Munch

Her blir det uunngåelig å unnlate fenomenet «Arkitekturopprøret Norge», som i skrivende stund har en følgerskare på 62.400 mennesker på Instagram. «La oss bygge vakkert igjen!» proklamerer de unge og reaksjonære.

Mange arkitektstudenter brukte mer tid på å gå i tog og veive med flagg enn på å forme

Jan Digerud

I samme slengen vil de tilsynelatende rive alt som er tegnet etter 1930 – med mulig unntak for enkelte postmoderne bygg.

– Er de en gjeng bakstrevere eller har de et poeng?

– Det jeg er irritert på den gjengen for, er at de skjeller ut alle modernister. De klarer ikke å se at Corbusier og Michelangelo sitter i samme båt. De har ikke forutsetning for det.

ET ROM MED UTSIKT: Bruken av glass og speil er blitt stående igjen som typisk for 80-tallet. Foto: Jan Digerud

– Det har vel heller ikke folk flest?

– Nei, for all del. Men å si at demokratisk utvikling er at befolkningen skal få holde i blyanten til arkitekten, det blir for dumt, sier Digerud. 

Hva da med det nye Munchmuseet, arkitekturopprørernes kanskje fremste hatobjekt?

– Jeg er 100 prosent for Munchmuseet. Jeg har ikke vært der ennå, men jeg har sett nok bilder. Det ville forundre meg om det er dårlig.

– Bygget har vel en fasade som mange tydeligvis synes er ubehagelig?

– Ja, du får det i fleisen, men det er jo Munch! Da har arkitekten lykkes veldig godt!

Digerud mener den omdiskuterte plasseringen i fjordkanten bidrar til denne vellykkede provokasjonen.

– Når man snakker om høyhus i Oslo, er det alltid sånn «nei, det må ikke være for høyt, åh, det er 12 etasjer». Men Munch fortjener en slik plass i Oslo-gryta! Ellers ville han jo ikke vært synlig!

OMDISKUTERT: Det nye Munchmuseet i Oslo. Foto: NTB

Gryende renessanse

35 år er gått siden begeistringen for Rådhusgaten 23 B. På begynnelsen av 1990-tallet ble stilretningen forlatt.

– Arkitekter ser i stor grad ut til å bevege seg i flokk?

– De er engstelige. Jeg vet ikke hvorfor. Men hvis du som arkitekt er usikker på å forme, blir du en usikker person. Det eneste som skiller en ingeniør fra en arkitekt, er at ingeniøren ikke kan forme. Det er noe man må lære seg.

– Tror du pendelen er i ferd med å svinge tilbake, at arkitektur av denne typen får en renessanse?

– Det er i gang allerede. Jeg blir kontaktet av studenter fra Arkitekthøyskolen som lurer på hva vi drev med den gangen. Men det tar tid å svinge en pendel, sier Digerud.

– Da Jon og jeg var formingslærere på 70-tallet, var dette politisk befengt. Mange arkitektstudenter brukte mer tid på å gå i tog og veive med flagg enn på å forme. Hele den gjengen der sitter i styrer og råd og bestemmer nå. Hvis de er motstandere av noe, skjønner du hvordan det går.