Det er umulig å ikke la seg fascinere av universet til de 0,001 prosent rikeste i verden, og Succession har oppskriftsmessig alt du forestiller deg. Dyre hotellsuiter, sorte Amex-kort, penthouse-leiligheter, flotte landsted, helikoptre og privatfly. Likevel er det New York-insideren og kostymedesigner Michelle Matland som i stor grad definerer karakterene og det interne maktforholdet i familien Roy. Med noe så enkelt, men samtidig så komplekst som klær.
To år etter at loungetøy og joggebukser erstattet silkeslips og stive skjortekrager har få kulturelle fenomen gjort så mye for den formelle garderoben som megahiten Succession. Mye av fascinasjonen handler ironisk nok ikke om hvor mye diamanter, kjendis-vesker eller designer-klær det er i serien, men nettopp mangelen på bling. Når de rikeste i samfunnet skildres, er det uten logo. Klærne er bare et verktøy for å tilegne seg mer makt.
Det er mye å lære av mesterne i maktens korridorer. Matcher du slips og lommetørkle? Les videre.
Succession
Suksesserien
Succession slo rekorder med sine 1,4 millioner seere under første episode og har gjort storeslem under Emmy-prisen de seneste tre årene. Før siste episode streames har den allerede rukket å strekke seg langt forbi skjermen. Den er blitt en kultserie med egne nettsider, Instagram-kontoer og milelange diskusjonstråder dedikert til de maktsyke karakterene og overklasse-tilværelsen i New York.
Der følger vi mediemodulen Logan Roy og selskapet Waystar Royco på vei mot verdensherredømme, omgitt av underkvalifiserte arvtagere som kaster seg inn i en intern maktkamp i håp om å bli direktør for «the evil empire». Det er både et innblikk i en problematisk og polarisert amerikansk mediehverdag, men er først og fremst populært fordi man får et innblikk i hvordan de aller rikeste lever.
Du ler av patriarken Logan, datteren Shiv og sønnene Roman og Kendall Roys nedlatende kommentarer om proletariatet, deres spydige replikker og dysfunksjonelle følelsesliv. Men innerst inne lurer du egentlig på hvordan livet er i deres sko.
Politikk og næringsliv
Den som har fått mest oppmerksomhet er karakteren Shiv Logan og hennes forvandling gjennom serien. I motepressen har karakteren fått en tilsvarende oppmerksomhet som Jennifer Aniston fikk for sin hårklipp under hennes storhetstid i Friends på 1990-tallet. New York Times spanderte senest en hel artikkel om hennes ryggåpne kjole, men det er først og fremst ikke moteriktige klær som har gitt størst oppmerksomhet i serien – det er hvordan klærne er et effektivt verktøy i dramaturgien. Akkurat som i virkeligheten.
Hun reflekterer klærnes betydning i politikk og næringsliv. I første sesong jobber Shiv i politikken og er uinteressert å ha noe med familieselskapet å gjøre. Det ser ut som hun lukter loppemarked, med langt krøllete hår og en formløs cardigan på kroppen. Hun jobber som politisk rådgiver for en venstreliberal kandidat og er utenfor det gode selskap av pengekåte familiemedlemmer i det høyrekonservative mediehuset ATN – tydelig inspirert av flere av de familieeide mediekonglomeratene. Men etter hvert som serien utvikler seg, tar også karakterens ytre en helt ny form.
Når hun etter hvert bestemmer seg for å kaste seg inn i kampen om tronen i farens livsverk, Waystar Royco, kommer hårsveisen som tok pressen i den virkelige verden med storm. Sveisen er kort, kantete og streng.
Den loppete cardiganen er byttet ut med en tettsittende turtlenecks og jeansene må vike til fordel for vide dressbukser i grått. Plutselig er Shiv kledd for makt.
Ville Shiv hatt et snev av sjanse til å overta tronen iført en dyp utringing og åletrang kjole? Neppe. Stilen gjenspeiler en opphøyet tilværelse i overklassens lekegrind, der klærne er nedtonet og blottet for risiko.
Serieskaperne har fått mye skryt for å gjenskape et troverdig bilde av eliten i samtiden. Så godt at sveisen til den fiktive karakteren Shiv ble kopiert av Ivanka Trump i etterkant.
Kulturkræsj
Life imitates art. Succession er fylt med scener som tar oss inn til en verden som er troverdig – ikke minst scener som lar oss le litt av plutokratiets kulturkollisjon med de vanlige dødelige. En beskrivende scene er når Kendall Roy sitter i baksetet i en limousin gjennom Manhattan-trafikken, på vei til å møte grunnleggerne av et oppstartsselskap som matcher unge kunstnere med rike investorer. Den nest eldste Roy – som alltid er full av testosteron eller kokain – er interessert i å kjøpe selskapet. I all sin iver etter å imponere, har han plukket opp et par sneakers fra Lanvin som han holder i hånden som et hellig septer: «Oh, fuck yeah».
I det han kommer inn i rommet med favorittskoene til Silicon Valley hotshots' skjønner han umiddelbart at han har bommet.
«I thought you’d be dressed like fuckin’ Bjork or something.»
Ned i søla
På utsiden. Selv om det er Logans forhold til barna som er den røde tråden i serien, er seerens blikk i serien gjennom den fjerne og goofy fetteren Greg. Han er vokst opp i Midtvesten i USA, og klamrer seg fast til Roy-familien etter å ha deltatt på Logan Roys 80-årsdag. Han har fått sin første «ordentlige» jobb, men kan ingen av spillereglene.
Allerede første dag på jobben blir han dratt ned i søla av Shiv Roys kommende brudgom, Tom Wambsgans, for å møte på jobb i seilersko. Scenen er ikke bare beskrivende for Greg og Tom sitt forhold videre i serien, men også hvordan kostymedesigneren Matland bruker klær for å poengtere det hierarkiske skiller i narrativet. Ikke minst kunsten å kunne kle seg i arbeidslivet.
Fetter Greg er gjennom hele første sesong kledd som en universitetsstudent – en diametral kontrast til familien Roys gullkantede garderobe. Grønn allværsjakke, vanntett ryggsekk og pyntet under høsttakkefesten i en for stor, stiv og kantete dress. Etter hvert tar Tom ham under vingen og blir læremesteren som viser ham veien i en verden hvor «5 millioner dollar gjør deg til New Yorks fattigste riking».
Ironisk nok er Tom og Greg til å begynne med de minst spiselige karakterene i rollebesetningen. Dette endrer seg raskt, og det blir fort tydelig hvorfor: Begge to er outsidere. De er på en felles klassereise der den den blinde (Tom) leder den halte (Greg). Mens Greg er boksesekk og levende fotskammel for Tom, er Tom redusert til en vandrende «kjøttdukke» for forloveden Shiv Roy.
Ambisjonene utenpå dressen
I denne «dog-eat-dog»-tilværelsen har Tom noe å bevise. Han har forført den velstående datteren av en mediemogul, mens han selv kommer fra en middelklasse-bakgrunn. Mens Roy-familien går uten slips, bruker cardigans og dropper dressjakken må Tom følge reglene. Skjortene er nystrøket og skoene blankpolert. Han er alltid striglet. Wambsgans har hverken råd eller statusen til å fire på antrekket, og fremstilles som om han heller ikke vet hvordan man behersker Roy-familiens uanfektede «sprezzatura».
Bukse og dressjakke matcher alltid. Arbeidsantrekket består av dyre dresser fra Brioni eller Zegna, slipset er i skinnende silke med flamboyante mønster. Ikke minst matcher han slipset med tørkleet, noe kostymedesigner Matland i et intervju med The New Yorker forklarer er et viktig grep for å plassere rollefiguren lenger nede i hierarkiet: «Han har ambisjonene utenpå dressen». Har hun rett eller lønner det seg faktisk å kle seg etter spillereglene når man er på fremmed terreng i det virkelige liv?
Tom er et klassisk eksempel på gamle penger versus nye penger. Serieskaperne bruker Tom som et eksempel på det samme man med mellomrom også ser i norsk finans – folk som prøver for hardt. I serien blir Tom sin trøst her i livet å skolere Greg. Sammen kan de spise helfriterte småfugl til 150 dollar stykket og plukke fra vinkart uten pris, noe som også poengteres med jevne mellomrom av hese stemmer under den årlige julelunsjen på Theatercafeen.
Gamle pengers siste skrik
På innsiden. I motsatt ende av skalaen har du familien Roy, som har god grunn til å ta lett på hva de tar på seg. Bare for å male et bilde av hvor rik familien egentlig er: Financial Times har kommet frem til at Waystar Roycos markedsverdi på topp er rundt 80 milliarder dollar (ikke inkludert gjeld), hvorav barna angivelig eier 10 prosent. Og i en verden der nyrike tech-millionærer bruker pengene sine på glamper-vans og håndplukkede chille-garderober, kler Roy-barna seg med gamle pengers siste skrik.
Klærne deres er dyre, men lite iøynefallende. Standarden er baseballcapser i ull uten logo med perfekte bremmer, losjakker og Barbour-jakker, kasjmirgensere, kasjmirvester, skreddersydde dresser og flere skjerf enn du kan telle. Ullcapsene som figurerer i serien har i ettertid også blitt en snakkis. Er det virkelig lov til å bruke caps til dress?
Tidligere har den merkelige kleskomboen vært forbeholdt rappere og basketballspillere, men sammen med den italiensk-inspirerte stilen til Logan får hodeplagget en ny dimensjon. Den er et tegn på selvsikkerhet. Han gjør som han vil. Han er hevet over en hver kleskodeks. Caps til dressjakken? Hvorfor ikke.
Minstebror Roman er familiemedlemmet med det mest avslappede forholdet til mote (og jobb). I klesveien trenger han ikke å bevise noe som helst. Han tusler stort sett rundt med to åpne skjorteknapper. Dressjakken er mer av enn på. Og han er på mange måter litt som en karikatur av den «kreative lillebroren» i familien. Han skiller seg tydeligst ut, er nederst på rangstigen av avkommet og lever totalt i skyggen av sin far. Men etter hvert som ambisjonene vokser og han blir ønsket velkommen til styremøtene, er pinstripe-dressene på og slipsknuten knytes strammere.
Kendall er på den annen side den hakket mer striglede typen som pliktoppfyllende veksler mellom stramme italienske dresser og Wall Streets douchebag-vester. Sistnevnte stil har selvfølgelig også middelklasse-Tom plukket opp. Når han drar på mediekonferansen «Argestes» (trolig et sleivspark til riking-konferansen Sun Valley Conference) er han en av de minst betydningsfulle i rommet, men har allikevel den største boblevesten. Mens de andre går rundt med tynne, jordfargede vester uten logo, skriker den glinsende boblevesten Moncler – et merke som nylig er gjenopplivet av et investeringsselskap – blitt populært – og senere appropriert av halvkriminelle harrytasser.
På toppen av næringskjeden sitter Logan Roy. Han er det fysiske beviset på at man ikke trenger å kle seg «opp», men heller ned for å vise makt. I de første sesongene er det sjeldent man ser han i full dress med slipset på. Som oftest sitter han komfortabelt i sentrum av universet med en kasjmircardigan og flanellbukser. Mens Tom har nye penger å bruke på boblevester, har Logan gamle penger. Han går kledd i luksusmerker som Loro Piana og Ermenegildo Zegna, laget av kvalitetsstoffer. Uten logo.
Logan gidder ikke å bry seg motens omskiftelige lynne eller jaget etter status. Poenget med å imponere andre mennesker faller bort når alle er under deg og du har USAs president på speed dial. Når han bruker dressjakke er den ukonstruert og ligger behagelig på skuldrene. Han gjør som han vil, opphøyd over enhver kleskodeks. Ofte hviler det også et par Persol briller på nesetippen – uavhengig om han er på fjellet, ved havet eller midt i New York midtvinters. Han gir blanke f***, som man gjør når man sitter på toppen av næringskjeden.
Logan blir kun overgått av familien Pierce, som leker med tanken om å selge mediehuset PNB (som er er tydelig inspirert av familiebedriften bak The New York Times). I en scene der de har blitt bedt på middag hjem til familien Pierce, har samtlige fra Roy familien kledd seg ned i koselige jordtoner og myke stoffer. Mangelen på kulturell kapital er imidlertid umulig å skjule.
Taktskifte i klesskapet
Harde skuldre. Etter hvert som serien beveger seg fremover mot tredje sesong, er det et tydelig taktskifte i klesskapet. Uten å avsløre mer enn hva tittelen på serien tilsier, blir garderobene stadig strammere desto nærmere arvingene kommer toppjobben. Det er påtagelig hvordan slipsene er strammet hardt og dressjakkene er på når konfliktnivået øker mellom patriarken Logan og den ødipale sønnen Kendall. Logan er ikke lenger like trygg på seg selv. De komfortable kasjmirgenserne er byttet ut med mørke dresser. Det er påtagelig hvordan skjorteermene er brettet opp når Logan skriker «It`s war!» til kollegaene i privatflyet.
Hva er så poenget?
Succession viser bedre enn de fleste hvordan antrekk selv på toppen av verden kan skildre den skjøre balansen mellom karakterstyrker og svakheter. I førstnevnte tilfelle – Shivs overbevisende powerdressing – og i sistnevnte Kendalls manglende mellommenneskelige antenner fremhevet av Lanvin. De kjente motemerkene manifesterer usikkerhet gjennom hele serien, enten det er Gucci, Lanvin eller Moncler og man kan trygt si at Succession ikke gjør merkevarene noen tjenester. De blir nærmest ødelagt av serieskaperne.
Men som så ofte blir poengtert: «You can't make a Tomelette without breaking some Greggs.»
