Det er vanlige folks tur. De med inntekter og formuer over gjennomsnittet skal nå ta mer av regningen. Norske velgere har sagt sitt, og Audun Lysbakken er i storform.

Politikere kan gå etter de rike. Men kan forskere gjøre det samme?

Ingen fattige villaeiere

Noen uker før jul slo NRK stort opp at når private får tildelt det høyeste beløpet fra Enova til enøk-tiltak (inntil 150.000 kroner), går det oftere til de som har høy husstandsinntekt enn til de som har lav husstandsinntekt. «Det meste av pengene går til husholdninger som har en samlet inntekt på 1,3 millioner kroner eller mer. Veldig få husholdninger med lav inntekt får dette tilskuddet», sa stipendiat Lars Even Egner ved Psykologisk institutt ved NTNU til NRK.

Det høyeste tilskuddet går gjerne til en total ombygging av store eneboliger. Det er altså få husholdninger med lav inntekt som går i gang med slike prosjekter.

Hovedfunnet i Egners forskning er egentlig positivt. Han finner at det er få «gratispassasjerer» i ordningene: Folk utbedrer boligene fordi de får tilskuddet. Enova-tilskuddet utløser enøk-tiltak.

Likevel bruker Egner mye av sin artikkel på bekymringen om de rike:

«I tillegg finner vi at mottakerne av norske tilskudd er sterkt konsentrert blant husholdninger med høyere inntekt. Selv om dette ikke er i strid med det overordnede uttalte målet med subsidiene (....), argumenterer vi for at dette øker ulikhetene i samfunnet, som i seg selv er en indirekte kilde til karbonutslipp, samt et hinder for energirettferdighet. Å enten gjøre subsidiene mer tilgjengelige eller begrense subsidiene til lavinntektshusholdninger kan være et alternativ».

Forskningen viste at subsidiene fungerte etter formålet og var effektive. Men NTNU-forskeren mener de er urettferdige og heller bør brukes til å utjevne forskjeller i samfunnet.

Mindre til de som har mer

Også hos Statistisk sentralbyrå (SSB) er det skepsis til de som har inntekt over gjennomsnittet.

Bør barnetrygden behovsprøves? Eller bør vi gi lik barnetrygd til alle og heller øke skattene for de rike? Dette spørsmålet stiller SSB-forskerne Thor O. Thoresen og Trine E. Vattø (m.fl.) i en forskningsartikkel som ble publisert noen uker før jul.

I det norske sammendraget til artikkelen levner forskerne liten tvil om hva de hadde som utgangspunkt før de begynte å forske:

«Det er forståelig at en spør seg om det ikke finnes mer fornuftige måter å gi støtte til barnefamiliene på enn en universell barnetrygd. Er det ikke sløsing med ressursene å gi like mye i barnetrygd til absolutt alle, millionærene inkludert?»

Forskerne setter barnetrygden inn i en simuleringsmodell og finner at det kan være ulemper med behovsprøving, da det kan gi en større reduksjon i utførte årsverk. Simuleringsresultatene tyder på at mødre responderer med lavere arbeidstilbud på behovsprøvd barnetrygd. Derfor er det bedre å gi like mye barnetrygd til alle familier, og heller samtidig øke trinnskatten, konkluderer forskerne.

Høyinntektsgrupper skal uansett komme ut med mindre, har SSB-forskerne satt som premiss.

Forskere er venstrevridde

Er dette bare to tilfeldig eksempler, eller er det typisk for norske forskningsinstitusjoner?

Å finne ut det, ville kreve tilskudd fra Norges forskningsråd. Og det vil neppe noen gang bli gjennomført. Forskere har nemlig ikke det samme politiske ståstedet som den generelle befolkningen. Det vet vi fordi Forskerforbundet med noen års mellomrom spør sine medlemmer om hvilket parti de skal stemme på. Den siste undersøkelsen er fra januar 2017. Bladet Forskerforum sammenlignet resultatene fra undersøkelsen med  hva folk flest ville stemt i samme måned ifølge nettsiden Pool of pools.

Bare 1,1 prosent av medlemmene i Forskerforbundet ville stemt FrP. I befolkningen var oppslutningen for FrP nesten 14 prosent. Og bare 9,1 prosent ville stemt Høyre, som fikk en oppslutning på 23,4 prosent i befolkningen på samme tidspunkt.

Motsatt er det imidlertid for partiet Rødt. 5,7 prosent av medlemmene i Forskerforbundet annonserte at de ville stemme Rødt, mens partiet hadde en oppslutning ellers i befolkningen på 2,1 prosent.

Legger man sammen Rødt, SV og Ap, ville disse partiene fått en oppslutning på 56 prosent hos forskerne, mot bare 42 prosent i befolkningen.

Et annet forskerparti er MDG, som har tre ganger så høy oppslutning blant forskere sammenlignet med landet forøvrig. Venstre har omtrent doblet oppslutning hos forskere. Over 7.000 medlemmer svarte på undersøkelsen.

Hvis 15 prosent av velgermassen stemmer på FrP, men ingen med et slikt politisk ståsted forsker på innvandring eller klima, da oppstår det et problem. Da vil denne forskningen miste troverdighet i en betydelig del av befolkningen.

Torkel Brekke, OsloMet

På tide å kvotere

– Kanskje vi bør kvotere inn forskere med tilhørighet på høyresiden, spør Torkel Brekke.

Han er professor ved OsloMet og leder noe som heter Diversity Studies Centre Oslo, som har fått status som et senter for fremragende forskning. Han skrev en kronikk i Aftenposten for flere år siden med et tilsvarende forslag.

MANGFOLD: Torkel Brekke er professor ved OsloMet. Foto: OsloMet

– Jeg står inne for det som et retorisk forslag, for å få frem et poeng. Vi er veldig opptatt av mangfold. Vi ser ingen problemer med å kvotere på grunnlag av kjønn og etnisitet. Men ønsket om mangfold gjelder bare på enkelte områder, sier Brekke.

Ifølge professoren er det to årsaker til at det er viktig å se på hvem som blir forskere.

– Forskningsmiljøene er avhengig av å rekruttere inn et mangfold av oppfatninger og meninger for å ha en størst mulig bredde i spørsmålene som stilles i forskningen. Deretter kan fagmiljøene gå løs på de ulike funnene. Noen blir avskrevet, noen blir stående. De sterkeste funnene står igjen, forklarer Brekke.

Dette er en tilnærming til vitenskap som bygger på ideer fra filosofen Karl Popper, som la grunnleggende vekt på falsifikasjon i motsetning til verifikasjon.

Den andre grunnen til at vi bør se på hvem som blir forskere er et spørsmål om tillit.

– Det finnes en rekke forskningsfelt som er betente og folk har investert mye følelser, som for eksempel innenfor innvandring og klima. Her vil det ha noe å si for befolkningen om de som forsker på det gjenspeiler folket. Hvis 15 prosent av velgermassen stemmer på Frp, men ingen med et slikt politisk ståsted forsker på innvandring eller klima, oppstår det et problem. Da vil denne forskningen miste troverdighet i en betydelig del av befolkningen. Tilliten til forskerne faller. Derfor er det viktig at forskermiljøene er noenlunde representative.

– Kan det være at folk på høyresiden ikke er så interessert i å lese og å forske?

– Det er et interessant spørsmål og det blir litt som høna og egget. Er det sånn at personer som sympatiserer med Frp holder seg unna universiteter og forskningsmiljøer fordi de ikke føler seg hjemme eller er velkommen i slike miljøer. Eller er det sånn at etter å ha gått veien gjennom akademia og tilegnet seg mer kunnskap sympatiserer man mer med venstresiden. De på venstresiden vil vel hevde det. Det kunne vært spennende å vite mer om, sier Brekke.

Men det spørs om vi noen gang får svaret.

– For at dette spørsmålet skal bli tatt på alvor må jo mange nok være opptatt av det. Og akademikere på venstresiden er ikke så opptatt av å få dette belyst, sier professoren.

– Ligg unna

Sofie Marhaug har gått fra analyse til argument. Inntil nylig var hun stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. I høst ble hun valgt inn på Stortinget for Rødt. Men hun har vært aktiv i politikken i mange år, og har sittet i Bergen bystyre helt siden 2011.

Hun påpeker at Fagforbundets undersøkelse fra 2017 ikke lenger stemmer når det gjelder Rødt, da velgermassen har endret seg.

– Etterhvert som Rødt har vokst, har vi fått en velgerskare som i større grad reflekterer bredden i befolkningen, sier Marhaug.

NY PÅ TINGET: Sofie Marhaug har gått fra forskning til Storting. Foto: NTB

– Mange vil nok fortsatt mene at vi har for mange røde forskere i Norge?

– Forskere har som alle andre i samfunnet rett til å ha politiske meninger. Det skal ikke hindre dem i å forske. Forskere dyrker kunnskapen innen sitt fagfelt og følger først og fremst faglige standarder. Vi politikere skal holde oss langt unna hva forskere mener og stemmer. Skulle vi blande oss inn i dette ved å plukke forskere med bestemte politiske meninger? Det er både farlig og destruktivt, sier hun og fortsetter:

– Det kan godt hende mange på høyresiden er misfornøyd. Men alternativet er autoritært og antidemokratisk.

– Foregår det en jakt på de rike gjennom forskningsinstitusjonene våre?

– Nei, det foregår ingen jakt på de rike. Det er tvert imot bevist at ulikhetene har økt. Ulikheter måles med internasjonalt anerkjente og sammenlignbare verktøy, selv om det selvsagt finnes faglige uenigheter om hva som er de beste verktøyene. De viser at forskjellene har økt mer i Norge enn i USA de siste tiårene, sier Marhaug.

Rabalder

Når forskningen blir politisk blir det fort huskestue. I fjor på denne tiden publiserte tre forskere en studie som viste at økt formuesskatt gir økt sysselsetting.

«Fri fantasi og politiske drømmerier at økt formuesskatt skaper flere arbeidsplasser», skrev Gunnar Stavrum i Nettavisen. Samtidig kunne Kapital fortelle at en av forskerne, Knut Røed, var Arbeiderparti-mann.

«Vårt hovedfunn er at om formuesskatten øker med én krone, øker samtidig bedriftens lønnsutgifter med 30 øre», skrev forskerne Marie Bjørneby, Simen Markussen og Knut Røed, i et tilsvar til kritikken.

En god dose politikk er det også i den omfattende rapporten «Økonomisk ulikhet i Norge i det 21. århundre», som SSB nylig publiserte.

Forskerne har laget det de kaller et «mer fullstendig mål for inntekt og formue». For å gi de bemidlede enda større formuer plusser SSB-forskerne blant annet på «personlige eieres andel av tilbakeholdte overskudd i private selskaper» og mye annet.

Pluss og pluss blir pluss. Plutselig er de rike blitt enda rikere.

«Statistikkjuks og hypotetiske øvelser», skrev Trygve Hegnar på lederplass om SSB-forskningen.

Sammensetning av forskere i SSB var et stridstema i forbindelse med en omorganisering for et par år tilbake. I dag er det Linda Nøstbakken som er forskningsdirektør.

– Driver SSB-forskere nå en jakt på de med inntekt og formuer over gjennomsnittet?

– SSB har et todelt samfunnsoppdrag. I tillegg til statistikk sier statistikkloven at vi skal drive med forskning og analyse. Forskningen vår skal bidra til å gi regjeringen, Stortinget, sentralforvaltningen og partene i arbeidslivet et godt kunnskapsgrunnlag. Forskerne i SSB søker derfor å skaffe best mulig kunnskap om det som skjer rundt oss, typisk basert på empirisk analyse av norske data, skriver forskningsdirektøren i SSB til Finansavisen.

Huskestue blir det også når Jon Helgheim uttaler seg om forskning. Han hadde i lengre tid ergret seg over forskningsrapporter han hadde lest på immigrasjons- og justisfeltet. Han mente de var preget av forskernes egne oppfatninger og ikke det empirien tilsa.

Til slutt eksploderte han på Twitter, og debatten var igang. I Dagbladet, på TV2 og i Dagsnytt 18. Leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, omtalte Helgheim-utspillene som «dypt problematisk».

INGEN FORSKERE STEMMER FRP: Leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind. Foto: NTB

Å gå etter de rike gir publisitet, som NTNU-forskeren opplevde nylig. En forsker ved Fridtjof Nansens Institutt opplevde nylig det samme.

Da regjeringen kuttet i elavgiften, grep Torjus Lunder Bredvold mikrofonen.

«De som har oppvarmet innkjørsel, boblebad eller andre ting som strengt tatt ikke er nødvendig for å komme seg gjennom vintermånedene, vil få mer penger tilbake på redusert elavgift enn de som kutter oppvarmingen sin hjemme», sa Bredvold til NTB. Bredvold hadde forsket på energifattigdom og ble etter NTB-saken omtalt 33 ganger i oktober og november i norske medier.

Ifølge en artikkel han selv har skrevet i magasinet Klima (Cicero) er konklusjonene hans kun basert på en masteroppgave. Og for øvrig er Bredvold aktiv i Østensjø MDG.

God jul på vegne av den frie og uavhengige forskningen.