Egil Matsen, daglig leder i Forte Fondsforvaltning Foto: NTB

Ansvarlig kapitalforvaltning er i våre dager synonymt med å vektlegge miljø, samfunnsansvar og selskapsstyring i forvaltningen. I finanssjargongen snakkes det om ESG-faktorer. Miljø (E) omfatter tema som klimaendringene og biologisk mangfold, samfunnsansvar (S) inkluderer arbeidstakerrettigheter og barnearbeid, mens selskapsstyring (G) dreier seg om selskapets evne til å ivareta eiernes interesser.

En opplagt grunn til å vektlegge ESG i kapitalforvaltning er en forventning om at det vil øke avkastningen og/eller redusere risikoen ved investeringene. Et vanlig argument i den politiske debatten om oljefondet er for eksempel at investeringsrisikoen vil reduseres hvis klimaendringene vektlegges sterkere i forvaltningsstrategien. På samme måte er det implisitt i markedsføringen av mange private ESG-fond at de vil gi høyere avkastning over tid – fordi de er tilpasset store samfunnsendringer.

Er det virkelig nytt?

Dersom høyest mulig risikojustert avkastning er grunnen til å markedsføre ESG, må vi imidlertid spørre om hva som er nytt. Er ikke ansvaret til den som forvalter andres penger uansett å skape høyest mulig avkastning til en risiko som er akseptabel for eier? Vil en forvalter virkelig ikke ta hensyn til investeringsrisikoen som følger av klimaendringer, kontroversiell forretningspraksis osv. uten å bli bedt spesielt om å gjøre det? 

Paradokset for den som investerer er at høyere kapitalkostnad også betyr høyere forventet avkastning – altså bedre avkastning i selskaper med svak ESG-profil.

Kanskje ikke, men standard økonomiske mekanismer gir likevel en utfordring for fortellingen om at ESG skal gi høyere risikojustert avkastning. Tenk deg at mange ønsker å investere i selskaper med «god» ESG-profil, mens få ønsker selskaper med «svak» ESG-profil. Dette øker kapitalkostnaden for sistnevnte, mens snille selskaper får lavere kapitalkostnad. Paradokset for den som investerer er at høyere kapitalkostnad også betyr høyere forventet avkastning – altså bedre avkastning i selskaper med svak ESG-profil.

Fornybar i minus

Figuren viser utviklingen i et børsnotert fond for selskaper innen fornybar energi (grønn linje) og i et for olje- og gassprodusenter (blå linje). Begge fond tilbys av Blackrock. Mens olje- og gassfondet har gitt en avkastning på 65 prosent siste år er resultatet for fornybarfondet minus 15 prosent.

Leseren skal vite at jeg har valgt en periode med stor avkastningsforskjell i favør olje og gass. De siste fem år er det grønne selskaper som har gitt høyest avkastning.

Poenget er at utviklingen for energiselskaper de siste årene er en god illustrasjon på sammenhengen mellom ESG og avkastning: Aksjekursen på grønne selskaper bys opp. Det har gitt høy avkastning til de som kastet seg tidlig på ESG-bølgen, men ikke til de som kommer seint til festen. Investorene skyr derimot olje- og gasselskaper, som får høye kapitalkostnader og investerer mindre. Dette demper det langsiktige tilbudet av olje og gass, men etterspørselen er foreløpig like høy som før. Den høyere kapitalkostnaden har derfor sitt speilbilde i høye priser og enorm fortjeneste i olje og gass, som til slutt vises i aksjekursene. 

For ethvert salg av aksjer i selskap med svak ESG-praksis er det en kjøper på andre siden

Det generelle poenget er at med mindre du tror finansmarkedene er ute av stand til å prise risiko knyttet til klimaendringer, kontroversiell forretningspraksis, og lignende, er det ingen grunn til å tro at ESG gir høyere forventet avkastning.

Tar en for laget

En annen grunn til å vektlegge ESG i kapitalforvaltning kan imidlertid være ønsket om å bidra til å løse det underliggende samfunnsproblemet. Ved å kanalisere kapital fra selskaper med svak ESG-strategi til selskaper med god ESG-styring er håpet å påskynde overgangen til fornybar energi, redusere forekomsten av barnearbeid og andre fine ting. Dette kan ha noe for seg. Som nevnt over vil reallokering mot «gode» ESG-selskaper redusere kapitalkostnaden og dermed føre til at flere investeringer blir lønnsomme for slike selskaper. Dårligere selskaper får høyere kapitalkostnad og færre lønnsomme investeringer. Dette kan være viktig når bedriftene henter kapital til nye investeringer, enten hos banker eller i kapitalmarkedene.

Men kapitalforvaltning dreier seg først og fremst om å kjøpe og selge verdipapirer i annenhåndsmarkedet. Her oppstår det også et ESG-paradoks: For ethvert salg av aksjer i selskap med svak ESG-praksis er det en kjøper på andre siden. Presumptivt er kjøperen mindre opptatt av ESG enn selgeren. Det er vanskelig å se hvordan slike transaksjoner kan bidra til bedre ESG-strategi i bedriftene.

Må ta tøffe valg

ESG-bølgen i kapitalforvaltning har positive sider. Den signaliserer et ønske om samfunnsansvar fra en næring som ikke har vært mest kjent for akkurat det. I tillegg kan det som nevnt påvirke kapitalkostnaden i ulike næringer og dermed lønnsomheten for bedriftenes investeringer. Samtidig er det på tide med større realisme om hva ESG i kapitalforvaltning faktisk kan bidra med – både for investeringenes avkastning og risiko, og som en løsning på dype samfunnsproblemer.

For politikerne som har ansvaret for å håndtere, og helst løse, problemer som klimaendringene, tap av biologisk mangfold, arbeidstakeres rettigheter, osv. er dette muligens dårlig nytt. Det er ingen vei utenom vanskelige politiske beslutninger om utslippsprising, stram miljøpolitikk og et godt regulert arbeidsmarked. Hvis politikken leder, vil kapitalen følge.